Midnattsolens rike og sameland.

Etter å ha vært taus om jobben jeg nå har- jeg hadde en litt røff avslutning på den forrige jobben- så blir det nå veldig offentlig. Jeg har nå starta i ny jobb- som Samisk Ungdomsrådgiver i Samisk Kirkeråd.
Kjemepspennende jobb- mange oppgaver- og det ser ut til at mange av dem er midt i blinken for meg. Det er jo et fantastisk godt utgankspunkt. Dermed vil det komme mer om det fra meg siden.


Men dagens tankerekke kommer her:

Samer- et kortbeint folk med rein i midnattsolen rike?  

Spør du et barn, vil det svare at en same har på seg kofte og har rein. Spør du en turist, vil han svare at samer er noen som står langs veien i fargerike klær og selger duodji.

Spør du den gemene hop, så er det ikke sikkert de har et entydig svar.

Hvem er da en same?

"Hun hadde typisk samiske trekk" hører jeg av og til. Og hvile trekk er det, om jeg tør spørre? Høye kinnbein? Da burde jo alle som er modeller i den skranglete modell-verdenen vært samer, for der er jo høye kinnbein et definitivt ideal. men de er vel for høye, kanskje? Eller skrå øyne ( ja, det ifkk jeg høre for en stund siden, at jeg mangla det trekket). Men skulle man gått etter det, så ville jeg heller kikka mot østen- og vurdert litt. Skrå.,mandelformede øyne er kanskje litt mer vanlig der, eller...?
Det er ikke noe som heter typisk samiske trekk. Det har vært forska på det, dere tvilere, men det er altså ikke det. Familiære trekk, ja, men ikke noe utover det. Og familiære trekk har vel du i din familie også? Kan hende er dine barn lik deg, eller du har ei kusine du likner på?  Ei bekjent kommenterte det for en stund siden- selv er hun tater- og fikk stadig høre at hun ikke hadde typiske tater-trekk.
Ei heller der er man unntatt de typiske trekk, altså.


Her skal du få noen typiske trekk for en same.
Han har genetisk bakgrunn i et samisk miljø, for en av hans oldeforeldre- i alle fall- må ha snakka samisk. Og han kjenner seg som same. ( Ja, for det er  et kriterie.). Han snakker et eller flere av de samiske språk- for det er flere språk også der. Ikke alle har like stor forståelse av hverandre. I Norge har vi minst fire- et av de er det bare omkring 20 som snakker. Et svært truet samisk språk, altså.

Bare 10% har rein.
Jada, du leste rett. Resten av oss samer er spredt over det ganske land, og holder nødvendigvis ikke på med det deres barns skolebøker forteller om oss. For barns skolebøker er ganske så entydige. Samer går i kofte og driver med rein. Punktum. Dessuten er det midnattol der samer bor.
Men samer, kjære deg, det er folk over det ganske land. Sørsamisk område strekker seg til Hedmarken. Midnattsol? Nja... Sápmi- samelandet- er ganske stort, og er ikke, som mange tror- et annet navn på Finnmark. Så er nå det også sagt.

Og fram til årsskiftet var den største samekommunen i Norge Oslo.
Ja. Nemlig. Ikke mye rein å se der.

Tantebarn og bonustantebarn

Se så fine!

En matnevrotisk bekjennelse

Jeg elsker mat, det har vel de fleste en viss anelse om. Jeg er heller ikke så glad i harde treningsøkter, men det er det kroppen som setter en begrensning på.

Men jeg er matnevrotisk. Jeg tenker på de underligste ting mens jeg velger ut hva jeg skal spise, og har ganske mange forestillinger. jeg innrømmer  det gjerne, for det aner meg at jeg ikke er alene ( men skulle jeg være det: Du verden! Noen som trenger et sært forskningobjekt?).

La oss ta bananer,  for eksempel. Jeg liker bananer, det er ikke det. Men for mange år siden, sikkert ti, var det noe snakk om at noen hadde funnet mark i bananen. Fornuften takler det greit. Hvor mange millioner bananer skrelles det i landet årlig, og hvor mange har funnet mark i en eller to? Her er det nevrotikeren kommer inn: Det kan være mark i bananen. I akkurat denne.  Mon tro om de er bananfarga ( hvilken farge er det egentlig på en banan? Beige?) og usynlig? Har jo hørt at marken i så fall sitter i tuppen på bananen, dermed spiser jeg bare midten og unngår  problemet. Dette er etter at jeg i noen år ikke spiste banan i det hele tatt, etter at en dustelege sprayet bedøvelse med banansmak opp i nesa mi ved en feiltagelse, og all lyst på banan forsvant, siden jeg konstant sniffa banan i et døgn eller så.

Jeg spiser for øvrig "banantrådene", som jeg til min forbauselse fant i en artikkel der noen lurte på om det var farlig å spise. Ja, riktig.

Epler: kjøper kun de uten hull. Jeg vrir og vender på hvert eneste et, men det kommer av personlig erfaring. Skibotnstevne en høst for i alle fall tjue år siden. Mamma ga oss epler å spise på vei hjem, men alle som har kjørt bil seinhøstes i Nord-Norge veit at det er mørkt. Når du da biter tygga av eplet, og kjenner at det lever i munnen, da er det stopp. Bom stopp. Den andre halvdelen satt igjen i eplet, for øvrig. FornuftsMia er ganske pragmatisk igjen; "Hallo! En liten makk som bare har spist eple??!" NevroseMia vræler tilbake: "Men det e levvanes!!" Det verste av alt er at jeg den dag i dag ikke vet hvordan en slik liten mark ser ut. Er den eplefarga? Eller sitter den der som den ekle grønne marken i barne-peke-trykkeboka, med rødt hode og store glisende tenner når han smiler?

Og Kindersjokolade da. Det spiser jeg. På tross av oppslag i VG for sikkert femten år siden. Jeg trosser NevroseMia som sitter bak det ene øret og skriker til magen min: "Maaaakk!!!" hver eneste gang.



Kan fortsette lenge sånn. Jeg skal ikke det da, sånn at dere mister matlysta etter dette. Men en historie må jeg komme med: Min bror kommenterte for ikke lenge siden; "Huske du da du slutta å spise kjøp-fiskekake?" 

Jepp.

Kniv, gaffel, kjøpfiskekake.

Makkflue.

Todelt.


Lyst på?