Under en stjernehimmel

Det er vi vel alle?
For vi kikker vel alle opp mot den samme himmelen- selv om den ser ulik ut for den som ser. Klag ikke under stjernene på mangel av lyspunkter i ditt liv, heter det. Jeg liker tanken. Vi kan alle kikke opp på disse strålende punktene, og i dem kan vi legge både tanker og håp. Vi kikker dit opp, og jo lengre vi stirrer, jo flere lyspunkter ser vi. De stråler, de spraker av farger.

Lånt fra Google

Og det fantastiske nordlyset! Dette skiftene, flakkende lyset som vinker til oss. Det er gaven til de menneskene som holder ut alle de harde aspektene med å bo så langt nord. Som barn vinka jeg til nordlyset, i håp om å få det nærmere. Vi ble lært opp til at vi ikke skulle  vinke- da kom det og tok oss. Men jeg ville de dette nærmere, ser fargene.

 Jeg kan ikke si at livet alltid har fart så stille med meg- til det har jeg for mye bagasje. Jeg har opplevd mer på tretti år enn mange opplever i løpet av et liv, kan noen si. Men til gjengjeld har jeg kanskje ikke opplevd alt det de andre har opplevd- og kanskje kommer jeg til å få mindre av det ene som andre får mer av. Jeg klager ikke. Jeg har det godt! Jeg har en kjæreste som elsker meg, jeg klarer enda å kle på meg selv hver dag- jeg har en jobb jeg koser meg i, selv om veien dit har vært temmelig mangslungen. Jeg spiser meg mett hver dag, og jeg snikspiser julemarsipangriser støtt og stadig. Og som dere vet, så er jeg ganske så frodig, og jeg liker meg selv som jeg er.

Alt jeg har opplevd gjør meg til det mennesket jeg er. Jeg er klar over at jeg, som alle dere andre, har både sterke og svake sider. Mine sterke sider  er det jo godt at andre vet om, men det viktigste for oss selv, er å være klar over våre svake og dårlige sider. Jo mer klar over de vi er, jo mer kan vi jobbe med det. Så klart kan vi la det styre livet vårt. Vi kan sette oss ned og tenke at de svake sidene våre er så mange i forhold til de sterke, at vi aldri blir gode nok.

Men vet du hva? Jeg tror både du og jeg er gode nok. Det handler bare om at vi må se hvem vi skal være gode nok for. Jeg er ikke god nok for statsministeren, til å spørre om råd. Jeg er ikke god nok for en trimgruppe der koordinasjon er vesentlig. Jeg er ikke god nok på husarbeid til å være en skikkelig "kjerring".

Men jeg er god nok! Og vet du hva? Det er  du også!
Jeg tror på en Gud som har skapt oss som de menneskene vi er. Fordi vi er gitt en fri vilje, så kan vi også ta valg, endre på ting og foreta oss ting- men i bunn og grunn så elsker han oss også med våre svakeste sider.

Det finnes en som kjenner alle dine hemmeligheter- og han elsker deg som den du er. 

Ha en fin fredag, dere!

Salmesang

Ei venninne, Rita, viste meg et you-tube klipp med en svensk salmesang. Salmene er synget av en gren av den læstadianske bevegelsen, "Gammellæstadianerne". Denne greinen holder til i Nord-Sverige og Finland, og på et "stormøte" om sommeren er det ca 70 000 (Ja, riktig, sytti) som kommer. Disse innspillingene er fra en sangkveld under et av disse stormøtene.

Under et av klippene har noen kommentert at det er som om taket holder på  løfte seg. ja, det tror jeg- jeg har frysninger langt nedover nakke og rygg av dette. Salmesang kan være så fantastisk!

