tirsdag 29. oktober 2013

I DVALE

Madammen har gått i dvale hva skrivinga angår. Men det kommer snart noe nytt...og da får dere vite det. Men først må det gjøres unna!

Vent å se...
                  ...for den som venter på noe godt-

venter ikke forgjeves!


-M-

mandag 27. mai 2013

Når småfolk dør

..er det stille i gangene.
Når de stille menneskene som ikke gjorde noe for å stikke nesa fram her i livet går bort, så blir det bare stille etter dem. Når de som ikke har familie og så mange gjenlevende venner går bort, da er det et nesten usynlig tomrom. Når storfolk dør, da er tomrommet så synlig. Det er tomrom i media et par dager, det er tomrom i musikken- og vemod strømmer ut fra cd-spilleren. Men slik er det ikke når småfolk dør.

Jeg har vært i mange begravelser etter hvert. Noen fine, noen der jeg var rørt og sang salmene med brist i stemmen. Mange begravelser der venner og familie fyller opp de fremste benkeradene, sammen om en sorg. Kanskje er det det eneste de kan enes om- at mor eller far skal begraves. I sorgen er selv de største konflikter pakket inn i vatt og lagt på hylla for en stakket stund. Og jeg lar meg røre av blomsterbuketter med tekst fra barnebarn og venner.

Men så er det  de andre. Jeg har gått i begravelser der jeg visste at vedkommende ikke hadde noen. En gang, da jeg jobba med renhold, hadde vi vært hos en eldre mann. Han var sur og tverr da vi kom dit, men da jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet og hadde tid til å lytte, så var han riktig så hyggelig- og med en livshistorie til forundring. Noen uker etterpå så jeg dødsannonsen, så jeg følte at den gaven jeg fikk ved å høre historien skulle jeg gjøre opp for ved å stille i begravelsen. Det var noen få, eldre mennesker i benkeradene. En krans med teksten "Hvil i fred. Venner" lå på kista.

Jeg har spilt orgel i begravelse der vi var fem mennekser i kirken, inkludert presten, kirketjeneren og meg. Slike begravelser er så inderlig stille. Det var ingen salmesang, utover min og prestens. Det var ingen taler, og blomsterbuketten kom fra sykehjemmet.

Og jeg skjønner at jeg må stikke hodet fram. Jeg som ikke har tenkt å få barn, noen som skal komme etter meg. Jeg må stikke hodet fram, slik at noen husker meg den dagen jeg går bort.

torsdag 23. mai 2013

Man blir ikke fattig av å dele

..sa min bestmor.
Jeg har vokst opp med ideologien om at mette folk er glade folk- og min mamma er sånn at så snart folk er i hus, så skal det sjekkes om de er sulten.

Jeg er litt lik sånn. Hvis jeg har noe å servere, så serverer jeg. Og er det slik at jeg har ingredienser til en pizza eller nachos- så lages det gjerne hvis gjesten har tid.  Av og til kan det hende jeg har bakt noe- og det ender ofte med en hyggelig samtale rundt noe å tygge på.

Men i går fikk jeg dele mat på annet vis: Et firma i Tromsø, Odd Langdalen, delte ut av fruktoverskuddet, denne gangen banan. Frukten ble lodda ut i en facebookkonkurranse. Jeg vant konkurransen: jeg skrev at hvis jeg vant, så skulle frukten gå til Kirkens Bymisjon- de har jo mange innom der som kanskje ikke spiser frukt til daglig.

Da jeg kom for å hente, og daglig leder- en ung, kjekk kar- fikk høre om at BYmisjonen har kveldsmat for rusmisbrukerne på torsdagene, så fikk jeg enda mer! Det var stas å komme med flere kasser frukt!

Eivind hos Langdalen mente at jeg fikk i alle fall en halv stjerne i himmelen for dette- og jeg sier bare Eivind: vi får dele den, for gleden var stor hos damene på Bymisjonen. Regner med gleden er stor i kveld når brukerne er innom også!

Du blir ikke fatiig av å dele, nei, det skriver jeg under på. Gikk derfra med et smil- og en inderlig god følelse av å dele. Jeg har råd til å kjøpe frukt- det er det ikke alle som har.

Se avisinnlegget:

Overrasket Bymisjonen

Ha en riktig fin dag, dere som leser dette!

Vibeke på Kirkens Bymisjon med litt av premiefrukten!

fredag 10. mai 2013

Sosial ignorans

Jeg har latt meg provosere.

Det er et menneske som har starta en facebookgruppe "Venneklubben Tromsø". Jeg har promotert den av hjertens lyst, fordi jeg tenker at slike tiltak er utrolig viktige. Det er alltid noen som sliter med sitt sosiale liv, det er noen som gjerne vil være sosial- men som bare ikke finner noen å være det med. Noen er ikke ensomme, men har lyst på et enda rikere og mer variert sosialt liv. Noen har bare så inderlig lyst å være en venn for noen andre.

Venneklubben er for alle. Men så skrev jeg om det på facebook- og noen svarte faktisk at de ikke vil legges til fordi de har et så rikt sosialt liv. Jeg leste meldinga både to og tre ganger- den kom i min innboks som privatmail. Jeg vurderte en stund hva jeg skulle svare- før jeg faktisk lot være.

Hva svarer man på det?

