Rosa sløyfe

Oktoberutfordring:

Kjøp en rosa sløyfe i oktober!! 
Kommenter her og vær med i trekninga av en hemmelig gave (Hint: velvære, nytelse, kos)!

Pengene går til kreftforskning på særlig brystkreft.
Vi tenker kanskje aldri på at vi kan får det selv- men sånn er det ikke.
Brystkreft er stadig tilstede, og også menn kan rammes. Vi har alle noen i vår bekjentskapskrets som har eller har hatt det.

Oppfordringa blir derfor:
Kjøp et rosa sløyfe-produkt, enten på nett ( Kreftforeningens nettbutikk ), eller på stands omkring i landet.
her finner du informasjon om aksjonen: ROSA SLØYFE

Kommenter her når du har kjøpt et rosa-sløyfeprodukt- og du er med i trekninga av en gave jeg setter sammen. Etter hvert som mengden kommentarer øker, så øker også verdien av gaven, som det vil komme bilder av etter hvert! Jeg gjør dette fordi jeg har ei god venninne som i disse dager er operert nettopp for brystkreft, og ei tante som døde av det for noen år siden.

Vi trenger alle hverandre, 

og vi trenger alle kvinner. 

Barn  trenger mødrene sine, 

ektefeller trenger konene sine, 

og venninner trenger venninnene sine. Vi har ingen å miste! 

Trekker lodd mellom alle som har kommentert- og det gjør jeg helt i slutten av oktober. Spre denne oppfordringa ved å sende link om blogginnlegget videre.


Takk!

Maria

Ps: Her er andre som også støtter Rosa Sløyfe- og du kan selvsagt finne stilige produkter der også:

CACAS

ASAN


Også coop, clas ohlsson, philips, lindex, mester grønn osv er med på aksjonen.

Samvittighet...

Jeg har tidvis dårlig samvittighet.
Jeg er ikke perfekt, og jeg har mine dårlige sider- og mange ganger gjør jeg ting jeg etterpå tenker "tabbe" om.
Men den dårlige samvittigheta min er litt merkverdig konstruert. Jeg husker ting fra årevis tilbake- ting som de andre sikkert har glemt, forhåpentligvis i tilgitt tilstand.

Men jeg kan huske øyeblikk der jeg bevisst har sladra om andre, og i dag plager det meg, fremdeles. Enda de sikkert ikke vet om det, og aldri får vite om det. Jeg husker den gangen jeg sloss på bussen- et av de andre barna hadde snakka stygt om min bror- og generelt min familie. Jeg angrer på at jeg sloss med henne- ikke fordi jeg tror jeg skada henne, men fordi den følelsen av å bli angrepet, å bli beskyldt- måtte jo ha vært grusom. Jeg får vondt i meg av å tenke på det.

Og en annen gang.. en krangel, stygge ord. Øyeblikks hete, kanskje, men nok til at de episodene dukker opp i hodet mitt nå og sa, og  hvisker " Maria, du kan jo be om tilgivelse".

Jo, jeg kan det. Men i storparten av tilfellene vil ikke vedkommende ane hva jeg snakker om. Jeg har nemlig prøvd ( og derfor husker jeg ikke hva jeg ba om tilgivelse for, bare at vedkommende sa :" Hæ? jeg kan ikke huske at du noensinne sa... osv.").

Sier det derfor slik:

Kjære alle dere som noen ganger har blitt utsatt for slikt fra min side:

Kan dere tilgi meg?
Jeg visste ikke bedre. Jeg var liten og ussel og ville hevde meg selv- og dermed har samvittigheta snakka i årevis.

Og dere som mobba meg på skolen- jentene i A-klassen: jeg har tilgitt dere, men det glemmes aldri. Ikke fordi jeg bærer nag til dere, men fordi noe slikt som dere gjorde, vil jeg som lærer bruke masse tid på å motarbeide. Mobbing er vondt.

