Ryddetrollet har vært på besøk

... og jeg selger derfor unna litt ting. Jeg har mista litt interessen og gleden for scrapping, og selger derfor scrappekassa mi.

her er en kikk på innholdet:

Kan selges sammen med spellbinder ( komplett, brukt noen få ganger). 

Bor du i Tromsø kan jeg hjelpe til med leveringa, ellers kan det sendes mot dekt porto. 

Gi et hint!!! 

Selger også malekassa mi: 

150 ( verdi mye mer) 

Ja, hva skal man si...

Har innsett at ikke alle skjønner ironi... Hvis dere leser forrige innlegg, og ser på kommentarene under, så ser dere jo at noen tok meg dødsens alvorlig. Nuvel...

Jeg leser for tiden. To bøker parallellt, om ikke flere.  En om sekter ( skrevet av en human-etiker som har forska grundig på emnet), og som forbausende nok er opptatt av at sekter er noe vi nesten ikke har ( selv om media liker å rope om kapp om hvor farlige sektene er ) og at hjernevasking er et folkelig begrep som også media benytter seg grådig av. Hjernevask eksisterer ikke.

Det var jo bra! Da er jeg i allefall ikke hjernevaska, og kan ei heller bli det, så det kan jeg herved stryke av lista over diagnoser. Ikke at noen har diagnoistisert meg, men jeg laga en mental liste over " ting man kan få".  På den står det både fotsopp og anorexia, det første er vel ganske sannsynlig,  men det siste... Tja... Nei. Ikke sånn helt enda.

Den andre boka er boka om Petter Northug. Jepp. Jeg leser sånne bøker også. Det er altså ikke bare  husmorporno som opptar hjernekapasiteten min, selv om jeg innrømmer å sluke sånne bøker rått. Hjernen min avslutter hver eneste sånn bok med å si: jaja, god bok, men laaaangt fra realistisk." Det er den første tanken hjernen bryter inn med fra begynnelse til slutt, så det krever så intenst lite virksomhet i topplokket, at det er en fryd å lese.

Men  Petter da. Han er en fin, frekk og totalt egosentrisk fyr. Ikke at det er noe negativt i noen av delene, man blir visst sånn av å være god. Har halve boka igjen, er akkurat kommet til da han i sinne forlot alle journalister og ikke snakka på to dager. Jeg er ingen sportsidiot, det vet alle som kjenner meg godt, og de som har sett meg forstår det også. Men jeg liker sære folk, og jeg synes Petter Nortug er sær. Sært er bra.



Dette har vært den O Store Lesesommeren ( annet har det omtrent ikke vært å gjøre i  regnet), så hjernen er ganske oppfylt for øyeblikket. Noe nyttig, annet fullstendig bortkasta, men akk så morsomt.

Å, ja, jeg leser Frittgående  Barn også, og det er en bok jeg leser fordi jeg som spes-ped finner glede i å lese, men må si meg edig med Eli Rygg, som har skrevet forordet. Skal du bare lese en bok om barneoppdragelse, må det bli denne. Hysterisk morsom, knallironisk og direkte. Jeg liker ironi, så denne havna midt i smørøyet i rømmegrøten denne!

Nåh. Nå venter husarbeid, en røyk ute på gata ( ja, det gjør jeg også i tillegg til å være tjukk, huffda) og middagslaging til gubben kommer hjem. Liker det slik jeg. En uke igjen av sykemeldinga- og jeg nyter!

Tjukt og positivt!

Tjukkaser er mer positive enn andre, har jeg hørt. og vi er ressurssterke, vi kunne jo bare ha slanka oss, og jaggu burde vi passe på hva vi eter. Og ikke minst: vi kan jo bare begynne å gå. men altså. Tjukke mennesker er så positive....




Postiv innstilling kommer ikke av vekt. Det er bare det at vi er så store, vi er så synlige, at når vi sprer om oss med glede, så tar det så stor plass at så mange ser det. Vi rommer jo endel flere kubikkcentimeter enn det jevne slanke menneske, at vi har mer plass å utfolde gleden på. Men jeg har altså møtt negative tjukke mennesker også, og erfaringer tilsier at positivitet henger sammen med noe annet. Jeg vi tro psyken har noe med saken å gjøre, men det er ikke det jeg kan mest om.. 


Vi er altså ikke glade fordi vi er tjukke, vi er glade fordi vi er positive mennesker inni oss, og det ville vi vært selv om vi var 50 kilo lette. Er ikke det fint å vite?! Så ikke kom å si at vi tjukke mennesker er så positive. Si heller at det er godt å være sammen med noen som er så positive bare fordi vi er det. 




Tjukke mennesker kan ikke gå i trange klær. Jaha, ja?! Hvorfor? Noen tjukke damer er så velforma og inderlig flotte, at å se dem i en tettsittende genser bare framhever alt det andre duvende deilige. Statistisk sett liker menn kvinner med former, så kjære damer, hvorfor skal vi kle oss i telt? Vi kler oss jo som oftest sånn for at ikke andre kvinner skal rynke på nesa av oss. 




Tjukke mennesker kan bare begynne å trene. Og vi kan bare passe på hva vi spiser.

Jepp. det skal dere bare tro! Jeg skal gjøre det jeg også. Men ikke i dag. Jeg liker livet mitt, jeg synes ikke jeg er så ille tjukk, og jeg har det godt. For meg er det viktigere enn hva vekta viser.

Dagens gleder

Kunne sove lenge
En stor kopp fersk kaffe
Deilig hudbehandling i går- som gjør at huden i ansiktet gløder i dag..
Vite at man ikke har noe spesielt å gjøre i dag
Gå i joggebukse og singlet
brødskive med godt pålegg
Melon
Kjæresten

Kjærlighet

Like skjør som en prestekrage like før den avblomstre

Like trofast som den gamle hunden i ovnskroken

Like redd som en måsunge i fjæra

Like sterk som det eldgamle treet i hagen

Like vakker som villhesten over de store slettn

Like vond som å tråkke på skarpe steina

Like ømt som sauemora tar seg av lammet sitt

Like søtt som karamella mot tunga

Like vanskelig som den minst logiske matematikk

Like utfordranes som den brattaste fjellsia

Like viktig som det å leve

E kjærligheta

M-2012

Fjellklatring

Litt mer Arvid Hanssen- diktning:

Brester må det vere i fjellet 
dersom du skal kome opp. 
Sprekker for fingertuppar og skor
boltar og krokar. 
Hylle for hammar.
Hald for reip.
Aldri kjem du eit steg vidare
i lytefritt fjell. 

