Det beste med å være borte

---det er å komme hjem.
Alltid.
Det er jo fint å være på tur- men å komme hjem, få en muss fra Mannen, få en klem, kjenne at det er deilig å være to- det er det beste.
Har hatt en flott helg hjemme i Reisa, med alle søsknene tilstede, mamma og pappa og julemesse- Og så glemte jeg kameraet, så det blir altså ingen bilder av det. Men det kommer et innlegg i lokalavisa på tirsdag, så da skal jeg linke dit.
Vel, julemessa: Solgte greit i år. Hadde med meg dukkeklær, hjerteskåler, hjertepynt, kremmerhus, posepølser, halser, ull-ankelsokker, sitteunderlag, luer med mere. Artig opplegg- masse kjentfolk tilstede, og åresalg og  latter. Og 25 kilo poteter! Ja, for det vant jeg på loddsalget, jeg.. *ler*
Blir mye poteter framover, skulle man tro. Nå hører det med til historien at hr. og fru Viken, som hadde gitt potet-premien, de var ikke hjemme, så potetene skal få være i Vika til vi drar oppover til jul. Men 25 kilo? Tror jeg generøst skal dele med svigermor, for så mye poteter spiser vi ikke på et år engang.

Søsknene mine: Pål var hjemme sammen med ungene- som er blitt så store! Anette var jo selvsagt der med sine, og Eli Hanne hadde ditcha gubben for å være der til lørdag. Og så lillebror Roy Anders, såklart.

Vi er en stor, til tider støyende gjeng, og jeg er glad i familien min. Men ærlig nok: Jeg er glad vi ikke bor på samme sted hele gjenget. Det er slitsomt i lengda med denne glade, skravlete, høyrøsta folkedungen vi blir- noe som bare skjer når vi er der alle sammen. No offence, men sånn er det fra mitt ståsted. Derfor er jeg også glad for at vi har campingvogna stående. Det er herlig, kunne slappe av med en bok, radioen, se ut på mørket på utsiden. Etter hvert har jeg endra meg, jeg som var et sosialt dyr tidligere. Er riktignok sosial så det rekker enda, men kjenner ofte at det å kunne trekke meg tilbake og bare være meg er vesentlig.