Når småfolk dør

..er det stille i gangene.
Når de stille menneskene som ikke gjorde noe for å stikke nesa fram her i livet går bort, så blir det bare stille etter dem. Når de som ikke har familie og så mange gjenlevende venner går bort, da er det et nesten usynlig tomrom. Når storfolk dør, da er tomrommet så synlig. Det er tomrom i media et par dager, det er tomrom i musikken- og vemod strømmer ut fra cd-spilleren. Men slik er det ikke når småfolk dør.

Jeg har vært i mange begravelser etter hvert. Noen fine, noen der jeg var rørt og sang salmene med brist i stemmen. Mange begravelser der venner og familie fyller opp de fremste benkeradene, sammen om en sorg. Kanskje er det det eneste de kan enes om- at mor eller far skal begraves. I sorgen er selv de største konflikter pakket inn i vatt og lagt på hylla for en stakket stund. Og jeg lar meg røre av blomsterbuketter med tekst fra barnebarn og venner.

Men så er det  de andre. Jeg har gått i begravelser der jeg visste at vedkommende ikke hadde noen. En gang, da jeg jobba med renhold, hadde vi vært hos en eldre mann. Han var sur og tverr da vi kom dit, men da jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet og hadde tid til å lytte, så var han riktig så hyggelig- og med en livshistorie til forundring. Noen uker etterpå så jeg dødsannonsen, så jeg følte at den gaven jeg fikk ved å høre historien skulle jeg gjøre opp for ved å stille i begravelsen. Det var noen få, eldre mennesker i benkeradene. En krans med teksten "Hvil i fred. Venner" lå på kista.

Jeg har spilt orgel i begravelse der vi var fem mennekser i kirken, inkludert presten, kirketjeneren og meg. Slike begravelser er så inderlig stille. Det var ingen salmesang, utover min og prestens. Det var ingen taler, og blomsterbuketten kom fra sykehjemmet.

Og jeg skjønner at jeg må stikke hodet fram. Jeg som ikke har tenkt å få barn, noen som skal komme etter meg. Jeg må stikke hodet fram, slik at noen husker meg den dagen jeg går bort.

Man blir ikke fattig av å dele

..sa min bestmor.
Jeg har vokst opp med ideologien om at mette folk er glade folk- og min mamma er sånn at så snart folk er i hus, så skal det sjekkes om de er sulten.

Jeg er litt lik sånn. Hvis jeg har noe å servere, så serverer jeg. Og er det slik at jeg har ingredienser til en pizza eller nachos- så lages det gjerne hvis gjesten har tid.  Av og til kan det hende jeg har bakt noe- og det ender ofte med en hyggelig samtale rundt noe å tygge på.

Men i går fikk jeg dele mat på annet vis: Et firma i Tromsø, Odd Langdalen, delte ut av fruktoverskuddet, denne gangen banan. Frukten ble lodda ut i en facebookkonkurranse. Jeg vant konkurransen: jeg skrev at hvis jeg vant, så skulle frukten gå til Kirkens Bymisjon- de har jo mange innom der som kanskje ikke spiser frukt til daglig.

Da jeg kom for å hente, og daglig leder- en ung, kjekk kar- fikk høre om at BYmisjonen har kveldsmat for rusmisbrukerne på torsdagene, så fikk jeg enda mer! Det var stas å komme med flere kasser frukt!

Eivind hos Langdalen mente at jeg fikk i alle fall en halv stjerne i himmelen for dette- og jeg sier bare Eivind: vi får dele den, for gleden var stor hos damene på Bymisjonen. Regner med gleden er stor i kveld når brukerne er innom også!

Du blir ikke fatiig av å dele, nei, det skriver jeg under på. Gikk derfra med et smil- og en inderlig god følelse av å dele. Jeg har råd til å kjøpe frukt- det er det ikke alle som har.

Se avisinnlegget:

Overrasket Bymisjonen

Ha en riktig fin dag, dere som leser dette!

Vibeke på Kirkens Bymisjon med litt av premiefrukten!

Sosial ignorans

Jeg har latt meg provosere.

Det er et menneske som har starta en facebookgruppe "Venneklubben Tromsø". Jeg har promotert den av hjertens lyst, fordi jeg tenker at slike tiltak er utrolig viktige. Det er alltid noen som sliter med sitt sosiale liv, det er noen som gjerne vil være sosial- men som bare ikke finner noen å være det med. Noen er ikke ensomme, men har lyst på et enda rikere og mer variert sosialt liv. Noen har bare så inderlig lyst å være en venn for noen andre.