Treningsidioti

Jeg skrev dette innlegget for et par uker siden, men posta det ikke. Nå tenker jeg at jeg skal gjøre det likevel, fordi jeg kjenner det bobler i meg...


Velkommen til treningsidiotiets verden. Jeg er feit, og jeg er i elendig form hva både kondis og fart angår. Men jeg har det bra, med meg selv og med kroppen min. Og men kjære liker meg som jeg er, men det gjør tydeligvis ikke de andre! Men så kommer det til den andre siden av saken, nemlig de som synes de har rett til å kritisere meg og de andre feite. Og de som ikke vet at de er fryktelig irriterende, som tror at de er til inspirasjon for kreti og pleti med å legge ut alle slags trenings-statuser på facebook. Sistnevnte gruppe er bare slitsom.

" Deilig styrketrening i dag. Liker min nye PT". Jada, jada, tenker jeg. Blære.  Jeg plukker opp boka, som jeg velfortjent kan lese i, etter å ha vaska kjøkkenskapene, støvsugd stua og hengt opp de rene klærne- og lagt de tørre, bretta inn i klesskapet. Om jeg har en personlig trener, så heter han selvhøytidelighet.

" En ny topp å krysse av i boka! Deilig med topptur i ettermiddagssola!" Når ble en topptur deilig? Fra nå av betyr deilig i facebook-terminologi " vondt, vont, slitsomt, vondt og litt kry". Hvordan får de tid til det? Jeg ser omkring meg på alt jeg skulle ha gjort, og tenker at jeg ville ikke ha prioritert flere timers trening ukentlig, når det betyr at jeg må bedrive skippertaksrydding hjemme. Topptur er for meg i facebooksammenheng en måte  å fortelle omverdenen at man er vellykket, og en del av det er toppturens fortjeneste. Man blir jo lykkelig  av sånt, sant? Jeg setter på radioen, går inn på gjesterommet, rydder litt, bretter klær og tar fram symaskinen for å reparere dongeribuksa til gubben.

" Da skal man på trening". Jaha? Og det trenger jeg å vite? Jeg har ikke tid, og det gir meg ikke noe ekstra livslyst. Og jeg hater treningsstudioer. Jeg misliker særlig å sykle på treningsstudioer. Årsaken? Jeg blir ikke det minste inspirert av å sitte å stirre enten i gulvet foran meg, og tydelig se at uansett hvor mye jeg tråkker, så kommer jeg ingen vei, eller stirre inn i rumpeprekken på treningsbuksa foran meg, som blir svettere og svettere. Jeg rusler heller en tur til venninna på besøk. Og da blir fokuset deretter: ikke at jeg fikk en times gå-tur, men at jeg fikk besøkt en hyggelig venninnne. Og det er det som er facebookmateriale, om noe av det  skal ut.


Jeg er feit. Og jeg er selvsagt klar over helserisikoen, og farene. Jeg vet at jeg bør trene, men jeg trenger ikke at folk forteller meg det på facebook. Jeg blir ikke oppmuntra av det. Jeg føler meg bare mindreverdig.

Baketest

Bake dag i dag- og jeg tenker at siden jeg ikke skal skryte på meg å være en fremragende baker, så starter jeg med å si det umiddelbart. Jeg har i dag foretatt testing av to ferdigblandinger jeg. En knekkebrød, og en franske makroner.

Knekkebrødene først. Lettvint! Hell innholdet i en bolle, og ha i vann. Jeg har hatt i litt ekstra rugmel og havrekli, og dermed litt vann og olje ekstra. Og resultatet? Nydelig!
Se bare her:

Og så klart må det smakes. Da blir det litt hverdagsluksus: 

Hjemmebakt knekkebrød, men Babybel-ost, et par skiver avocado, 

himalaya-salt, nykvernet pepper og litt frisk rosmarin. 

Har du ikke prøvd den kombinasjonen? 

Det anbefales. Virkelig! 

Og så neste test, siden man alt var i gang: 

bare blande og røre litt....

Ferdig rørt? Det følger til og med sprøyteposer med, så her er det bare å sette i gang! 

Og resultatet? 

Min kjære venninne Marit konkluderte med at disse, selv om de ble litt rynkete, var passe seige og bedre enn de hun hadde kjøpt på konditori i byen. Da var jeg fornøyd! 

Fyll: Sjokoladekrem og sitronkrem. 

Definitivt verdt et forsøk! 

Drømmen kan du alltid eie

av Arvid Hanssen:

Drømmen kan du alltid eie 
samme kor du bor. 
Bakom berg og høge fjell, 
ved et hav der båra fell, 
der blir drømmen stor. 

Tanken e et skip mot stjernan, 
reise uten tid.
Søke det som ingen veit
i et rom av evigheit
finn du stjerna di. 

Håpet e den store gaven,
håpet e et frø
Spire av en vårlig vind
veks te tre i hagen din
og kan aldri dø.

Kjærligheit gjør varme hender
bett så sterke band
bakom berg og høge fjell
ved et hav der båra fell
der blir drømmen sann.


----------------------------------


Drømmen kan du alltid eie... det er mitt ønske for mine lesere, venner og kjære i dag- at dere alltid har en drøm å eie! Det er gratis, sammen med både håp, og tro- og drømmen er en kilde til liv. Uten håp, rekker du ikke bort til det som er bortenfor håpet. Uten tro, ingen framtid. Uten drøm, ingen livsgnist. 


Drøm kjære dere! Det sies at skal drømmer bli virkelighet, så må vi drømme også med åpne øyne. 

Kattepine

Jeg liker katter. Jeg har selv hatt en svær oransje kar som lød navnet Kong Oskar. Fantastisk dyr!
Jeg liker katter. Bare ikke når de absolutt skal bæsje i blomsterbedet mitt.

