Jeg har i flere år vært klar over at jeg har en oppfatning av meg selv som et menneske med en samisk arv. Det var tilfeldig at jeg oppdaga at min bestemor svarte meg på samisk da jeg hilste henne på samisk, og på finsk da jeg hilste på henne på finsk. Dette var et par år etter at hun begynte å bli dement som følge av et slag. Jeg har hatt denne arven boende i meg. Jeg spilte Siona Hearvás jovku dál til henne en gang vi var og kjørte tur, jeg og hun. Hun sang med av hjertens lyst- med samme glede som vi sang Blott en dag på svensk og Nærmere deg min Gud på norsk. Gang på gang sang jeg Mu váibmu vádjul doppe- mitt hjerte alltid vanker. Hver gang satt hun med andakt og lyttet, og ofte ba hun meg synge om igjen.
I folketellingene oppgis mine tippoldeforeldre til å være same, same, same, stril, same, nordmann, kvæn og kvæn.
Tilfeldig? Neppe.
Mine oldeforeldre på bestemors side snakka samisk som hjemmespråk. Det betyr at bestemor hadde vokst opp med det, men jeg kan ikke minnes at hun noensinne snakka det mens hun var frisk. Jeg vil tro at akkurat det var et resultat av fornorskninga og det som fulgte med på lasset da det ble gjennomført.
Men er jeg same?
Jeg føler meg mer og mer som det. Jeg kan ikke mange ordene- men litt. Jeg kjenner en stolthet over denne kulturen, og dette folket. Jeg ser på de som mine.
På bestefars side er det mer. Der er det tre av mine tippoldeforeldre som oppgis å være samer, tre nordmenn hvorav den ene er etterkommer etter en som oppgis å være uklar, da han snakket flytende finsk, samisk, svensk og norsk- (og hustruen var samisk), og to kvæner.
Jeg har bestemt meg for å få sydd kvænangskofte etter hvert. Til neste år, er tanken, skal jeg ha den. Og jeg skal bære den med ydmykhet overfor de som har lidd for den samiske identiteten- og jeg skal bære den med rak rygg, fordi dette er min arv.
Er jeg same?
Ja, mun lean.
http://www.youtube.com/watch?v=dgSad-3qUNs
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tilbakemelding fra DEG som leser, det er hva jeg blir glad for!!