Jul på luft og kjærlighet

Ja,ja. Denne jula har NAV bestemt at jeg skal leve på luft og kjærlighet. Som noen av dere vet, så har jeg for et par uker siden gått over den magiske grensa for de som har krav på sykepenger  før eller siden kommer til, når du har vært sykemeldt sånn ca 48 uker. Og dit kom jeg i slutten av november, og søkte om AAP god tid i forveien. Jeg har fått brev om at jeg har krav på hjelp, og vedtak om ditt og datt er kommet. Men til min store forbauselse er vedtak om at jeg skal få penger ikke avgjort- og dama på NAV kunne i dag forkynne at det for det første ikke ligger penger til utbetaling for meg, og for det andre så har NAV forvaltning 14 dagers saksbeandlingstid.

Jaha?

OKi. Da lister vi opp muligheter og ulemper, og finner ut hva man skal finne på.

Husleia er betalt for denne måneden, og det var jo bra! Julegavene var innkjøpt forrige måned, så det skal jeg også overleve.  Men resten da? Kjøleskapet er delvis fullt av grønnsaker og konfekt, så det gir meg noe å overleve på en stund, til grønnsakene er  ubrukelige eller oppspiste. I fryseren har jeg fem pakker med fiskekaker og et par småsei, så middagsmat finner jeg alltid- selv om en blir lei slikt dag ut og dag inn. Men penger til drivstoff, personlig hygiene og annet slikt- det er det altså ikke. Hva gjør en da?

Dama på NAV henviste meg til sosialen, som kunne opplyse om følgende.
1. Jeg har bil. (Ja, det vet jeg). Jeg kan selge bilen (Men kan sosialen garantere at bilen er solgt denne uka, sånn at jeg får penger? Nei.). Jeg argumenterer med at jeg har et fysisk handicap, som gjør at bilen er vesentlig for meg, for siden å kunne kommei jobb igjen. Men neida, det teller visst ikke. Du kan ta taxi eller buss, var beskjeden.

2. Jeg kan ta opp lån. (Jaha? Stiller de som kausjonist? Jeg kan jo ikke ta sikkerhet i bilen, siden de mener at jeg skal selge den, og hva skal banken da ha som sikkerhet?)

Logikken til NAV er fantastisk. Først er du uten jobb/penger, og ber om hjelp. Så ber de deg selge det som faktisk vil gjøre på sikt at en kan jobbe- bilen. Deretter ber de en ta opp lån, som om de tror at alle får lån sånn uten videre. Men banken får ingen sikkerhet for lånet, og ikke har en penger heller til å betale det ned med. Om man da er så heldig å få lån, så vil man jo i så fall ende som gjeldsslave og under diverse ordninger- og kanskje ikke komme seg i jobb igjen, fordi psykisk helse i en sånn situasjon er temmelig utsatt. Da ender en hos NAV igjen, som altså tvinger folk til å bli gjeldsslaver, kvitte seg med eiendeler og så videre- alt for at de ikke vil hjelpe den ene måneden i året det sto om.

Jeg svarte til slutt at det som gjorde dette enda vanskeligere, var at loven om prostitusjon var kommet. Jeg ser ingen andre valg enn å selge ræva mi, og da må jeg jo jobbe ulovlig. Dama i andre enden ble bom stille.

Jajaja, jeg har jo ikke seriøse planer om det. Men det var 'omsåkor' deilig å få de som alltid har unnvikende svar på alt en spør om, til å ti forbløffet stille. Det var en fantastisk taushet.

Å,kjære, har du ikke vaska gardinan?

Det nærmer seg jul med stormskritt, og vi kvinner som har vokst opp med særdeles driftige mødre, vi kjenner det på den merkverdige samvittigheta vår. Ikke det at det er påkrevd både med dette og hint, men dårlig samvittighet for alt vi ikke rekker å gjøre, sammenliknet med hva mødrene våre rakk.
Men hvem er det egentlig vi har dårlig samvittighet ovenfor? Jula? Mødrene?