Jeg har bare et bed, og det aner meg at den katten fant ut at dette var en gyllen mulighet i fjor, da jeg spadde opp hele greia, som fram til da hadde vært en geitramsovergrodd sak. Etter det har nabokatten vært jevnlig gjest. Og jeg må konsekvent bruke hansker i bedet, for jeg aner ikke hvor og i hvilken konsistens jeg finner etterlatenskapene.

Nuvel. Jeg har prøvd diverse. Det hele starta med et godt råd om eddik. Jeg helte en halv flaske 35% i bedet- så det sved i øynene mens jeg holdt på. Hele inngangspartiet ( der bedet er) lukta som om jeg holdt på å legge hele nabolaget på lake.

Men neida. Det gikk intet mindre enn en halvtime så var katta der igjen.

Det neste jeg prøvde var Cat-off. Tror jeg det het. Eller muligens Katt-deg- vekk?

I allefall kjøpt fra felleskjøpet, og her om dagen så jeg at de solgte det på Plantasjen også. Sikkert et effektivt middel. Jeg la det røde pulveret i blomsterbedet, og den neste uka oppholdt vi oss innendørs på grunn av lukta. Jeg skjønner at katter ligger unna det der! Soveromsvinduet måtte vi holde igjen og jeg løp gjennom inngangspartiet den uka- til det kom regn som gjorde at  pulveret var borte. Og katta var her igjen.

I år har jeg prøvd en litt annen taktikk. Noen har tipsa meg om pepper, så jeg har strødd både hel og halv. Og sist men ikke minst: i år har jeg planta i bedet. Kan hende hjelper det...

Rak rygg og ydmykt sinn

En stadig sterkere identitet. En tilknytning, en stolthet. En sorg, et savn.

Jeg har i flere år vært klar over at jeg har en oppfatning av meg selv som et menneske med en samisk arv. Det var tilfeldig at jeg oppdaga at min bestemor svarte meg på samisk da jeg hilste henne på samisk, og på finsk da jeg hilste på henne på finsk. Dette var et par år etter at hun begynte å bli dement som følge av et slag. Jeg har hatt denne arven boende i meg. Jeg spilte Siona Hearvás jovku dál til henne en gang vi var og kjørte tur, jeg og hun. Hun sang med av hjertens lyst- med samme glede som vi sang Blott en dag på svensk og Nærmere deg min Gud på norsk. Gang på gang sang jeg Mu váibmu vádjul doppe- mitt hjerte alltid vanker. Hver gang satt hun med andakt og lyttet, og ofte ba hun meg synge om igjen.

I folketellingene oppgis mine tippoldeforeldre til å være same, same, same, stril, same, nordmann,  kvæn og kvæn.
Tilfeldig? Neppe.
Mine oldeforeldre på bestemors side snakka samisk som hjemmespråk. Det betyr at bestemor hadde vokst opp med det, men jeg kan ikke minnes at hun noensinne snakka det mens hun var frisk. Jeg vil tro at akkurat det var et resultat av fornorskninga og det som fulgte med på lasset da det ble gjennomført.

Men er jeg same?

Jeg føler meg mer og mer som det. Jeg kan ikke mange ordene- men litt. Jeg kjenner en stolthet over denne kulturen, og dette folket. Jeg ser på de som mine.

På bestefars side er det mer. Der er det tre av mine tippoldeforeldre som oppgis å være samer, tre nordmenn hvorav den ene er etterkommer etter en som oppgis å være uklar, da han snakket flytende finsk, samisk, svensk og norsk- (og hustruen var samisk), og to kvæner.

Jeg har bestemt meg for å få sydd kvænangskofte etter hvert. Til neste år, er tanken, skal jeg ha den. Og jeg skal bære den med ydmykhet overfor de som har lidd for den samiske identiteten- og jeg skal bære den med rak rygg, fordi dette er min arv.

Er jeg same?

Ja, mun lean.

http://www.youtube.com/watch?v=dgSad-3qUNs

Valgfri skole!

Ny uke, nye muligheter. For mange: ny dager der de må møte mennesker de ikke har det godt sammen med. Jeg snakke litt tidligere med en skoleungdom, og det er derfor tankene mine går i den retningen.

Dette er først og fremst en tanke til alle dere foreldre og foresatte der ute, som har barn i skoler omkring.

Hvis barnet ikke trives på skolen, hva da? Hva når ungen din, hjertebarnet ditt, ikke opplever glede med å skulle gå til skolen? Den synlige mobbingen er nå en ting, den kan man i mange tilofeller klare å gjøre noe med- om enn ikke alltid. Men de usynlige tingene, de som gjør at det er vanskelig å sette fingeren akkurat hva problemet er. Mange barn blir usynlige. De blir ikke sett av andre, de er ikke med i kjernestrukturene i klassen, de kommer og går og medelevene registrerer det egentlig ikke. Det er ikke slik at alle er frosset ut, eller mobbet, men man har ikke en god skoledag fordi man ikke blir sett.

Det er ikke enkelt å gjøre no med, og kan hende finnes det ingen fasit. Men av den grunn er jeg for tanken om fritt skolevalg- der barnets stemme først og fremst skal bli hørt. Skolene skal ikke bare tilpasses foreldrenes behov, eller kommunens behov og så videre. Barna må høres! Fram til nå er det foreldrenes behov som har styrt skolen. Foreldrene trenger at barna er på SFO, foreldrene trenger at ungen går på den skolen som er nærmest( kortest vei å kjøre), og så videre. Riktignok er det fint om ungen har det godt og trives på den skolen som er i den umiddelbare nærhet, men  kjære foreldre, det er ikke alltid slik!

Elever i den videregående skolen trives ikke alltid på den skolen som er nærmest hjemmet. Kan hende er det fordi de aldri har trivdes på den ungdomsskolen de gikk på, eller fordi de ikke er en del av en vennegjeng- de er outsidere.

En ting vi kan legge oss på minnet til ettertanke er et enkelt spørsmål.
Ville du, som voksen, ha blitt i den samme jobben, på det samme stedet, om du aldri opplevde at du ble verdsatt på din arbeidsplass?Hvis du aldri kommer helt inn i det sosiale miljøet, ikke helt blir en del av den humørfylte gjengen som sitter sammen i lunsjen. Normalt har den kanskje rom for alle, men du passer liksom ikke helt inn. Kan hende er det ikke din atferd det er noe i veien med, ikke ditt utseende, ei heller de andre- det bare skjer. Du trykkes bare ned av opplevelsen av å være usynlig.