Jeg fikk lyst å sitere "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Jeg gjør det her. Jeg kaller  det sosial ignorans- når det er mennesker der som faktisk tenker slik: fordi jeg har det så bra selv vil jeg ikke være med i et slikt prosjekt. Hva var det du sa da- indirekte-, om de som var med i klubben? Jeg fikk noen ulike reaksjoner i full fart. Det ene var at jeg faktisk ble flau- over meg selv. Jeg tenkte "Er det det dere tror om meg- at jeg ikke har et sosialt liv?" Den neste tanken var at jeg heftig ville ut å forsvare meg- jeg er ikke med fordi jeg trenger et sosialt liv- det har jeg fra før. Deretter ble jeg sint. Det sitter altså noen mennesker der ute og tenker at fordi man har et rikt sosialt liv så er det ikke rom for å øke det, bli kjent med andre, skape nye realsjoner; i alle fall ikke via en halvorganisert klubb på facebook!

Hvorfor? Er det fordi man tenker at de mennesker som har behov for en slik venneklubb er sosialt mistilpasset? Er det slik at om jeg blir med i en venneklubb, så begår jeg sosialt selvmord?Er det slik at jeg sender signal til den sosiale fiffen at jeg er sosialt død som oppsøker ( og promoterer) slike tiltak?

Jeg er provosert. Jeg har et fint, rikt og godt sosialt liv. Men jeg tenker at det kanskje i venneklubben eksisterer noen jeg ikke har møtt som kan vise seg å bli gode venner, kilder til nye åpne dører eller bare noen jeg kan hilse på når vi møtes. Det er fint å bli sagt "Hei" til. Så enkelt.

Jeg får lyst å stille meg på barrikadene og imaginært brenne en BH. Ikke for kvinnesakens skyld, men for menneskers psykiske helse. Ja til sosialt selvmord- hvis det er konsekvensen av å assossieres med en venneklubb som ene og alene har et positivt formål; nye bånd mellom mennesker.

Til slutt innså jeg det. Sosialt fattige mennesker: det er ikke de som er medlemmer i venneklubben, det. Sosialt fattige er de som ikke tror de trenger andre enn akkurat de de har rundt seg. Det er de som ikke er åpen for å utvide sin sosiale intelligens. De som er ignorante ovenfor andres behov- og det at andre kan tilføre vedkommende så uendelig mye glede og nye perspektiver på livet.

Og venneklubben? Den finner du her: Venneklubben Tromsø

onsdag 8. mai 2013

Godetanker-dagen

Jeg gledes ved dagen i dag. Det har ikke skjedd noe spesielt, men jeg gledes ved den.
Jada, det høres ut som om jeg er hundre år, men det er noe med akkurat de ordene som gjør meg glad.

Jeg gleder meg ikke over noe, på grunn av noe, og dagen har ingen planlagte oppgaver som har en betydning.

Men det snør. Og bak skydekket trenger solstrålene seg fram, kan ikke stenges helt ute. Og jeg elsker følelsen av vår, når reinkalveria setter inn med en og annen byge, etter to uker med fint vårvær. Da lukter det  så godt ute, og det blir fritt for svevestøv.

Og jeg gledes over alt snakket i radioen om veteranene- og jeg reiser meg opp imaginært og nikker ærbødig med hodet, og takker alle dem som var villige til å gi sitt liv for at jeg skulle få leve i frihet, fred og med rettigheter mennesker i  andre deler av verden bare drømmer om- og som de ikke kan forstå hvordan vi bare kan ta for gitt.

Jeg blir glad av å tenke hjem til mitt barndoms paradis- og gleder meg inderlig til å stå med fiskestanga på Bergan igjen.

Jeg gledes over det nye livet i husgjesten vår sin mage- Et lite tante og onkel-barn som skal få glede verden med hele sitt jeg.

Og så kjenner jeg på en inderlig glede over at jeg faktisk har klart å ignorere negativ skitt og baksnakking fra enkelte mennesker. Jeg har tenkt at jeg til syvende og sist har syntes synd på dem, som er så små i seg selv at de må gjøre meg liten for selv å være store.

Ha en god dag!




Skal drømmer bli virkelighet, må du være våken!

torsdag 2. mai 2013

Gubbe-tanker og en hyllest til Mannen i mitt liv.

Jada, så er diskusjonen i gang- sånn helt for spøk og lite seriøst, men det sitter altså noen damer der ute og synes gubben er et tragisk ord å kalle mannen sin. Og det er greit, hvis dere tenker på en sånn gammel gubbe. Men det er ikke alltid det er det ordet inneholder...For øvrig kaller min gubbe meg for madammen- vet ikke om dere gubbe-kritiske kvinnfolk der ute vil godta en sånn beskrivelse. En madam er vel heller så langt fra beskrivelsen av meg som man kan komme- men jaggu setter jeg pris på det lell.


Bare for å sette det i perspektiv:

Typen min: o hvilken type da? En type- typen, flere typer , alle typene. Ordlista har ikke noen slags kjærestebeskrivelse, nei. Her er den som er nærmest: "2 om enkeltindivider:
en skummel t- fyren skummel t- fyr / han er litt av en t- han har særpreghan er litt av en t- han har særpreg / det stod noen t-r og hang på gatehjørnet"
 Er han en sånn skinnjakketype, med laaang glatt oljesleik, eller sånn partysvenskehår-glatt-bakover-type? Typen min, sier folk her- og sikkert mange andre også, og de aller fleste som kjenner vedkommende vil jo forstå at det er  kjæresten, mannen etc det er snakk om. Men jeg klarer altså ikke å fri meg fra den indre tankerekka når noen sier det: 1. å neeeei..... 2. Hvilken type? 3. Påfølgende indre karikaturer av ulike typer Typer.
Når noen spør hvor jeg har Typen, har jeg en imaginær Maria inni hodet mitt som tramper i gulvet og river seg i håret og skriker Neeeeeiii.... min mann, min kjæreste, gubben min, han er ikke en type...

