Sosial ignorans

Jeg har latt meg provosere.

Det er et menneske som har starta en facebookgruppe "Venneklubben Tromsø". Jeg har promotert den av hjertens lyst, fordi jeg tenker at slike tiltak er utrolig viktige. Det er alltid noen som sliter med sitt sosiale liv, det er noen som gjerne vil være sosial- men som bare ikke finner noen å være det med. Noen er ikke ensomme, men har lyst på et enda rikere og mer variert sosialt liv. Noen har bare så inderlig lyst å være en venn for noen andre.

Venneklubben er for alle. Men så skrev jeg om det på facebook- og noen svarte faktisk at de ikke vil legges til fordi de har et så rikt sosialt liv. Jeg leste meldinga både to og tre ganger- den kom i min innboks som privatmail. Jeg vurderte en stund hva jeg skulle svare- før jeg faktisk lot være.

Hva svarer man på det?

Jeg fikk lyst å sitere "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Jeg gjør det her. Jeg kaller  det sosial ignorans- når det er mennesker der som faktisk tenker slik: fordi jeg har det så bra selv vil jeg ikke være med i et slikt prosjekt. Hva var det du sa da- indirekte-, om de som var med i klubben? Jeg fikk noen ulike reaksjoner i full fart. Det ene var at jeg faktisk ble flau- over meg selv. Jeg tenkte "Er det det dere tror om meg- at jeg ikke har et sosialt liv?" Den neste tanken var at jeg heftig ville ut å forsvare meg- jeg er ikke med fordi jeg trenger et sosialt liv- det har jeg fra før. Deretter ble jeg sint. Det sitter altså noen mennesker der ute og tenker at fordi man har et rikt sosialt liv så er det ikke rom for å øke det, bli kjent med andre, skape nye realsjoner; i alle fall ikke via en halvorganisert klubb på facebook!

Hvorfor? Er det fordi man tenker at de mennesker som har behov for en slik venneklubb er sosialt mistilpasset? Er det slik at om jeg blir med i en venneklubb, så begår jeg sosialt selvmord?Er det slik at jeg sender signal til den sosiale fiffen at jeg er sosialt død som oppsøker ( og promoterer) slike tiltak?

Jeg er provosert. Jeg har et fint, rikt og godt sosialt liv. Men jeg tenker at det kanskje i venneklubben eksisterer noen jeg ikke har møtt som kan vise seg å bli gode venner, kilder til nye åpne dører eller bare noen jeg kan hilse på når vi møtes. Det er fint å bli sagt "Hei" til. Så enkelt.

Jeg får lyst å stille meg på barrikadene og imaginært brenne en BH. Ikke for kvinnesakens skyld, men for menneskers psykiske helse. Ja til sosialt selvmord- hvis det er konsekvensen av å assossieres med en venneklubb som ene og alene har et positivt formål; nye bånd mellom mennesker.

Til slutt innså jeg det. Sosialt fattige mennesker: det er ikke de som er medlemmer i venneklubben, det. Sosialt fattige er de som ikke tror de trenger andre enn akkurat de de har rundt seg. Det er de som ikke er åpen for å utvide sin sosiale intelligens. De som er ignorante ovenfor andres behov- og det at andre kan tilføre vedkommende så uendelig mye glede og nye perspektiver på livet.

Og venneklubben? Den finner du her: Venneklubben Tromsø

Jul på luft og kjærlighet

Ja,ja. Denne jula har NAV bestemt at jeg skal leve på luft og kjærlighet. Som noen av dere vet, så har jeg for et par uker siden gått over den magiske grensa for de som har krav på sykepenger  før eller siden kommer til, når du har vært sykemeldt sånn ca 48 uker. Og dit kom jeg i slutten av november, og søkte om AAP god tid i forveien. Jeg har fått brev om at jeg har krav på hjelp, og vedtak om ditt og datt er kommet. Men til min store forbauselse er vedtak om at jeg skal få penger ikke avgjort- og dama på NAV kunne i dag forkynne at det for det første ikke ligger penger til utbetaling for meg, og for det andre så har NAV forvaltning 14 dagers saksbeandlingstid.

Jaha?

OKi. Da lister vi opp muligheter og ulemper, og finner ut hva man skal finne på.

Husleia er betalt for denne måneden, og det var jo bra! Julegavene var innkjøpt forrige måned, så det skal jeg også overleve.  Men resten da? Kjøleskapet er delvis fullt av grønnsaker og konfekt, så det gir meg noe å overleve på en stund, til grønnsakene er  ubrukelige eller oppspiste. I fryseren har jeg fem pakker med fiskekaker og et par småsei, så middagsmat finner jeg alltid- selv om en blir lei slikt dag ut og dag inn. Men penger til drivstoff, personlig hygiene og annet slikt- det er det altså ikke. Hva gjør en da?

Dama på NAV henviste meg til sosialen, som kunne opplyse om følgende.
1. Jeg har bil. (Ja, det vet jeg). Jeg kan selge bilen (Men kan sosialen garantere at bilen er solgt denne uka, sånn at jeg får penger? Nei.). Jeg argumenterer med at jeg har et fysisk handicap, som gjør at bilen er vesentlig for meg, for siden å kunne kommei jobb igjen. Men neida, det teller visst ikke. Du kan ta taxi eller buss, var beskjeden.

2. Jeg kan ta opp lån. (Jaha? Stiller de som kausjonist? Jeg kan jo ikke ta sikkerhet i bilen, siden de mener at jeg skal selge den, og hva skal banken da ha som sikkerhet?)

Logikken til NAV er fantastisk. Først er du uten jobb/penger, og ber om hjelp. Så ber de deg selge det som faktisk vil gjøre på sikt at en kan jobbe- bilen. Deretter ber de en ta opp lån, som om de tror at alle får lån sånn uten videre. Men banken får ingen sikkerhet for lånet, og ikke har en penger heller til å betale det ned med. Om man da er så heldig å få lån, så vil man jo i så fall ende som gjeldsslave og under diverse ordninger- og kanskje ikke komme seg i jobb igjen, fordi psykisk helse i en sånn situasjon er temmelig utsatt. Da ender en hos NAV igjen, som altså tvinger folk til å bli gjeldsslaver, kvitte seg med eiendeler og så videre- alt for at de ikke vil hjelpe den ene måneden i året det sto om.

Jeg svarte til slutt at det som gjorde dette enda vanskeligere, var at loven om prostitusjon var kommet. Jeg ser ingen andre valg enn å selge ræva mi, og da må jeg jo jobbe ulovlig. Dama i andre enden ble bom stille.

Jajaja, jeg har jo ikke seriøse planer om det. Men det var 'omsåkor' deilig å få de som alltid har unnvikende svar på alt en spør om, til å ti forbløffet stille. Det var en fantastisk taushet.