Ville du ha blitt på denne arbeidsplassen, i år etter år?

Jeg ville ikke. Og jeg unner barn og ungdom den samme muligheten, valgfriheten.

Det er en stund siden nå- hodet gikk tomt for ord som kunne deles. Enda er det forholdsvis tomt i den aktuelle sekken, men det er på bedringens vei.

Deler derfor bare litt tanker om slanking... og slikt!

" Jeg har ikke viljestyrke til å slanke meg. Jeg må heller like meg selv slik jeg er. Det eneste jeg ikke liker ved meg selv, er min mangel på viljestyrke." 

Maskjerring på fire hjul...

Jeg kjører leiebil.
Det skal i utgangspunktet være luksus, og det er det jo for så vidt. Sammen likna med min egen bil er den nyere, renere, og kanskje hakket billigere i drift. Jeg kjører en Toyota Auris i noen dager, men allerede etter første dagen hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke under noen omstendighet skal ha en slik i eget eie. Jeg er sikker på at en Toyota Auris må være av hunkjønn.

For det første er en glorete. Ikke utvendig, det vises ikke før du setter nøkkelen i tenninga, og lys kommer på i dashbordet. Da er den like fargerik som en middelaldrende gledespike med mål om å se femten år og tjue kilo yngre ut. Dashbordet sminkes i fargerike striper og ringer.

Deretter starta jeg å kjøre, og på vei hjem fra jobb sladda bilen litt. "wiowiowiowiwo... " Jada, det blinker og hyler når bilen sladder. Det er glatt ute, så idet jeg trør på gasspedalen, så spiunner bilen litt. jeg har bare ti km i timen, i og med at jeg hadde svingt inn krysset hjemme, men likevel gneldrer den masete bilen om at jeg nå spinner. "oeoeoeoeoeoe..... ". 

Jaja, tenkte jeg. Dette er første dagen, jeg skal bare ha den i noen dager mens min egen er på verksted. Det går vel bra.

Siden kjørte jeg ut en tur. Da klarte jeg å klemme fast setebeltet i døra. Jeg tar som oftest på selen når jeg har kjørt ut av innkjøringa- men nå satt den jo fast. Da skjer det. Det blinker litt, deretter kommer det en høy bing...bing...bing...-lyd. Jeg svinger inn igjen for å ordne med dette, men er ikke rask nok for maskjerringa på fire hjul- hun hyler ut all sin vrede over min manglende evne til å ta på meg selene. "bingbingbingbingbing..."

Hører du lyden i hodet? Jeg skal aldri ha en Auris. Hun er nemlig et fryktelig masete kvinnevesen.

.. men tiden eier vi ikke...

Jeg fikk noen tanker om tid i dag, lyttende til en lydbok. Jeg bruker vanligvis ikke å gjøre det, men en tre timer lang kjøretur med min venninne ble brukt til dette- begge veier. Inni der kom det en kort betraktning om tid- og selv om ikke jeg husker ordrett, så var meninga noe slik som " tid oppfattes ulikt av alle" .

Det tror jeg på. Det finnes mange sitater og ord om tid.

" Du kan ikke måle tiden i tommer og i meter.
For livet er et glimt- i mellom to evigheter." 

For eksempel.
For hvem kan vel avgjøre hvor fort- eller hvor sakte tida går?
Hvor fort går tida i en berg og dalbane? Eller hvor fort går den når du møter gode venner, og plutselig er klokka langt over leggetid, og vi har ikke engang registrert det?
Eller hvor sakte går det, sår du ligger i senga med spysjuka og bare venter på at du enten skal bli kvalm nok til å kaste opp, eller at kvalmen skal forsvinne? Hvor sakte går tida for mennesker som har mistet livsgnist?

Tid er relativt, altså. Tid har vi ikke, den får vi, heter det. Vi kan ikke gjøre om på en eneste ting i tida som er forbi- ingenting kan være ugjort, ingen ord vi har sagt kan spoles tilbake. Ingen slarv og sladder kan på magisk vis være usagt. Ingen tanker kan tenkes om igjen identisk.

Vi kan ikke endre på det som er omme... Vi kan bare gjøre oss tanker om hva vi skal ønske, håpe, og jobbe mot i vår framtid. Enten det er i morgen, eller om et år. Men  vite det med sikkerhet? Nei, det kan vi ikke. Og hele tiden, skritt for skritt så lenge vi lever, så går vi mot en framtid.


Et vakkert sitat jeg vil dele sånn helt på tampen: 


"Ta deg rolig tid til å være lykkelig. Tiden er ingen motorvei mellom vuggen og graven, men plass til å parkere i solen."
(Phil Bosmans)


Ja, ta deg tid- og minn de du er glad i på det. Vi vet ikke hva framtida bringer- ikke engang det neste sekundet. 


God uke til alle dere. Takk for din tid, den du delte med meg da du leste dette. 

Strikk og slikt

Nå har jeg et lite lager for salg igjen. Her er noen glimt! Oppretter herved en egen side for ting jeg selger...!

Facebookreklame

Vet jo at facebook driver målrettet reklame. Siden jeg stadig er åpen om at jeg er overvektig, så har facebook funnet ut at jeg liksom skal ha den, unnskyld uttrykket, skitreklamen på min facebookside. Den siste uka er det særlig to som har stukket seg ut: den ene er " En lokal mor avslører ett fantastisk triks om hvordan man kan ta av 10 kg på en uke." Yeah right. Sjekka denne, rett og slett for å se hvem denne lokale moren er som liksom skal ha gjort det.

Janne undersøker Corexin dietten selv for å finne ut om denne superkuren virker.

Uansett hvor du ser finnes det blogger, reklamer, eller leger som kaller Corexin den nye mirakeldietten som vil stimulere vekttap. Men kan denne lille flasken leve opp til alt oppstyret? Eller har vi adoptert den siste Hollywood trenden uten å bekrefte at Corexin virkelig kan hjelpe deg å miste de ekstra kiloene?