Schæærstn.
Oh lord. Trengs det så mange ord for å beskrive denne? Jeg har fått med meg at en hel generasjon på sentrale østland sliter litt med kj-lyden, og tar sikkert konsekvensene av det når de går på sykkelbutikken eller hos gullsmeden og ber om å få reparert et kjede (t/), men at jenter på bussen her- unge damer- kaller sin livsledsager for schææærstn, da blir jeg bare trist. Ikke på vegne av ordet som sådant, men at den der stakkers, stakkars mannen er degradert til noe så simpelt som en taleleif.

Gutten min.
Jaggu snakker vi smør, altså. Gutt- det er et barn. En mann burde ikke finne seg i at kona, kjæresten madammen, fruen eller-hva-hun-nå-er kaller ham gutten sin. Hallo! Gutt- det er pr def et barn under 18 år. Ikke en  mann som er i stand til å ha sex, ha seg, lage barn, tjomlefomle eller hva dere nå vil si. Hvis dama di kaller deg for Gutten sin, da er hun kanskje på barnerov? Alarmklokkene bør ringe hos deg hvis hun ikke gir seg med det- for hvem vet, kanskje liker hun Gutter- og bytter deg ut når du blir en 50-årig treningsnarkoman som sliter med å holde hårstråene på plass på hodet, til fordel for en Gutt.

Og så kjæresten da. Joda, han er det, gubben min. Han er kjæresten min og langt mer til.
Nå kommer det jeg egentlig mener. Hva ordet betyr, kommer alt an på hvilket tonefall det ble skrevet i. Ja, for vi tolker jo gjerne tonefallet i meldinga også. Når en dame på 30 skriver om gubben, så er det ikke med henblikk på en oldis som  noen tydeligvis- jfr endel andre blogginnlegg- tror- men det er sagt med kjærlig tone, en ømhet som rommer alt det gubben er. Gubben er en sammenfatning av ord og rommer både kjæreste ( det sier jeg når han har kommet hjem med roser) mannen ( det sier jeg når han hjelper og er tålmodig når jeg lider av diverse rart og synes synd på meg selv), elsker- det sier jeg helt privat- og så videre. Gubben rommer alt det, mer til- og er ensbetydende i mitt ( og hans) vokabular som"livsledsager". Selv om ordboka ikke har med definisjonen.

Gubben- han er alt det en mann er for meg- en Mann. Mannen i mitt liv.


Dame-betegnelser- det skal jeg ta for meg en annen gang.



tirsdag 30. april 2013

i tenkeboksen

Jeg er i tenkeboksen hva bloggen angår.
En periode nå har hodet vært tomt for ideer, og energien har ikke strukket til hva humor og slikt angår. Dessuten har humoren min i det siste gått i retning av å være sarkastisk- og det er kanskje ikke helt bra å poste alt slikt.

Ikke er jeg politisk korrekt heller- har til og med havna i litt nettdisputt med  godeste likestillingsministern og andre superfeminister. Jeg er riktignok feminist, men med helt annet bakteppe enn mange andre- og dermed ikke helt enig i hva begrepet innebærer. 

Nåvel. Hvor går veien for bloggen? Jeg har mange alternativer. Jeg kan legge den ned- og siden starte en ny- eller rett og slett la den ligge brakk et par måneder til ideene dukker opp- for så å endre på blogg, innhold og slikt.

Ikke har jeg unger å blogge om- selv om jeg har en haug tanteunger. Jeg skal bli flinkere til bildeblogging har jeg tenkt- minst en gang i uka. Nå er det konfirmasjonstid og bryllupstid og ferietid- kanskje blir jeg mer inspirert til ting da.

Hva vil dere har fra min side?

Jeg er ikke den helt store treningsfantasten- ski og toppturbilder kommer det ikke fra denne kanten. Sist jeg var ute på ski, så falt jeg på flatmark og knakk halebeinet, og på de store toppene blir ikke jeg med- all den tid jeg har ekstrem høydeskrekk når jeg skal ned. Opp går bra, altså.

Jeg liker jo å lage mat- men kjøkkenet og spisefasilitetene innbyr ikke til så mye matfotografering. Kanskje når nytt spisebord er på plass- kanskje da...?

Jeg har jo en annen blogg jeg drifter: Hverdagsperler. Der kommer dagens salme og dagens bønn ut- så denne bloggen tenkte jeg å ikke bruke til slikt. Men du som leser er velkommen til å klikke deg inn der- og gjerne komme med forslag.


Et par tre uker i tenketanken- og så er bloggens videre skjebne avgjort. Men jeg må bli flinkere, da. Til alt.

tirsdag 9. april 2013

Penger i basseng, et par lurter og andre snodigheter

Jeg har fått mail igjen. Noen spammer eposten min med de rareste tilbud. I dag har jeg fått tre lånetilbud, ingen fra samme avsender, men med samme tekst. Interessant. Se bare her ( mine kommentarer i kursiv..)
--

god dag. (God dag, ja. Dere har sendt denne eposten kl 2 i natt, så vet ikke helt om det kvalifiserer til dag? God natt?)

 

Velkommen til Sheffield Credit Union. (Når kom jeg dit?)