Venneklubben er for alle. Men så skrev jeg om det på facebook- og noen svarte faktisk at de ikke vil legges til fordi de har et så rikt sosialt liv. Jeg leste meldinga både to og tre ganger- den kom i min innboks som privatmail. Jeg vurderte en stund hva jeg skulle svare- før jeg faktisk lot være.

Hva svarer man på det?

Jeg fikk lyst å sitere "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Jeg gjør det her. Jeg kaller  det sosial ignorans- når det er mennesker der som faktisk tenker slik: fordi jeg har det så bra selv vil jeg ikke være med i et slikt prosjekt. Hva var det du sa da- indirekte-, om de som var med i klubben? Jeg fikk noen ulike reaksjoner i full fart. Det ene var at jeg faktisk ble flau- over meg selv. Jeg tenkte "Er det det dere tror om meg- at jeg ikke har et sosialt liv?" Den neste tanken var at jeg heftig ville ut å forsvare meg- jeg er ikke med fordi jeg trenger et sosialt liv- det har jeg fra før. Deretter ble jeg sint. Det sitter altså noen mennesker der ute og tenker at fordi man har et rikt sosialt liv så er det ikke rom for å øke det, bli kjent med andre, skape nye realsjoner; i alle fall ikke via en halvorganisert klubb på facebook!

Hvorfor? Er det fordi man tenker at de mennesker som har behov for en slik venneklubb er sosialt mistilpasset? Er det slik at om jeg blir med i en venneklubb, så begår jeg sosialt selvmord?Er det slik at jeg sender signal til den sosiale fiffen at jeg er sosialt død som oppsøker ( og promoterer) slike tiltak?

Jeg er provosert. Jeg har et fint, rikt og godt sosialt liv. Men jeg tenker at det kanskje i venneklubben eksisterer noen jeg ikke har møtt som kan vise seg å bli gode venner, kilder til nye åpne dører eller bare noen jeg kan hilse på når vi møtes. Det er fint å bli sagt "Hei" til. Så enkelt.

Jeg får lyst å stille meg på barrikadene og imaginært brenne en BH. Ikke for kvinnesakens skyld, men for menneskers psykiske helse. Ja til sosialt selvmord- hvis det er konsekvensen av å assossieres med en venneklubb som ene og alene har et positivt formål; nye bånd mellom mennesker.

Til slutt innså jeg det. Sosialt fattige mennesker: det er ikke de som er medlemmer i venneklubben, det. Sosialt fattige er de som ikke tror de trenger andre enn akkurat de de har rundt seg. Det er de som ikke er åpen for å utvide sin sosiale intelligens. De som er ignorante ovenfor andres behov- og det at andre kan tilføre vedkommende så uendelig mye glede og nye perspektiver på livet.

Og venneklubben? Den finner du her: Venneklubben Tromsø

Godetanker-dagen

Jeg gledes ved dagen i dag. Det har ikke skjedd noe spesielt, men jeg gledes ved den.
Jada, det høres ut som om jeg er hundre år, men det er noe med akkurat de ordene som gjør meg glad.

Jeg gleder meg ikke over noe, på grunn av noe, og dagen har ingen planlagte oppgaver som har en betydning.

Men det snør. Og bak skydekket trenger solstrålene seg fram, kan ikke stenges helt ute. Og jeg elsker følelsen av vår, når reinkalveria setter inn med en og annen byge, etter to uker med fint vårvær. Da lukter det  så godt ute, og det blir fritt for svevestøv.

Og jeg gledes over alt snakket i radioen om veteranene- og jeg reiser meg opp imaginært og nikker ærbødig med hodet, og takker alle dem som var villige til å gi sitt liv for at jeg skulle få leve i frihet, fred og med rettigheter mennesker i  andre deler av verden bare drømmer om- og som de ikke kan forstå hvordan vi bare kan ta for gitt.

Jeg blir glad av å tenke hjem til mitt barndoms paradis- og gleder meg inderlig til å stå med fiskestanga på Bergan igjen.

Jeg gledes over det nye livet i husgjesten vår sin mage- Et lite tante og onkel-barn som skal få glede verden med hele sitt jeg.

Og så kjenner jeg på en inderlig glede over at jeg faktisk har klart å ignorere negativ skitt og baksnakking fra enkelte mennesker. Jeg har tenkt at jeg til syvende og sist har syntes synd på dem, som er så små i seg selv at de må gjøre meg liten for selv å være store.