Her i Helsenyheter er vi nokså mistenksomme og er ikke sikre på at vi har sett ekte beviser på at disse pillene virker for vekttap. Dermed har vi bestemt oss for å sette produktene på prøve. Hva er vel bedre forsøk på å finne sannheten enn å foreta vår egen studie?

Vi begynte med at jeg meldte meg frivillig som prøvekanin. Jeg søkte om en flaske Corexin. Det er mange sider som tilbyr Corexin online, men FormLife Corexin er en av de mer seriøse leverandørene på markedet. Det inkluderte en gratisprøve av produktet uten å lure meg inn i andre skjulte tilbud. En annen grunn til at jeg valgte FormLife Corexin er fordi det er det reneste og mest konsentrerte Corexin tilgjengelig. Jeg tenkte at dette ville gi meg det beste resultatet med henhold til studien.

hmmmm..... Samme reklamen, ulik dame for hver gang man åpner linken. Hvem er  det som tar disse for god fisk??? Lokal mor meg langt opp etter ryggraden!! den forrige mora het Melinda Evensen. Jada. 

Jeg tenker " svindel" idet jeg åpner sida, og velger å rapportere reklamen som støtende. Jeg er tjukk, men trenger da ikke facebook til å minne meg på det!!! 

Den andre jeg irriterer meg over er denne: 

.

Blivakker.no

Liker

All reklame bygger på ideen om å selge oss noe vi trenger. Blivakker.no bygger altså på ideen om at vi trenger deres dilldall for å bli pene! Snakk om å undergrave folks selvbilde her! VI er da pene i oss selv!!! Vi trenger ikke sminke/ sparkel for å være pene, vi trenger slett ikke noen til å fortelle oss at " kjøp dette, så slutter du å være stygg". Sånn i overført betydning, så ER det jo det de selger oss. 

Jeg  vil heller se meg i speilet og tenke at vi har alle noe vakkert i oss. Vi er unike, enten vi nå ser sånn eller slik ut. 

Si det!

Her kommer det litt reklame for t-skjortene i butikken min på nett!

Den finner du HER!

Vær ikke for snill..

Et godt minne fra da jeg jobba på sykehjem dukka opp i hodet mitt i dag. Nåja, det kom da flere minner etter hvert- demensavdeling kan være givende på så mange vis. Skal viderebringe et visdomsord jeg fikk av ei dame på omkring nitti;

Vær ikke for snill mens du e ung. Du blir likavel så gruelig slem når du blir gammel.

Jeg smiler enda av minnet- dette er tolv år siden.

Noe fint, ja.

Lettere misfornøyd sto madammen i køen bak meg, og la ut til ei annen bekjent om skuffelsen over gaven hun hadde fått. Jeg antar det var en fødselsdag, og jeg kunne kjenne det såra sinn sige som en seig sirup nedover meg der jeg sto foran. Egentlig fullstendig uinteressant, men dog.



-Ja, æ sa at æ ønske mæ nåkka fint i gave, og det skulle jo ikke være hjernefysikk å fatte!
-Næhei, nei mainnfolk... (høres ut som om hun helst vil la være å høre dette, og vil bare hjem til middag)
-Altså, æ sa jo ikkje kæ æ ville ha, for såpass må han no kunne finne ut av. Han skal jo liksom kjenne mæ..

(her blir tonen noe forurettet)

-Men han kjenne mæ tydeligvis ikkje i det hele tatt!!
-Neee, tydeligvis ikke.. ( snakk om å jatte med her ja!)
.Nei, for kæm e det som klare å tolke " Nåkka fint " (her kjenner jeg bevegelsene i det hun viser hermetegn med hissige bevegelser bak min rygg) til å bli et kasserollesett!?


Det er nå, midt i dette punktet i utleggelsen at jeg kjenner trang til to ting. Først å snu meg, bare for å se hvem den heldige dama med kasserollesettet er, og dernest sprekke opp i en ubendelig latter. Jeg vet på dette punktet at begynner jeg først å le, så er det ikke bare å hente meg inn igjen heller. Jeg kikker meg forsiktig over skulderen. Venninna ser riktignok ganske brydd ut, mens foredragsholderen enser ikke annet enn sin egen nese der hun misfornøyd hever den.
Litt lett smilende ser jeg  på den unge gutten i kassa.
Møter blikket i en felles forståelse.
Kvinnfolk...

Kjære Stoltenberg og andre politikere.

Jeg ber på mine knær- kan dere ikke gjøre noe med at mine og andres øyne og tenner ikke hører med til det dere definerer som skrotten? Jeg er velsigna med et godt snakketøy, er velfødd og ellers i godt hold, men øyne og tenner er ikke helt med i svingene. Nå er det ikke lenger slik at det å være velfødd er et symbol på at man har nok å ta av hva grunker angår, slik det var før. Før ville jeg vært et statussymbol av rang, men for tiden er vi trillrunde mer hundsa enn æret.

Men øynene, Stoltenberg, øynene. Jeg ser nesten ikke, og det har jeg ikke gjort de siste tjue årene. Jeg er blind uten briller, det meste flyter sammen til en uformelig masse, og snubleterskelen er høy her i mitt herredømme. Enda så godt jeg kjenner mitt heim og hus, så er det slik at i mørket er ikke bare alle katter grå, det er også dørstokker og kleskurver for oss med minimalt syn. Så et toalettbesøk natterstid er ikke en ønskesituasjon, når brillene enten ligger igjen på badet, eller er neddugget fordi de de var kalde der de lå på nattbordet i disse kalde vinternetter. Ser gjør man ikke uansett. Til deres opplysning, høye herrer og madammer, så kan dere tenke dere feriebudsjettet. Det hører i mitt budsjett til posten merket "Øyne".

Og tennene, Stoltenberg, tennene!
De fleste av oss trenger tenner i funksjon. Fem om dagen blir vanskelig når man ikke har tenner, og grøt er kjedelig, ensidig og lite ernæringsmessig bra i lengden. Jeg har fått med meg ideene om at kostholdet skal være en del av helsehjelpa vi skal få. Men kann ikke hjelp til tenner som skal tygge denne maten også være en ide? For tennene har også en egen post i budsjettet. Den posten heter av og til  "kredittkort". For dere skjønner, jeg i alle fall- er ikke skapt slik at tennene venter med å få hull til lønnskontoen er fylt opp, eller til sparepengene på magisk vis havner tilbake på kontoen.