 

Business lån med rimelig rente. (Orddelingsfeil gjør meg sprø....! Dessuten har jeg ingen business. Kanskje starte en med lån fra SCU?)  Vi opererer innenlands så vel som internasjonale; ( internasjonale hva?våre finansieringskilder spesialiserer seg på kreative (ja, det vil jeg tro) løsninger til din økonomiske problemer.( Til min økonomiske problemer, javel. MinE, hører dere, minE). Varsling til de som trenger økonomisk hjelp og assistanse( Ok, nå skjønner jeg. Dere varsler om at jeg har økonomiske problemer og assisterer meg med hva? Å skape problemene?  ), Sheffield Credit Union er en sparing og lån samarbeidsorientert som finnes til fordel for de som trenger økonomisk hjelp over hele verden. (Les hele setninga. "er en sparing og lån samarbeidsorientert..... hva er en samarbeidsorientert? Samarbeidsorient- ert? )Vår misjon (misjon bedreivs på misjonsmarken, ikke via epost kl to om natten, dere, bare så dere vet det)  er å gi våre respekterte kundene tilgang til ganske priset( Okei. ganske priset. Ganske lavt priset, høyt priset, overpriset, osv osv...?Dagens store spørsmål. Hvor mye er GANSKE?) finansielle tjenester og oppmuntre til utvikling av økonomisk lurt. (Hæh? Hva er LURT? Utvikling av lurt. Mon tro at det kan være et forskningsprosjekt på gang. Nå skal vi utvikle økonomisk lurt, i motsetning til de som har utviklet den musikalske lurten. En lurt, lurten, flere lurter, alle lurtene. Kanskje det finnes en lurt med grønne finger? En sånn trenger jeg, tror jeg. )
Aftenposten kan altså fortelle at Lurt, det kan du bli i kjøttdisken.
Er det slakteren som produserer Lurt?
Nei, det tror jeg på.
Er dette kanskje noen som blir til en økonomisk lurt?

 

medlemmer basseng kollektivt sine sparepenger( hmmmm... Forbinder vanligvis ikke medlemmer (i) basseng med en bank- tankene gikk mer i retning av en swingersklubb eller noe sånt), og de pengene i sin tur er lånt ut. ( Jupp. Jeg gir dere penger, som dere låner ut til noen andre, og når jeg har gitt dere pengene, så må jeg låne fra noen andre igjen....og betale renter til dere for at dere skulle få låne vekk mine penger...Logisk nok.) Etter at driftsutgifter og reservekrav er oppfylt, returneres lån-inntekt til medlemmer i form av utbytte og omfattende finansielle tjenester( Normalt så betaler man for omfattende finansielle tjenester. Men kanskje man her får de tjenestene i bytte mot pengene man allerede har satt inn hos dere? ) .Vår mest populære type lån, hvor du kan bruke til å låne så mye eller så lite som du trenger. ( Jeg forstår ikke. Hva er deres mest populære lån?)Ingen forrige innsparinger er nødvendige(den forrige innsparingen gjorde jeg på januarsalget. Bra jeg slapp å gi den til dere, for den skal i stedet brukes på ny mc. og lån kan bli tilbakebetalt i perioder opptil 6 år.

 

Sheffield Credit Union er ikke en bank(Hvah? Men altså. Noen som tar imot innskudd, samler medlemmer i basseng, låner vekk pengene mine til andre og betaler for lånet i ymse tjenester....ingen bank? Hva da? En slags lukket klubb, kanskje?), men vi tilbyr mange lignende tjenester(Ja, det vil jeg tro). UK Kredittforeninger, som banker og andre finansinstitusjoner, er autorisert( autorisert til...hva da? bade? ) , og regulert av Financial Services Authority (FSA), vi alltid gjør kundene våre,( vi alltid gjør kundene våre. Hvis en tenker at det er google som har oversatt denne, og vi bruker samme verktøy for å re-oversette, så blir meningen ganske merkverdig. We always do our customers. DA gir det litt mer mening med bassenget igjen. Heller mer og mer i retning mot å tro på at dette ikke er en bank, men en sexklubb, altså) og vi er glade for å ha dem som en kunde i våre hederlig ( Hahah!) credit union og vi gleder oss i å ha en god forretningssamarbeid med dem, også vi har våre online bankvirksomheten (Nei, nei, dere var jo ikke bank!) der du kan lagre på nettet(Lagre hva, liksom? Det aller meste kan lagres på nett, har en ganske stor dropbox, for eks., uten å måtte gi dere penger for det...)  og gjøre transaksjonen online med dine forretningskollegaer(Nettdating, altså....jadda.). Hver interessert kunde bør merke seg at våre åpningstid er listet nedenfor( men dere har jo onlinetjenester..? Men dette er kanskje åpningstiden på bassenget?), og alle applicate bør merke dem (concider it done!).

 

Åpningstider

 
Dager åpner lukkes

Mon 10 AM - 3 PM

Tir 10 AM - 5 PM

Ons 10 AM - 5 PM

Tor 10 AM - 5 PM

Fr 10 AM - 4 PM

Lør 9:30 AM - 12 PM
 
 

 (Sånn, nå er de merket. Hva nå?)

For at vi skal gi deg lån betingelser/vilkår, (Lån betingelser. Er det ikke penger dere låner  ut da? Låner dere meg betingelser? For dere skulle jo ha pengene mine i bassenget, sant?)du bes vennligst om å gi oss den under informasjon(den under-informasjon?) som vil gjøre oss fortsette med transaksjonen(Jaha. For at jeg skal få vite betingelsene, så må jeg gi informasjonen for at dere skal kunne gjennomføre transaksjonen. Interessant...)

 

Fullt navn: ( Vet dere ikke hvem jeg er? Hvorfor har dere sendt meg epost da? Kjenner for øvrig ingen mennesker med halve navn.)
land: ( Dere har oversatt teksten til Norsk. Trenger dere vite noe mer?)
Lånebeløpet som trengs: (Ingen øvre grense? Hvor mye må jeg gi dere for at dere skal låne meg penger? )
Lån varighet: ( Dere har jo selv sagt 6 år. Opphører lånet å være lån etter disse årene? Får jeg pengene som står igjen i gave da? Og når får jeg pengene jeg har gitt dere igjen?)

