Si det!

Her kommer det litt reklame for t-skjortene i butikken min på nett!

Den finner du HER!

Vær ikke for snill..

Et godt minne fra da jeg jobba på sykehjem dukka opp i hodet mitt i dag. Nåja, det kom da flere minner etter hvert- demensavdeling kan være givende på så mange vis. Skal viderebringe et visdomsord jeg fikk av ei dame på omkring nitti;

Vær ikke for snill mens du e ung. Du blir likavel så gruelig slem når du blir gammel.

Jeg smiler enda av minnet- dette er tolv år siden.

Noe fint, ja.

Lettere misfornøyd sto madammen i køen bak meg, og la ut til ei annen bekjent om skuffelsen over gaven hun hadde fått. Jeg antar det var en fødselsdag, og jeg kunne kjenne det såra sinn sige som en seig sirup nedover meg der jeg sto foran. Egentlig fullstendig uinteressant, men dog.



-Ja, æ sa at æ ønske mæ nåkka fint i gave, og det skulle jo ikke være hjernefysikk å fatte!
-Næhei, nei mainnfolk... (høres ut som om hun helst vil la være å høre dette, og vil bare hjem til middag)
-Altså, æ sa jo ikkje kæ æ ville ha, for såpass må han no kunne finne ut av. Han skal jo liksom kjenne mæ..

(her blir tonen noe forurettet)

-Men han kjenne mæ tydeligvis ikkje i det hele tatt!!
-Neee, tydeligvis ikke.. ( snakk om å jatte med her ja!)
.Nei, for kæm e det som klare å tolke " Nåkka fint " (her kjenner jeg bevegelsene i det hun viser hermetegn med hissige bevegelser bak min rygg) til å bli et kasserollesett!?


Det er nå, midt i dette punktet i utleggelsen at jeg kjenner trang til to ting. Først å snu meg, bare for å se hvem den heldige dama med kasserollesettet er, og dernest sprekke opp i en ubendelig latter. Jeg vet på dette punktet at begynner jeg først å le, så er det ikke bare å hente meg inn igjen heller. Jeg kikker meg forsiktig over skulderen. Venninna ser riktignok ganske brydd ut, mens foredragsholderen enser ikke annet enn sin egen nese der hun misfornøyd hever den.
Litt lett smilende ser jeg  på den unge gutten i kassa.
Møter blikket i en felles forståelse.
Kvinnfolk...

Kjære Stoltenberg og andre politikere.

Jeg ber på mine knær- kan dere ikke gjøre noe med at mine og andres øyne og tenner ikke hører med til det dere definerer som skrotten? Jeg er velsigna med et godt snakketøy, er velfødd og ellers i godt hold, men øyne og tenner er ikke helt med i svingene. Nå er det ikke lenger slik at det å være velfødd er et symbol på at man har nok å ta av hva grunker angår, slik det var før. Før ville jeg vært et statussymbol av rang, men for tiden er vi trillrunde mer hundsa enn æret.

Men øynene, Stoltenberg, øynene. Jeg ser nesten ikke, og det har jeg ikke gjort de siste tjue årene. Jeg er blind uten briller, det meste flyter sammen til en uformelig masse, og snubleterskelen er høy her i mitt herredømme. Enda så godt jeg kjenner mitt heim og hus, så er det slik at i mørket er ikke bare alle katter grå, det er også dørstokker og kleskurver for oss med minimalt syn. Så et toalettbesøk natterstid er ikke en ønskesituasjon, når brillene enten ligger igjen på badet, eller er neddugget fordi de de var kalde der de lå på nattbordet i disse kalde vinternetter. Ser gjør man ikke uansett. Til deres opplysning, høye herrer og madammer, så kan dere tenke dere feriebudsjettet. Det hører i mitt budsjett til posten merket "Øyne".

Og tennene, Stoltenberg, tennene!
De fleste av oss trenger tenner i funksjon. Fem om dagen blir vanskelig når man ikke har tenner, og grøt er kjedelig, ensidig og lite ernæringsmessig bra i lengden. Jeg har fått med meg ideene om at kostholdet skal være en del av helsehjelpa vi skal få. Men kann ikke hjelp til tenner som skal tygge denne maten også være en ide? For tennene har også en egen post i budsjettet. Den posten heter av og til  "kredittkort". For dere skjønner, jeg i alle fall- er ikke skapt slik at tennene venter med å få hull til lønnskontoen er fylt opp, eller til sparepengene på magisk vis havner tilbake på kontoen.

Hvem i all verden har definert at tenner og øyne ikke hører med til kroppen? Vi får dekt det meste annet via egenandelsordningen. Jeg betaler min skatt med  middelmådig glede- og den positive siden i det er at jeg vet jeg slipper å betale i dyre dommer for å få reparert dette forunderlige maskineriet som heter meg. Mennesker får dekt både det ene og det andre via staten, rett til nødvendig helsehjelp og bla, bla bla.
Men så kommer det til tennene. Hvis mine tenner råtner på rot- og det er ganske sannsynlig, all den dag det skal koste tiervis av tusen hver gang man må foreta noe mer enn en middels helgevask der inne- hva er da min livskvalitet?

Om mine tenner råtner aldri så mye, og jeg ikke har råd til reparasjonen, ja, da, Kjære Stoltenberg og alle dere andre høye herrer og madammer- da er jeg ikke verdt fem sure sild. Jeg som til vanlig er en sprudlende kilde av godt humør, jeg blir nok en merr av rang.