Ja, for min mor, tenker du kanskje, hun rakk både det og det og det.... og dette og slik på en en sånn måte. "Det e  ikke jul uten at trappa e skurt", sa nabokjerringa og skura yttertrappa i femten minus med varmtvann som frøs fast i kosten. Ja, og mor min, som hadde fire små på under fem år, hun klarte å lage jul og kalendre og alskens godt, med oss hengende rundt beina. Jeg vet det har vært på hengende håret noen ganger, som det året min far fant ut at det passa godt å bygge ut stua på høsten. Julaften morgen det året fikk jeg klar beskjed fra min far: "Mor di søv, du må passe han Roy-Anders" .Han er min lillebror, attpåklatten som er nummer fem i flokken. Ja, så de første timene den morgenen var hele søskenflokken samla i min seng. Vi fikk noen ekstra julehefter, flere klementiner enn vanlig, og til og med et par julegaver hver. Årsaken? Ja, stua skulle bli ferdig til jul, så om natta la min far parkett i hele stua, og min mor vaska og pynta da han var ferdig. Lillebror var visst våken før de rakk å komme seg i seng.

Men jul ble det.

Og så har vi dårlig samvittighet for alt det vi ikke når å gjøre. Jeg fikk klar beskjed hos ei eldre nabodame hjemmefra at man måtte vaske gardiner og vinduer til jul. Og skal jeg følge tradisjonen, så skal det bakes sju slag, og konfekten jeg har laga teller ikke. Dessuten skal man gjerne ha en rundkake og en kransekake- da er det ni sorter. Og sylte og røykalaks og hjemkokt ost (det sa jeg bare fordi jeg allerede har skaffa meg det og har en bit i fryseren). Og gjerne rull, og helst hjemmelaga også.

Jeg fatter og begriper ikke hvor all maten skal gjøres av, ikke er det plass i kjøleskapet, og garasjen er litt for kald og temmelig upraktisk.

Ja, så gardinene da. Tradisjonen tro så skal alt kastes ut til lufting, både tepper og matter og sengtøy og gubbe- og hvor jeg skal henge det, vet jeg ikke, men ripsbuskene ser ut til å være eneste alternativ. Og gulvene skal vaskes med grønnsåpe for å gi rette lukta, enda så lite laminatgulvet tåler grønnsåpe. Og på kjøkkenet skal det skinne og stråle, og sølvtøyet som sikkert ikke brukes, i år som i fjor, må pusses, for pusses skal det, hver eneste jul. Dessuten skal det lages julegaver, pakkes og stelles, og alle gammeltantene må få hvert sitt julekort med intetsigende tekst på. Ja, og så må det bakes brød, for det kan ikke bli tomt i fryseren før over nyttår. Ikke noe brødbakst i romjula, nei, for romjula er freda, og skal brukes til å spise og spille og sove og andre koselige familieaktiviteter.

Jeg kan godt forstå at husmødrene tok husmorferie i januar da jeg var barn. Det hadde jeg også kommet til å gjøre, dersom jeg skulle gå rundt med dårlig samvittighet for alt jeg ikke kommer til å rekke, klare eller orke. Det er nemlig ingen som kommer og sjekker om gardinene er vaska, eller om gulvteppet faktisk har vært i ripsbuska en tur, eller bare er støvsugd.... og jeg har tenkt at jula er vår- ikke den dårlige samvittigheta sin.

God mandagskveld, og god kosetid fram mot jul, kjære dere!

Om sorg og omsorg

Jeg møter mange mennesker som spør hvor det kommer fra, når jeg skriver -særlig morsomme- innlegg på bloggen. I dag innså jeg det, etter litt tenking og filosofering. Alt jeg skriver om, kommer som et resultat av et møte med en venn, en bekjent, en fremmed. Jeg opplever ting, skravler med folk og ler og gråter med venner.

I lys av et venninnebesøk har tankene mine kvernet om et tema, og nå skriver jeg om det, ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mange andre. Dermed må det skrives om, et alvorlig tema, sårt for noen, vondt for andre. Ingen kritikk, bare en enkel påminnelse om at vi skal ta vare på hverandre i hverdagen.