 
For mer informasjon kontakt: sheffield.credit.union@vf.vc


Hilsen
Sheffield Credit Union
16 Kommersielle Street (Jeg lurer på hvor den gata er, altså. Finner den ikke på noe kart..)
Sheffield
S1 2AT

 

© 2013 Sheffield Credit Union Ltd regulert og autorisert av Financial Services Authority FRN 213679C
---------------------------






 

 

torsdag 4. april 2013

Strømløst og strømlinjeformede barn

Jada, nå er flere bygder uten strøm, mange er på evakueringens rand, og vi lever i et samfunn der det er krise om ikke alt går strømlinjeformet og vakkert.

Jeg husker da jeg var barn. Nå høres jeg eldgammel ut, som om jeg er en etterlevning fra attenhundre og brødmangel, men saken er den at jeg er ikke gammel. Men jeg blir så rystet nå tildags. (Jeg er  32, snart). Vi hadde ofte strømbrudd. Det var favoritten da jeg var barn. Da kokte vi middag på vedovnene i stua, fikk ha stearinlys i handa når vi gikk på do (og det var  stort), og ved mer enn en anledning sov vi på flatseng i stua. Ute ulte det rundt veggene, snøen bygdes opp i fonner og hauger- og vi var på camping i stua. Og det sto aldri i avisa. At strømmen var borte en dag eller to, var ikke nok sært til å lage agurknytt av det. Klærne kunne tørkes i stua ved ovnen- i stedet for på vaskerommet med varmekabler. Vottene hang fulle av snøklumper over ovnen og dryppa ned våt ull-lukt.

Kan hende var folk for tretti år siden mer forutseende. Vi hadde spiskammers med mat, og vi hadde alltid batterier i lommelyktene. Vi hadde vedovn. Ikke minst. Riktignok tror jeg ikke varmepumpene var så vanlige da, men dog. Varmepumper går på strøm.

Nåtildags fryser folk i hjel over det ganske land når strømmen går, og det i en verden som hevder at kunnskapsnivået aldri har vært så stort. Kan hende er det slik at vedfyring forurenser- men til gjengjeld redder det liv. Store deler av befolkningen i landet får ikke lov å ha vedfyring- og er avhengig av strømmen. Og igjen slår tanken meg: vi har aldri vært så kloke som nå til dags, sier forskerne.

Jeg husker da jeg var barn. Da fikk jeg være alene hjemme, og jeg både vaska opp og passa mine søsken. Jeg er eldst, og ansvar må være mitt mellomnavn. Jeg blir så rystet over hvor lite selvstendige dagens unger ofte er. Noen foreldre er flinke. Andre ikke fullt så flinke. Noen helt hysteriske. Ja, for det er foreldrene det står og faller på. Husker ikke disse foreldrene hvordan de levde?
Har de glemt at det var det som gjorde dem til sterke, uavhengige mannebein og kvinnebein?

Vi rodde i støa- ( fjæra, må vite), med jolla fast i tau, og redningsvester på. De voksne hadde ikke tid å passe på, men bestemor gløtta nå i stuevinduene av og til. Trusselen om at hvis vi rodde uten vester og pappa fikk se det, så var jolla inndratt, var nok. Vi var ikke gamle kroppene som lekte mellom fjærsteinene- vi var ferge og butikk- og hadde gode dager. Vi klatra i bergene og i trærne, og vi falt ned. Vi har knekt armer og bein, men ingen av oss døde av det. Tvert i mot, vi lærte å klatre mer sikkert, eller ta tryggere valg- neste gang. Jeg var hjemme alene mens mamma og de dro på ferie den sommeren jeg var fjorten. Både den og den neste sommeren var jeg hjemme. Jeg hadde kjøkkendag fra jeg begynte på skolen- noe som inkluderte både oppvask og å være behjelpelig med middagslaging. Jeg tørka støv som liten jente, og jeg har kunnet vaske badet så lenge jeg kan huske. Vi fikk ikke lørdagspenger, og det var en forventet ting at vi skulle delta hjemme. I høyonna deltok vi unger hele dagen. Jeg har kjørt traktor og høyvogn, og har plukka litervis med bær som skulle fryses ned. 

Og det ble folk av oss også. Ganske mange oppegående sådanne, om jeg ser på oss unger som vaks opp i området.

Mange av dagens unger får ikke være aleine hjemme, de må ha barnevakt til de er femten. Paradoksalt nok oppdratt av foreldre som hadde en langt større frihet. Norske barn har aldri vært klokere, feitere og mindre aktive enn nå. Og foreldrene aldri så hysteriske, vil jeg påstå.

Det er ikke farlig å la ungen din går aleine hjem, så lenge ungen har lært at han skal ha respekt for trafikken.
Fremmede menn i fremmede biler er svært skjelden- og det å lære barna om hva de skal foreta seg, er viktigere enn å skremme ungene. Statistisk sett blir kun 1 av 5 000 000 barn kidnappet av en fremmed. Mange flere barn har det tragisk i eget hjem, for å sammenlikne litt.

Det er ikke farlig om ungen slår seg. Man skal ikke utsette ungen for fare i intensjon om at den skal skade seg, men skal ungen utvikle naturlige instinkter og sunn fornuft, så må han få bruke kniv, få brenne seg på bålet, få gå alene og få være alene hjemme, få smake på ting ( det er  DU som ikke liker, ungene er nysgjerrige på det meste. Kjenner en seksåring som elsker sushi), få ta oppvasken ( det gjør ikke så mye om han knuser et glass, det er jo bare ting), få kladde med brøddeigen, spise brøddeigen ( når han har hatt vondt i magen en gang, så gjør han det ikke igjen), få lage middag, og få ansvar.

