Når småfolk dør

..er det stille i gangene.
Når de stille menneskene som ikke gjorde noe for å stikke nesa fram her i livet går bort, så blir det bare stille etter dem. Når de som ikke har familie og så mange gjenlevende venner går bort, da er det et nesten usynlig tomrom. Når storfolk dør, da er tomrommet så synlig. Det er tomrom i media et par dager, det er tomrom i musikken- og vemod strømmer ut fra cd-spilleren. Men slik er det ikke når småfolk dør.

Jeg har vært i mange begravelser etter hvert. Noen fine, noen der jeg var rørt og sang salmene med brist i stemmen. Mange begravelser der venner og familie fyller opp de fremste benkeradene, sammen om en sorg. Kanskje er det det eneste de kan enes om- at mor eller far skal begraves. I sorgen er selv de største konflikter pakket inn i vatt og lagt på hylla for en stakket stund. Og jeg lar meg røre av blomsterbuketter med tekst fra barnebarn og venner.

Men så er det  de andre. Jeg har gått i begravelser der jeg visste at vedkommende ikke hadde noen. En gang, da jeg jobba med renhold, hadde vi vært hos en eldre mann. Han var sur og tverr da vi kom dit, men da jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet og hadde tid til å lytte, så var han riktig så hyggelig- og med en livshistorie til forundring. Noen uker etterpå så jeg dødsannonsen, så jeg følte at den gaven jeg fikk ved å høre historien skulle jeg gjøre opp for ved å stille i begravelsen. Det var noen få, eldre mennesker i benkeradene. En krans med teksten "Hvil i fred. Venner" lå på kista.

Jeg har spilt orgel i begravelse der vi var fem mennekser i kirken, inkludert presten, kirketjeneren og meg. Slike begravelser er så inderlig stille. Det var ingen salmesang, utover min og prestens. Det var ingen taler, og blomsterbuketten kom fra sykehjemmet.

Og jeg skjønner at jeg må stikke hodet fram. Jeg som ikke har tenkt å få barn, noen som skal komme etter meg. Jeg må stikke hodet fram, slik at noen husker meg den dagen jeg går bort.