Er du en av dem som har huset fullt av folk, venner og bekjente som stadig kommer innom? Kjære deg, vær glad og takknemlig for det (selv om du sikkert blir lei av og til). Kan hende er det barnas venner, kjærestens venner, den gamle nabodama som kommer akkurat i middagstida, eller bare en bekjent som stikker innom for å slå av en prat. De kan være engler, visste du det? Et ord i bibelen sier noe om at en skal være gjestfri, for en kan uten å vite det ha hatt en engel på besøk. Det er kanskje ikke alltid like enkelt å være den gjestfrie, men vit at det er en ære. Å være den som andre vil gå til, er et æressymbol større enn den største medalje. Tenk så mange engler du kan ha hatt innom din dør? Du er velsignet, kjære, for ditt hjerte er stort og romslig. Jeg hadde det sånn da jeg bodde i Nordreisa- nabobarn, venner og bekjente, ja sågar husverten, stakk innom. Bare for en prat, mat, en kopp kaffe, en latter, noen tårer. Det er- og det tenker jeg kanskje mest i ettertid- en utrolig glede, og innimellom et savn.

Men så er du kanskje den som går på besøk. Kanskje den gamle nabodama, som går til naboen i middagstida, fordi da vet du at du kanskje blir bedt på middag. Ikke fordi du ikke kan lage mat selv, men fordi du er så lei av å spise alene, lei av å ikke kunne delta i en hverdagssamtale over middagsbordet. Kanskje så ensom i din alenehet, at behovet for menneskelig kontakt gjør at du velger en slik strategi.

Kanskje er du den som alltid besøker andre, men ingen besøker deg. Jeg tror at om du er en av dem, så er det kanskje på tide å si noe om det at det kan være sårt at så få kommer i retur. Det er ikke slik at vi skal teller- det gjør jeg aldri. Men jeg, som noek mange andre, kjenner at det er sårt når noen etterlyser meg, "kor blir du av, lenge sia du har vært her, kom no å drikk kaffe". Og jeg slipper omtrent det jeg har i hendene, og besøker og drikker kaffe og ler og skravler. Og det hele uten baktanker, rett og slett fordi jeg får stor glede av å se det andre mennesket, store smil og en varm følelese inni meg. Det er godt- men også litt -eller mere- sårt. Da kjenner man det, når man kanskje hadde lagd noe god bakst, eller hadde ferske brød- at man  kanskje inviterer andre til å komme å smake- og så er det ingen som kan. Opptatt, travelt, har ikke tid, en annen dag. Det er en sorg, det å kjenne på følelsen av at "ingen kommer til meg".

Heldigvis er det noen som kommer innom meg av og til. Dere er mine engler kjære, dere er kilder til glede.


Jeg har et ønske for denne adventstida.


Jeg ønsker dere alle en fredelig adventstid, med latter og smil. Jeg ønsker dere et åpent hjerte, slik at alle som ber om ly i hjertet deres, skal få det. Jeg ber om åpenhet, ikke i ord, men i gjerning. La den som ikke er som alle andre også få en plass i ditt liv, for den rikdommen vedkommende har, er en spire til håp. Jeg ønsker for dere alle at dere har gode venner som viser omsorg for dere, og motsatt: som dere kan vise omsorg i retur. Jeg ber om at de som er ensomme, skal sees, slik at vi kan få en varmere verden. Jeg ber om at de som har det vondt, får styrke og mot til å snakke om sin smerte slik at de skal få hjelp og omsorg.
Jeg ønsker alle en god advent, der varmen fra andre får være den største varmen du opplever.


Klem til alle!

Vanskelige dager..

Alle har dager som er vonde og vanskelige- noen  mer enn andre. Men til alle dere som ofte får slike dager: Det går alltid en vei tilbake!

Jeg har hatt mange tunge og vanskelige dager- men sitter igjen med at ting ordner seg til slutt. Humør og livsmot er viktig medisin- uansett hva som skjer. Hva enn du tror på, skjebnen Gud, deg selv eller noe helt annet- så er det uansett sånn at for hver eneste dør som lukkes i livet ditt, så åpnes det minst en annen. Kan hende ser du den ikke der og da, og må lete litt, men den er der et sted.

Vi får nye sjangser, vi får muligeter- men det betinger at vi tar tak i dem. Om vi sitter og venter på at noen skal komme å legge livet vårt i fanget på oss, så blir vi kanskje ikke fornøyd- noensinne. Det handler nemlig om at det er skjelden andre vet 100% hva som er best for oss. Kanskje har de  litt rett- men til syvende og sist er det du selv som aktivt må ta tak i hva du selv onsker og trenger for å få det bedre. Du skaper livet ditt ved hvert valg du gjør- så gå ut og velg!