Det er ikke farlig om ungen spiser en meitemark, eller får sauebæsj på hendene. Marken dør av magesyra og møkka vasker du av. Og om ungen smaker på gresset, så finner han nok raskt ut at det ikke smaker særlig godt. Og lar du han smake på bjørkeskudd om  våren blir han kanskje en delikatesseelsker, siden det er fint næringstilskudd.

Du kommer jo hjem. Og du har plaster, stearinlys og til nød en gassovn. Det viktigste du har er sunn fornuft- og en god dose trøst når det går galt.


fredag 22. mars 2013

Tantehjerte

Jeg har en drøss tantebarn, i alle fall åtte. Den niende er på tur- og jeg synes det er utrolig koselig. Tre av disse er jeg filletante til, det vil si at de er min forlovedes onkelunger. Men for meg er de like mye tantebarn som de jeg har fra mine søsken.

I går hjalp jeg til med legginga, når svigersøster sine unger på 3 og 4 spurte om jeg var deres ordentlige tante, for bestemor hadde sagt at jeg ikke var det. Jeg svarte som sant var, at nei, jeg var onkel sin kjæreste ( men siden vi er samboere på fjerde året, så er det rart om man må vente til man er gift med å få si tante/onkel til den andre), men at de kunne kalle meg tante hvis de hadde lyst.

Like før jeg slukker lyset og går ut fra soverommet, kommer det: Natta tante! Æ sir tante for du  e så snill.


Er det rart tantehjertet var fullt da jeg dro derfra?

mandag 11. februar 2013

Bestemmelse og kirkelivet


Det er et paradoks at når kirken står på egne bein, så er det opptil flere politikere, samfunnstopper og andre som uttaler seg om de valg kirken gjør, enten det nå måtte være valg av biskop eller hvilke ordninger og regler man skal ha.

Paradokset ligger i at disse menneskene- som ikke nødvendigvis hører til i staben til Aaserud- også synes lite om at kirken uttaler seg om politiske saker!

Det kan ikke være slik at man som politiker skal kunne  uttale seg om hva som helst som rører seg i landet- samtidig som de skal kneble de som har et annet syn på sakene enn de selv. Hadde kirken vært FOR oljeleting og tjæresand, ville nok ikke BortenMoe ha vært så kritisk. For eksempel.

tirsdag 5. februar 2013

Utfordring: FASTE

Utfordringer finner jeg jo jevnlig på strikkeblogger og kortblogger og så videre. Nå kommer det en annen utfordring fra meg:

Om åtte dager starter fasten. Hva skal du avstå fra?
Svar gjerne her i bloggen - og når fasten er over trekker jeg en koselig premie hvis det er ti eller flere som er med på fasten.

Kirkens nødhjelps fasteaksjon "Sammen forandre" løfter i år fram hverdagshjelperne- de som bidrar på sitt eget vis til å forandre verden. DU kan bidra ved å være bøssebærer, gi en slant når bærerne kommer på døra, være frivillig i en kirke et eller annet sted- og du kan faste for din egen del for å vise at du selv har viljestyrke til å avstå fra et gode.




Jeg skal faste ved å avstå fra potetgull og brus. Hva gjør du?

Lihkku beivvin!

Sámi soga lávlla

Guhkkin davvin Dávggáid vuolde
sabmá suolggaid Sámieatnan.
Duottar leabbá duoddar duohkin,
jávri seabbá jávrri lahka.
Čohkat čilggiin, čorut čearuin
allánaddet almmi vuostái.
Šávvet jogat, šuvvet vuovddit,
cáhket ceakko stállenjárggat
máraideaddji mearaide.
 
 
....
 
 
Langt nord under Store Bjørnen
sakte stiger Samelandet:
Vidde seg bak vidde strekker,
sjø ved sjø hvor øyet rekker.
Lier, åser, snaue rabber
hever seg mot himmelbrynet.
Elver bruser, skoger suser,
stålgrå, steile fjell-nes skyter
mot det ville hav seg ut.


En norsking etterlyses til barnehagebesøk

Det er nasjonaldag i morgen. Men det visste du vel?

Hvert eneste år når 17.mai nærmer seg, så er det side opp og side ned med tips til feiringa. Det er kaker i alle varianter, og Selve Kaken over alle kaker, Kvæfjordkake/ verdens beste blir behørig omtalt. Våre fineste bunader vises fram og kommenteres, og  det flommer over av kjerringråd. Hvordan holde forkleet hvitt uten å være redd for å ødelegge det med klor? Hvordan få bunadsølvet til å skinne for dere øko-fantaster som ikke synes noe om det kjemiske produktet som heter sølvpuss? Eller  er det overskyggende at vi nå skal feire nasjonaldag og dermed kan vi bare se bort i fra at vi resten av året passer på å ikke bruke kjemikalier unødig?

I anledning bunadkavalkadene er det noen som etterspør kofta. Men den tas ikke med, for den hører jo hjemme under artiklene som handler om 6.februar. De artiklene som ikke har kommet på trykk enda. Her er en utfordring til dere i ukebladredaksjonene: En kofte er ikke bare en kofte. Det er flere ulike samiske tradisjoner, og det ser en på koftene. Vakre plagg- som gjenspeiler tradisjonene. Men dere glemte å skrive om det. Jeg utfordrer dere til å la 6. februar være like stor på spalteplass som 17. mai. Vi er et helt folk som feirer- og det samiske området strekker seg fra Hedmarken og til nord.

Et par uker før har ukebladene øst ut av sin rikholdige kunnskap om kurer, enten det nå er for å bli slank, få en ekstra smal midje for de med trangt belte eller trang stakk, eller hudormkur for å unngå å ha sorte prikker i fjeset ( eller i ørene, for den del) på Den Store Dagen.

