Ja, hva skal man si...

Har innsett at ikke alle skjønner ironi... Hvis dere leser forrige innlegg, og ser på kommentarene under, så ser dere jo at noen tok meg dødsens alvorlig. Nuvel...

Jeg leser for tiden. To bøker parallellt, om ikke flere.  En om sekter ( skrevet av en human-etiker som har forska grundig på emnet), og som forbausende nok er opptatt av at sekter er noe vi nesten ikke har ( selv om media liker å rope om kapp om hvor farlige sektene er ) og at hjernevasking er et folkelig begrep som også media benytter seg grådig av. Hjernevask eksisterer ikke.

Det var jo bra! Da er jeg i allefall ikke hjernevaska, og kan ei heller bli det, så det kan jeg herved stryke av lista over diagnoser. Ikke at noen har diagnoistisert meg, men jeg laga en mental liste over " ting man kan få".  På den står det både fotsopp og anorexia, det første er vel ganske sannsynlig,  men det siste... Tja... Nei. Ikke sånn helt enda.

Den andre boka er boka om Petter Northug. Jepp. Jeg leser sånne bøker også. Det er altså ikke bare  husmorporno som opptar hjernekapasiteten min, selv om jeg innrømmer å sluke sånne bøker rått. Hjernen min avslutter hver eneste sånn bok med å si: jaja, god bok, men laaaangt fra realistisk." Det er den første tanken hjernen bryter inn med fra begynnelse til slutt, så det krever så intenst lite virksomhet i topplokket, at det er en fryd å lese.

Men  Petter da. Han er en fin, frekk og totalt egosentrisk fyr. Ikke at det er noe negativt i noen av delene, man blir visst sånn av å være god. Har halve boka igjen, er akkurat kommet til da han i sinne forlot alle journalister og ikke snakka på to dager. Jeg er ingen sportsidiot, det vet alle som kjenner meg godt, og de som har sett meg forstår det også. Men jeg liker sære folk, og jeg synes Petter Nortug er sær. Sært er bra.



Dette har vært den O Store Lesesommeren ( annet har det omtrent ikke vært å gjøre i  regnet), så hjernen er ganske oppfylt for øyeblikket. Noe nyttig, annet fullstendig bortkasta, men akk så morsomt.

Å, ja, jeg leser Frittgående  Barn også, og det er en bok jeg leser fordi jeg som spes-ped finner glede i å lese, men må si meg edig med Eli Rygg, som har skrevet forordet. Skal du bare lese en bok om barneoppdragelse, må det bli denne. Hysterisk morsom, knallironisk og direkte. Jeg liker ironi, så denne havna midt i smørøyet i rømmegrøten denne!

Nåh. Nå venter husarbeid, en røyk ute på gata ( ja, det gjør jeg også i tillegg til å være tjukk, huffda) og middagslaging til gubben kommer hjem. Liker det slik jeg. En uke igjen av sykemeldinga- og jeg nyter!