Hvem i all verden har definert at tenner og øyne ikke hører med til kroppen? Vi får dekt det meste annet via egenandelsordningen. Jeg betaler min skatt med  middelmådig glede- og den positive siden i det er at jeg vet jeg slipper å betale i dyre dommer for å få reparert dette forunderlige maskineriet som heter meg. Mennesker får dekt både det ene og det andre via staten, rett til nødvendig helsehjelp og bla, bla bla.
Men så kommer det til tennene. Hvis mine tenner råtner på rot- og det er ganske sannsynlig, all den dag det skal koste tiervis av tusen hver gang man må foreta noe mer enn en middels helgevask der inne- hva er da min livskvalitet?

Om mine tenner råtner aldri så mye, og jeg ikke har råd til reparasjonen, ja, da, Kjære Stoltenberg og alle dere andre høye herrer og madammer- da er jeg ikke verdt fem sure sild. Jeg som til vanlig er en sprudlende kilde av godt humør, jeg blir nok en merr av rang.

Samtalesniken

Jeg lytter vanligvis ikke til hva andre prater om når de ikke snakker med meg. Men her om dagen var jeg innom Tante Ingers Tehus, og da fikk jeg meg en noe forunderlig lytteopplevelse, noe som førte til en boblende latterbølge som festa seg dypt nede i magen. Det ble, for å si det sånn, en og annen humring nede i tekoppen.

Det satt fire godt voksne kvinner ved nabobordet. I og med at det er ganske små forhold hos Tante Inger, så sitter man ganske nært. Og enda bedre, det er bare fire bord inne i dette rommet, så man er forholdsvis intim.

De fire godt voksne satt med hver sin kopp te, og snakket generelt. Hele tiden. Nå er jeg såpass voksen at godt voksen ikke lenger er damer i slutten av femtiåra, men mer nærmere nitti. Det har vel med at min egen oppfatning av alder er relativ? Jeg føler meg jo eldgammel i denne vanskelige kroppen, men i hodet er jeg førti, mens førerkortet sier tretti.

Nåvel, de snakket og snakket og snakket. Jeg satt med et lettlest ukeblad av uminnelig art, og skummet igjennom slankeoppskriftene for så å lese oppskriftene på all den gode maten litt lenger bak med langt mer oppriktig interesse.

Så kommer det fra nabobordet; ( fordelt på alle de fire)
-"Det e altså så lenge sia æ har drukket vin- Æ får jo ikke opp disse vinkorken mer. Og så glemte æ å be han Magnus om å gjøre det da han va her sist"
- " Åja, når va han sist her?"
-" Ja, det e jo minst en måned sia, og nu kommer han vel ikkje igjen på ei stund."
-" Ja, det va jo lenge sia. Ja, vin e jo godt, også for helsa."
-" Ja dem sir så, men æ e nu ikkje sekker på dissan som skal ha alkohol til å være nåkka godt for nåkka".
- " Men æ får vel klare mæ til æ får nåen på besøk, som klare å bruke vinåpnern. Æ e jo blidd så giktisk."
-" Vin  e jo godt for fordøyelsen!"
-" Ja, det trur æ også. Æ blir så treg i magen innimellom, da hjelpe det med litt vin."
-"Ja, det hjelpe godt med et glass vin på det, det har æ merka"
-" På søvn også"
Full enighet.

Neste tema:
-Ja, huff, de leieboeran e nu ikke enkel de heller.
-nei, han guten som bor hos mæ e nu oppe tel langt på natt, og så ser æ han ikke om mårningen.
- Ja, de ungdomman e nu ikkje så enkel.
- Kor gammel e han?
-Nei skal vi se, han fløtta inn da bror hannes Aksel døde, det må jo ha vært i 2007, trur æ. Da va han jo tretti en.
-Bror hannes Aksel?
-Nei, leieboern.
- Da e han jo fem og tredve no da.
-Ja, no må han no bynne å bli voksen!


Og sånn fortsatte det.
Og jeg så meg selv, sammen med mine "veninder" sitte på samme viset.. Sånn om femti år..

Gull

Jeg har alltid vært glad i portretter.
Her er noen eksempler på spontan-portrettering!

Tantegull! 

Tantegull og søstergull!

Advent- uke 2

Stunt-dikting, dette.. Må vel følge opp "det brenner et lys"- her kommer altså denne ukas vers. 
Ønsker dere alle en fin uke, med gleder for kropp og sjel. 


Det brenner et lys
For omsorg, for nestekjærlighet, for håp.
Det brenner for de som er ensomme, for de som har gitt opp.
Det lyser for de som tenker at alt er som svartest,
og for de som ikke ser utveier.
I lyset ligger bønnen
om håp, om at noen viser andre omsorg.
Bønnen om at noen må se den ensomme,
at noen har tid til å lytte.


Det brenner to lys
det ene for omsorg, nestekjærlighet og håp
det andre for vennskap, både gamle og nye.
Det lyser for at vennskap må overleve stormer som river,
og for at gamle venner aldri glemmes. 
I lyset ligger bønnen
om styrke til gamle vennskap.
Bønnen rommer alt det en kan ønske
for alle venner. 

candy...

blogcandy!

Sjekk ut denne!!

---gull i grunn---

Dagens gull kom fra ei lita frøken i kirka i dag- barnehagene var på besøk. Jeg er for tiden under aliaset Keiser Augustus, og fortalte barna at nå skulle Maria og Josef ut på en lang vandring, fordi Maria hadde et barn i magen. Maria, som for anledninga ble spilt av en nydelig pjokk, fordi alle jentene absolutt skulle være engler, sto klar til å vandre avgårde.

Da kommer det ei hand i været fra ei lita frøken. 

-Due, atte.. Det e nåkka feil. Skal ikke dem lage det barnet først? 

Keiser Augustus holdt maska, men barnehagepersonellet holdt på å le seg ihjel der de sto litt i bakgrunnen. 

Du, den babyen er nok inni magen allerede, den.. 

