Ny uke, nye muligheter. For mange: ny dager der de må møte mennesker de ikke har det godt sammen med. Jeg snakke litt tidligere med en skoleungdom, og det er derfor tankene mine går i den retningen.
Dette er først og fremst en tanke til alle dere foreldre og foresatte der ute, som har barn i skoler omkring.
Hvis barnet ikke trives på skolen, hva da? Hva når ungen din, hjertebarnet ditt, ikke opplever glede med å skulle gå til skolen? Den synlige mobbingen er nå en ting, den kan man i mange tilofeller klare å gjøre noe med- om enn ikke alltid. Men de usynlige tingene, de som gjør at det er vanskelig å sette fingeren akkurat hva problemet er. Mange barn blir usynlige. De blir ikke sett av andre, de er ikke med i kjernestrukturene i klassen, de kommer og går og medelevene registrerer det egentlig ikke. Det er ikke slik at alle er frosset ut, eller mobbet, men man har ikke en god skoledag fordi man ikke blir sett.
Det er ikke enkelt å gjøre no med, og kan hende finnes det ingen fasit. Men av den grunn er jeg for tanken om fritt skolevalg- der barnets stemme først og fremst skal bli hørt. Skolene skal ikke bare tilpasses foreldrenes behov, eller kommunens behov og så videre. Barna må høres! Fram til nå er det foreldrenes behov som har styrt skolen. Foreldrene trenger at barna er på SFO, foreldrene trenger at ungen går på den skolen som er nærmest( kortest vei å kjøre), og så videre. Riktignok er det fint om ungen har det godt og trives på den skolen som er i den umiddelbare nærhet, men kjære foreldre, det er ikke alltid slik!
Elever i den videregående skolen trives ikke alltid på den skolen som er nærmest hjemmet. Kan hende er det fordi de aldri har trivdes på den ungdomsskolen de gikk på, eller fordi de ikke er en del av en vennegjeng- de er outsidere.
En ting vi kan legge oss på minnet til ettertanke er et enkelt spørsmål.
Ville du, som voksen, ha blitt i den samme jobben, på det samme stedet, om du aldri opplevde at du ble verdsatt på din arbeidsplass?Hvis du aldri kommer helt inn i det sosiale miljøet, ikke helt blir en del av den humørfylte gjengen som sitter sammen i lunsjen. Normalt har den kanskje rom for alle, men du passer liksom ikke helt inn. Kan hende er det ikke din atferd det er noe i veien med, ikke ditt utseende, ei heller de andre- det bare skjer. Du trykkes bare ned av opplevelsen av å være usynlig.
Ville du ha blitt på denne arbeidsplassen, i år etter år?
Jeg ville ikke. Og jeg unner barn og ungdom den samme muligheten, valgfriheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tilbakemelding fra DEG som leser, det er hva jeg blir glad for!!