Men nå er  det nasjonaldag. I morgen. Det er en nasjonaldag som feires over fire land- dette er en dag for hele Sàpmi. Det er fire land som feirer samme nasjonaldag. Internasjonaldag? Vi som land er kanskje flinkere til å feire kvinnedagen og andre internasjonale dager- enn vi er til å markere at et folk i eget land har nasjonaldag. Jovisst feires det i kirker omkring- det er 6.februargudstjeneste flere steder. Men for mange er det en privat feiring- fordi man bor på en plass der det samiske ikke er framtredende.  Det er kommuner som ikke engang har samisk flagg.

Ukebladene flommer over av slankekurer og kakeoppskrifter- men ingen av dem  i anledningen nasjonaldagen. Jeg vet ikke engang om de vet at det er nasjonaldag.  @susanneamalie på Twitter etterspør borddekkinga, og lurer på om norsk media tror vi spiser på gulvet. Godt, betimelig spørsmål. Hva nå, Allers? Skal vi ikke dekke bordene? Noen av oss bor i vanlige hus med kjøkkenbord, og til og med finspisebord i finspisestue!

Jeg feirer 17. mai. Jeg feirer 6.februar også. Og jeg ble trist i går, når en barnehage i Trondheim brukte  Tore på sporet sin nettside til å etterlyse en same som kunne "ha samedrakt på" og kanskje joike.

Og jeg ser at også media har ansvar- for det blir slitsomt å være same når en til stadigehet må bedrive folkeopplysning.

Tenk så snodig om en samisk barnehage noen dager før  17.mai etterlyste en nordmann( norsking) som kunne komme i sin bunad og synge en trall til ungene?


 



mandag 14. januar 2013

Kjøttbrød /Kjøttpudding til middag?

Hjemmelaga grov kjøttbrød med  spaghettisaus og pasta- nydelig! Jeg har aldri likt kjøttpudding ( kjøttbrød), men så prøvde jeg å lage det selv....

Her er oppskrift på min variant:


4-6 porsjoner ( en stk brødform)

1 kg karbonadedeig og kjøttdeig ( jeg blander halvt om halvt)
3 egg
3 dl melk
6 brødskiver av grovt brød
1-2 ts salt ( kjøttdeig er ferdig salta!!)
1/2 ts pepper
1/4 ts
krydderdryss etter smak: pizzakrydder, spisskummin, sitronpepper

  • Legg brød til bløtt i melka.
  • Visp eggene, og bland godt med kjøttet, og arbeid det godt sammen.
  • Rør inn oppbløtt brød og melk.
  • Ha i krydder.
  • Smør en brødform i bunnen. Ha røra i forma, og klapp flatt. Om du ønsker kan du smelte smør og pensle med.

Steik på 200 grader i ca 35 minutter ( bruk en kniv etter 35 min, se oppi. Er den lys rosa kan du ta den ut av ovnen og la den stå under folie i noen minutter. Hvis du er en av dem som liker stekeskorpe, kan du ha den under grillfunksjon i 3 minutter på  240 grader.

Variasjonsinnhold ( om ønskelig):

  • Finhakk 100- 200 g bacon, steik det og ha halvparten i deigen og andre halvparten i forma før du har deigen oppi.
  • Hakk 1/2 løk, 5 fedd hvitløk og litt purre ( etter smak) og ha i deigen. Godt sammen med soppstuing og poteter ( og tyttebærsyltetøy)!


Lykke til!


ps: Jeg lager som oftest nok til å fryse ned en porsjon eller tre... :) og da er det god, lettvint middag- og med tilsetningsstoffer du selv har bestemt.

Du skal ikke tåle så inderlig vel..

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
(Arnulf Øverland)

Vi bor i et av verdens rikeste land. Vi har det- sammenliknet med andre land i verden- ufattelig godt. Derfor kommer innvandrere hit- fordi v ihar det godt. Vi har folk fra hele verden i våre arbeidsstokker- som gladelig jobber for norske abeidsgivere, fordi vi har det godt.

Vi liker å tro at vi har det godt fordi vi er et land som lever av våre egne ressurser, og hjelper andre. Vi er store på å gi- årlig samler vi inn millioner av kroner til u-hjelp. Vi er så gode på å gi. Typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland. Typisk norsk å være blind også, tenker jeg. Det som ikke skjer rett foran vår egen nese, det skjer ikke, synes å være gjenganger i folks liv.

Vi eier Statoil. Vet dere hvor Statoil har eierinteresser? Jeg vet noen få steder, men gjetter på at det er langt fra alle. Et sted jeg vet, er tjæresand i Canada. Oljesand, dirty oil osv. Same shit. Se filmen- vi har ikke lov til å glemme!

Se dokumentaren:

EN SKITTEN HISTORIE

..som formidler dette sett fra urfolkets side.

You tube har flere klipp:



Vi, som eier av Statoil, er med på å skape umenneskelige forhold å bo under. Når vannet er forurensa, og alt som lever i det er skadd- og når jorda blir utnytta uten tillatelse- så er det ingenting tilbake. Folk har 30 ganger mer kreftsykdommer i disse områdene. Flere dør av kreft. De som tar vannprøver for staten Canada er betalt av oljeselskapene. (Vi kan vel alle tenke hvordan disse vannprøvene se ut.) Prøver av snøen som falt på fire måneder viser at luftforurensinga er ekstrem- 13 giftige stoffer pekte seg ut, og tilsvarer et middels stort oljeutslipp i skadeomfang. Bly, krom, arsen og så videre. Utvinninga er langt mer forurensende enn "normal" oljeutvinning- og fremdeles får det pågå.