Advent

Det brenner et lys
For omsorg, for nestekjærlighet, for håp.
Det brenner for de som er ensomme, for de som har gitt opp.
Det lyser for de som tenker at alt er som svartest,
og for de som ikke ser utveier.
I lyset ligger bønnen
om håp, om at noen viser andre omsorg.
Bønnen om at noen må se den ensomme,
at noen har tid til å lytte.

Det beste med å være borte

---det er å komme hjem.
Alltid.
Det er jo fint å være på tur- men å komme hjem, få en muss fra Mannen, få en klem, kjenne at det er deilig å være to- det er det beste.
Har hatt en flott helg hjemme i Reisa, med alle søsknene tilstede, mamma og pappa og julemesse- Og så glemte jeg kameraet, så det blir altså ingen bilder av det. Men det kommer et innlegg i lokalavisa på tirsdag, så da skal jeg linke dit.
Vel, julemessa: Solgte greit i år. Hadde med meg dukkeklær, hjerteskåler, hjertepynt, kremmerhus, posepølser, halser, ull-ankelsokker, sitteunderlag, luer med mere. Artig opplegg- masse kjentfolk tilstede, og åresalg og  latter. Og 25 kilo poteter! Ja, for det vant jeg på loddsalget, jeg.. *ler*
Blir mye poteter framover, skulle man tro. Nå hører det med til historien at hr. og fru Viken, som hadde gitt potet-premien, de var ikke hjemme, så potetene skal få være i Vika til vi drar oppover til jul. Men 25 kilo? Tror jeg generøst skal dele med svigermor, for så mye poteter spiser vi ikke på et år engang.

Søsknene mine: Pål var hjemme sammen med ungene- som er blitt så store! Anette var jo selvsagt der med sine, og Eli Hanne hadde ditcha gubben for å være der til lørdag. Og så lillebror Roy Anders, såklart.

Vi er en stor, til tider støyende gjeng, og jeg er glad i familien min. Men ærlig nok: Jeg er glad vi ikke bor på samme sted hele gjenget. Det er slitsomt i lengda med denne glade, skravlete, høyrøsta folkedungen vi blir- noe som bare skjer når vi er der alle sammen. No offence, men sånn er det fra mitt ståsted. Derfor er jeg også glad for at vi har campingvogna stående. Det er herlig, kunne slappe av med en bok, radioen, se ut på mørket på utsiden. Etter hvert har jeg endra meg, jeg som var et sosialt dyr tidligere. Er riktignok sosial så det rekker enda, men kjenner ofte at det å kunne trekke meg tilbake og bare være meg er vesentlig.

Under en stjernehimmel

Det er vi vel alle?
For vi kikker vel alle opp mot den samme himmelen- selv om den ser ulik ut for den som ser. Klag ikke under stjernene på mangel av lyspunkter i ditt liv, heter det. Jeg liker tanken. Vi kan alle kikke opp på disse strålende punktene, og i dem kan vi legge både tanker og håp. Vi kikker dit opp, og jo lengre vi stirrer, jo flere lyspunkter ser vi. De stråler, de spraker av farger.

Lånt fra Google

Og det fantastiske nordlyset! Dette skiftene, flakkende lyset som vinker til oss. Det er gaven til de menneskene som holder ut alle de harde aspektene med å bo så langt nord. Som barn vinka jeg til nordlyset, i håp om å få det nærmere. Vi ble lært opp til at vi ikke skulle  vinke- da kom det og tok oss. Men jeg ville de dette nærmere, ser fargene.

 Jeg kan ikke si at livet alltid har fart så stille med meg- til det har jeg for mye bagasje. Jeg har opplevd mer på tretti år enn mange opplever i løpet av et liv, kan noen si. Men til gjengjeld har jeg kanskje ikke opplevd alt det de andre har opplevd- og kanskje kommer jeg til å få mindre av det ene som andre får mer av. Jeg klager ikke. Jeg har det godt! Jeg har en kjæreste som elsker meg, jeg klarer enda å kle på meg selv hver dag- jeg har en jobb jeg koser meg i, selv om veien dit har vært temmelig mangslungen. Jeg spiser meg mett hver dag, og jeg snikspiser julemarsipangriser støtt og stadig. Og som dere vet, så er jeg ganske så frodig, og jeg liker meg selv som jeg er.

Alt jeg har opplevd gjør meg til det mennesket jeg er. Jeg er klar over at jeg, som alle dere andre, har både sterke og svake sider. Mine sterke sider  er det jo godt at andre vet om, men det viktigste for oss selv, er å være klar over våre svake og dårlige sider. Jo mer klar over de vi er, jo mer kan vi jobbe med det. Så klart kan vi la det styre livet vårt. Vi kan sette oss ned og tenke at de svake sidene våre er så mange i forhold til de sterke, at vi aldri blir gode nok.

Men vet du hva? Jeg tror både du og jeg er gode nok. Det handler bare om at vi må se hvem vi skal være gode nok for. Jeg er ikke god nok for statsministeren, til å spørre om råd. Jeg er ikke god nok for en trimgruppe der koordinasjon er vesentlig. Jeg er ikke god nok på husarbeid til å være en skikkelig "kjerring".

Men jeg er god nok! Og vet du hva? Det er  du også!
Jeg tror på en Gud som har skapt oss som de menneskene vi er. Fordi vi er gitt en fri vilje, så kan vi også ta valg, endre på ting og foreta oss ting- men i bunn og grunn så elsker han oss også med våre svakeste sider.

Det finnes en som kjenner alle dine hemmeligheter- og han elsker deg som den du er. 

Ha en fin fredag, dere!

Lilla polkadot Adventskalender

Nytt prosjekt til julemesse på Storslett, adventskalenderposer i adventslilla polkadot!

Et feminint troll

Jeg har blitt mer feminin med årene. Har alltid vært frodig og rik på former, men ikke alltid like feminin- i alle fall ikke i mitt hode! Men de siste årene har det skjedd noe, og bunnen for min del var nådd da jeg kom hjem med min første rosa greie.
Jeg er ikke hysterisk, men har syntes at  feminine klær ikke var greia for meg.  Jeg er nemlig praktisk anlagt, tenker jeg. Jeg skrur og hamrer og slamrer- men innser jo at det feminine trollet stakk hodet fram da jeg fikk et lidenskapelig forhold til sko. Hjernen er fantastisk skrudd sammen på sånne troll som jeg. Går inn i en skobutikk, og oversikten over hvilke sko jeg faktisk har  er som fullstendig blåst bort. Sånn at da jeg her om dagen stiltra inn i en skobutikk, og fant et überlekkert støvelettpar- da bare måtte jeg prøve, men- og heldigvis for kontoen min- de hadde ikke min størrelse.