Ha en god dag!

Skal drømmer bli virkelighet, må du være våken!

Gubbe-tanker og en hyllest til Mannen i mitt liv.

Jada, så er diskusjonen i gang- sånn helt for spøk og lite seriøst, men det sitter altså noen damer der ute og synes gubben er et tragisk ord å kalle mannen sin. Og det er greit, hvis dere tenker på en sånn gammel gubbe. Men det er ikke alltid det er det ordet inneholder...For øvrig kaller min gubbe meg for madammen- vet ikke om dere gubbe-kritiske kvinnfolk der ute vil godta en sånn beskrivelse. En madam er vel heller så langt fra beskrivelsen av meg som man kan komme- men jaggu setter jeg pris på det lell.


Bare for å sette det i perspektiv:

Typen min: o hvilken type da? En type- typen, flere typer , alle typene. Ordlista har ikke noen slags kjærestebeskrivelse, nei. Her er den som er nærmest: "2 om enkeltindivider:

en skummel t- fyren skummel t- fyr / han er litt av en t- han har særpreghan er litt av en t- han har særpreg / det stod noen t-r og hang på gatehjørnet"

 Er han en sånn skinnjakketype, med laaang glatt oljesleik, eller sånn partysvenskehår-glatt-bakover-type? Typen min, sier folk her- og sikkert mange andre også, og de aller fleste som kjenner vedkommende vil jo forstå at det er  kjæresten, mannen etc det er snakk om. Men jeg klarer altså ikke å fri meg fra den indre tankerekka når noen sier det: 1. å neeeei..... 2. Hvilken type? 3. Påfølgende indre karikaturer av ulike typer Typer.

Når noen spør hvor jeg har Typen, har jeg en imaginær Maria inni hodet mitt som tramper i gulvet og river seg i håret og skriker Neeeeeiii.... min mann, min kjæreste, gubben min, han er ikke en type...

Schæærstn.
Oh lord. Trengs det så mange ord for å beskrive denne? Jeg har fått med meg at en hel generasjon på sentrale østland sliter litt med kj-lyden, og tar sikkert konsekvensene av det når de går på sykkelbutikken eller hos gullsmeden og ber om å få reparert et kjede (t/), men at jenter på bussen her- unge damer- kaller sin livsledsager for schææærstn, da blir jeg bare trist. Ikke på vegne av ordet som sådant, men at den der stakkers, stakkars mannen er degradert til noe så simpelt som en taleleif.

Gutten min.
Jaggu snakker vi smør, altså. Gutt- det er et barn. En mann burde ikke finne seg i at kona, kjæresten madammen, fruen eller-hva-hun-nå-er kaller ham gutten sin. Hallo! Gutt- det er pr def et barn under 18 år. Ikke en  mann som er i stand til å ha sex, ha seg, lage barn, tjomlefomle eller hva dere nå vil si. Hvis dama di kaller deg for Gutten sin, da er hun kanskje på barnerov? Alarmklokkene bør ringe hos deg hvis hun ikke gir seg med det- for hvem vet, kanskje liker hun Gutter- og bytter deg ut når du blir en 50-årig treningsnarkoman som sliter med å holde hårstråene på plass på hodet, til fordel for en Gutt.

Og så kjæresten da. Joda, han er det, gubben min. Han er kjæresten min og langt mer til.
Nå kommer det jeg egentlig mener. Hva ordet betyr, kommer alt an på hvilket tonefall det ble skrevet i. Ja, for vi tolker jo gjerne tonefallet i meldinga også. Når en dame på 30 skriver om gubben, så er det ikke med henblikk på en oldis som  noen tydeligvis- jfr endel andre blogginnlegg- tror- men det er sagt med kjærlig tone, en ømhet som rommer alt det gubben er. Gubben er en sammenfatning av ord og rommer både kjæreste ( det sier jeg når han har kommet hjem med roser) mannen ( det sier jeg når han hjelper og er tålmodig når jeg lider av diverse rart og synes synd på meg selv), elsker- det sier jeg helt privat- og så videre. Gubben rommer alt det, mer til- og er ensbetydende i mitt ( og hans) vokabular som"livsledsager". Selv om ordboka ikke har med definisjonen.

Gubben- han er alt det en mann er for meg- en Mann. Mannen i mitt liv.


Dame-betegnelser- det skal jeg ta for meg en annen gang.