Vi er med på det, så lenge vi tillater at Statoil, som vi eier, er med på det. Men vi er blinde, vi som har det så godt. Vi lukker øynene, så lenge det ikke berører oss.

Oljesand/tjæresandfeltet i Alberta, Canada, er på størrelse med en tredjedel av Norge.
Vi hadde måttet flytte på oss, og noen oppdaget verdifulle mineraler i jordoverflaten ved beina våre, vi hadde måttet tåle av jorda ble snudd oppned og sprengt- til det var tomt for det ene produktet noen fant verdifullt. Vi hadde måttet tåle at jordbruke måtte lide, og fjell og vidder ødelagt- vi, folket som virkelige vet å sette pris på naturen omkring oss. Vi hadde måttet tåle at vannene lenger ikke var rene- vi som liker å ta en håndfull rent drikkevann av en fjellbekk, eller grille den nyfiska ørreten over bålet. Vi hadde måttet tåle å miste flere slektinger og naboer i kreftsykdommer enn normalt.

Men nå angår det ikke oss, virker det som.

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.



tirsdag 8. januar 2013

Ord og uorden

Jeg er ikke noen lysende grammatikk-nerd, og skriver på dialekt til tider gjør jeg også. Men når folk bruker ord feil, da blir jeg en smule svett. Eller gjentagende skriver dem feil.
Og så elsker jeg ordspill- og rare funderinger over ord og sånt.

Olderfar og oldermor. Det heter ikke det!! det heter oldEFar. Older, det er et tre, det! I Nordreisa er det til og med en gate oppkalt etter treet- ikke etter oldeforeldrene. Olderskogen.

Gressenke. Hvis kona blir gressenke når mannen er borte, blir han gresskar i motsatt fall? Min bror lanserte tanken, jeg publiserer.. .


Her er en annen snodig sak- og når du har lest denne , må du teste det på noen for å se virkninga.

Skriv fem lapper med følgende ord:

Eplemos


Lungemos



Potetmos



Rotmos



Turtermos



Her er det viktigste at siste ordet alltid kommer sist.

For de fire første vet vi jo hva er, ikke sant? Men hva i all verden er turtermos?
Be folk om å gjenta siste ordet til de får det riktig.



For det er jo ikke turter- mos det står. Det er en tur-termos, vel..

Prøv! Merkverdig sak...men jeg lover deg at noen går på limpinnen.. :)








Lett svett om mammafisering

Jeg er jo både facebookbruker og twitrer om diverse. Twitringa er vel kan hende min "kjappblogg", men den er jo ikke søkbar slik som  denne. Nå skulle jeg hatt et mobilkamera som funka- men det gjør den ikke- eller, det vil si: den funker, men den vil ikke laste opp bilder til nettet. Da er jeg akkurat like langt hva blogginga angår. Nåvel, det er jo ikke det det skal handle om i dag. Jeg har kommentert andre blogger tidligere, jeg jeg har kommentert diverse reklamestunt fra facebook sin side osv. Nå har jeg enda en facebookkommentar på lager.



Jeg liker å se bildene andre legger ut. Ser gjerne på ungene deres med strømpebukser på hodet, hylgråtende og knallrosa, eller nysselige og søte små innhylla i noe nusselig hvitt og så videre. Jeg liker det fordi jeg leser deres glede og fryd inn i bildene, og tenker at ungene er elska og har det godt. Men så er det en og annen som fanger min interesse, og ikke alltid i positiv forstand. Når mammaen bruker ungen i hver eneste facebookkommentar- uansett hva som kommenteres. Har noen bakt, ja så skal mammaen og ungen komme på besøk og smake, selv om ungen er for liten til det.  Har noen vaska, ja da er det jo fint for da kan mammaen og ungen komme på besøk og ungen kan til og med ligge på det rene gulvet. Har noen andre fått unger, så kan mammaen og ungen komme på besøk og ungene skal være framtidige kjærester. Har noen gifta seg, så kommer jaggu kommentaren om at mammaen nå har vært gift i et par år og det er absolutt verdt å sette i gang med produksjonen umiddelbart slik at lille ungen skal få ei ny venninne eller en annen framtidig et eller annet.

Jeg blir svett. Og jeg overdriver. Helt klart. Men noen mødre utpeker seg så til de grader at jeg bare må. Jeg har jo en dunge av dere der ute som har unger, og som viser dem fram og forteller små glimt, og som sagt, det synes jeg er artig. Men intens mammafisering av alt som kommer, er slitsomt. Litt slitsomt i alle fall. Til nå har jeg ignorert det, og det har jeg jo helt fint gjort så lenge facebook har eksistert, men jeg tenkte at det må være lov å si det. På min egen blogg.

Det som slår meg, og det gjør jo at jeg tenker at de aller fleste er oppegående, er at de fleste av mine venner som har barn, har andre interesser også. De kan for eksempel skrive litt om mannen sin, eller de spiller nettspill med meg og andre interesserte, de humrer over dagligdags humor, og har ikke et akutt behov for å melde hvor mye bæsj lillegull har klart å skvise ut idag. Og de kommenterer andres statuser, uten å ta med ungene sine inn i statusen. Det er derfor jeg legger merke til de som mammafiserer alt. Jeg ser jo at noen få har hele identiteten knytta opp mot dette ene: å være mamma. Jeg har holdt ut med det i noen år, så skal ikke gjøre noe fra eller til hverken med blokkering eller slikt(Men så kan det jo hende jeg blir blokkert da). Men jeg bare hinter. Kan hende er jeg ikke den eneste som har lagt merke til det- og blitt lett svett av mammafiseringa.