Og da jeg kom hjem innså jeg at jeg kanskje var heldig. For jeg har omkring 10 par. Høye, halvhøye, med for, uten for, i lær og i nylon. Jeg trenger ikke flere sko. Jeg har nok. Men jeg elsker sko, jeg er et ordentlig skotroll.

Gibort hos Spilloppa

klikk på bildet, så kommer du til Spilloppa- der du kan vinne denne søte pakken! 

MERETHE! Du vant!

Jeg har funnet noe helt herlig! Redd barnas julepakkekalender!

Og så: trekninga av vinner av rosa-sløyfe-gibort:


En liten velværegave  går til den som har kommentert under navnet MERETHE!
I og med at ikke jeg kjenner alle som kommenterer i bloggen, kan du ( om du er en av de jeg kjenner) sende meg en sms- eller om du er en fremmed, sende meg adressa di i en mail!

mia.roysdatter.steinsvik@gmail.com

Kjærlighetshistorie en regntung dag

Er i Oslo i forbindelse med fagdag og møter på jobb. I ettermiddag dro jeg på besøk til Magnus og Gaute- et vennepar her. På vei tilbake til hotellet ( jeg tok taxi) fikk jeg en koselig opplevelse. Sjåføren en hyggelig mann fra pakistan ( fortalte han) spurte hvor jeg var fra, og vi snakka litt generelt om ulike steder vi bor på, og hva man liker med stedet man bor.

Da fortalte han at det finnes en kjærlighetshistorie fra Pakistan og India, om en mann som fant seg en dame. Det kom hundre mann til denne mannen, og hver og en av dem fortalte at dama han hadde funnet var stygg, fet, hadde stor nese og så videre.
Til hver av dem svarte mannen; hvis du hadde sett henne med mine øyne, så ville du kunne forstå hvorfor jeg elsker henne.



Sånne ting gir glimt av glede og smil....

Herre Gud, ditt dyre Navn og Ære

De som kjenner meg vet at jeg samler på sangbøker og salmebøker. Og i hylla mi står en skatt- en faksimileutgave av Petter Dass' Katekismus-sange.
Morsomt!

Han må ha hatt et spesielt forhold til det 6. bud, han brukte nemlig  43 vers på å få fortalt alt han hadde på hjertet om det. Mye interessant i den boka!
Tenkte jeg skulle skrive ned den opprinnelige versjonen av Herre Gud, ditt dyre Navn og Ære. Den har mange vers- men innholdet ble for meg ganske så annerledes da jeg hadde sunget meg igjennom den. den kommer derfor her. (skrevet i omtrentlig den samme språkdrakt som da)


Herre GUD! Dit dyre Navn og Ære
Over Verden høyt i Savn maa være
Og alle Siele og alle Træle
og hver Geselle de skal fortælle Din Ære


Det er smugt og kaasteligt at høre
at mand GUD sin Læbers Pligt monn giøre
De Dyb Afgrunder / de grønne Lunder
Skal Herrens Vunder hver Tid og Stunder Udføre


Om sig Folk anstille vil saa slemme
GUds Navn slet at tie stil og glemme
Saa Skal dog Stene og Tørre Bene
Ey være seene hands Navn det reene At fremme


Ja før GUD sin Ære skal forlise
Før skal Hav og grommen Hval ham prise
Samt og Tanteyen som løber Leyen
Stenbiid og Seyen og Torsk og Skreyen og Niise


GUD er GUD om alle Land laa øde
GUD er GUD om alle Mand var døde
og Folk forsvimler i Herrens Himeler
Utallig Vrimler som slaer paa Cimler hin Søde


Skulle Herren fattis Bram og Svenne?
See ti tusind staar for ham og kienne
Ja tusind gange ti tusind mange
Hvis smukke Sange med klang kan prange Der henne


Thi for GUD skal alle Knæ sig bøye
De som boor i Himlerne hin høye
Og de paa Jorden i Sør og Norden
Samt Dievlers Orden
som dømt er vorden Til Møie


Høien Hald og dyben Dal skal vige
Jord og Himmel falde skal tillige
Hver Bjerg og Tiden skal slet forsvinde
Men Herrens Minde til tusind Sinde Skal stige


Vil de Gamle være stiv og sove
Da skal Børn i Moders Liv GUD love;
De Halte, Lamme, Målløse, Stamme
Giør og det samme de Gromme Gramme Og Grove


Naar mig fra Top til Fod betragter
Ingen Lem paa mig forgod jeg agter
Var de saa smukke som Silke Dukke
De jo skal bukke med Ydmyg Sukke og Facter


Men o Mennisk tør du vel det meene?
At GUDs Navn skeer Ræt og Skel allene
For Præst og Bonde med blotte Munde
Ham love kunde? Ney, ingenlunde Det eene.


Herrens Navn hos os paa Jord kand ikke
Helliges ikkun med Ord og Nikke
Ney; Hvor du svæver og hvor du stræver
Se til du lever som GUds Ord kræver Til Prikke


Lad dit Lius for Folket smukt faa brende
At enhver din Dyyd og Tugt kan kiende
Leev ey begierlig, ey Folk besværlig
Leev from og ærlig mot hver Mand kiærlig Til Ende


Had alt det GUD i sit Ord selv hader
At Vellysten dig paa Jord ey skader
Sky Synd og Lyder som GUD forbyder
Elsk Tugt og Dyder som dig bepryder og bader


Men vilt du paa Synders-Ben hensie
Og fra Dyden blues ey at vige
Da dine Lemmer GUDs Navn bestemmer
GUDs Vand bortskremmer og ey forfremmer GUDs Rige


Men o GUD! Forhindre sligt at blive!
Hvad som er ugudeligt fordrive
At vi vor Tider mot Synden strider
Naar Tiden lider hos dig omsider At blive