Og Han så at alt var godt

Jeg gleder meg til å gå på jobb- og det føles fantastisk! Første dag var i går- og hele denne uka er jeg på jobb sammen med henne som har stillinga nå. Grundig informasjon og opplæring altså. Herlig!!
Jeg skal jobbe som menighetspedagog i Grønnårsen kirke- og både arbeidstid og oppgaver er varierte. Det passer meg bra! I dag begynner jeg ikke før klokka ti... Med tanke på EDS'en er det vel egentlig det beste som kunne ha skjedd- jeg får tid til å komme meg om morgenen, og har dermed litt mer å gå på i løpet av dagen. Jeg slipper vekslinga mellom ute og innetid sånn som i skolen, og klarer dermed å holde de daglige smertene på et greit handterbart nivå. Det gjør meg bare ekstra takknemlig for å ha fått nettopp denne jobben!

Her er arbeidsplassen min:

Bildene er lånt fra nett- bedre kvalitet på bildene kommer når jeg har kommet så langt at jeg tar kameraet med på jobb! ;)

Har forresten tenkt mer på det jeg tidligere skrev om blomstene og ugresset. 

At vi alle er planter i Vårherres hage- men at mange nok hører til ugressgruppen. 

Jeg tror ikke Vårherre tenkte at det var Ugress- i hans øyne var nemlig alt skapt perfekt. 

" Og han så at alt var godt".

 Ja, vi er nok ugress i hagen noen av oss. 

Standhaftig og sta, og uansett hvor mye plenen klippes og bedene lukes, så er vi sterke og standhaftige. 

Noen små, noen store, noen fargesterke og sprakende, andre mer stillferdige i sin framtoning.

 Men alle like høyt elsket. 

Han så at alt var godt. 

Ha en fin dag, kjære dere som kikker innom! 

VårHerres hage og frø i vind

Jeg trenger laderen til kameraet mitt!!! Laderen ligger i Steinsvika, i campingvogna, og har gjort det nå i noen uker. Siden EH og NE sitt bryllup faktisk- og enda jeg var der oppe bare for ei uke siden, så glemte jeg det jammen ta da også.

*jamrer høylytt*

Nuvel. Mobilkameraet hjelper på, selv om kvaliteten ikke er den aller beste.

Jeg tenkte bare jeg skulle si noe om hager og slikt.
Det kryr av fine hager- og mange andre som er... tja. Fine på sitt eget vis.

Min hage, eller det vil si, hagen jeg steller for husverten, sto en ukes tid for lenge uten å bli klipt, og da innså jeg at også løvetann kan være vakkert.
Sånn her;

Et hvitt løvetannteppe!! 

Det var ganske vakkert- på sitt eget vis. 

Joda. Det finnes mange nydelige hager. Men de som blomstrer av seg selv, de er praktisk nok ganske lettstelt.   Vårherre har laget de ville blomstene for at de som ikke gidder arbeidet med å luke ugress skal ha noe pent å se på, tenker nå jeg! 

Dessuten: Vi er alle blomster i VårHerres hage, og jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg antar at noen av oss er blomstene som tilhører ugressplantene. Tenk å være en løvetann! Hardfør som få, kommer trassig opp, år etter år. Ikke engang gressklipperen tar livet at den- stilkene bare bøyer seg, og reiser seg sakte igjen etter noen timer. Og står der, med sine hvite paraplyer, klar til at en eller annen skal blåse på frøene. 

Og frøene? De er ordene, som sprer seg for alle vinder. Gode ord, vonde ord, skryt og slarv. 

Vi velger selv hvilke ord som skal ut fra vår egen munn, for i det øyeblikket de er ute, så er de blitt til løvetannparaplyer som farer avgårde som hvite skyer. Og der de lander, slår de rot. 

Om sorg og omsorg

Jeg møter mange mennesker som spør hvor det kommer fra, når jeg skriver -særlig morsomme- innlegg på bloggen. I dag innså jeg det, etter litt tenking og filosofering. Alt jeg skriver om, kommer som et resultat av et møte med en venn, en bekjent, en fremmed. Jeg opplever ting, skravler med folk og ler og gråter med venner.

I lys av et venninnebesøk har tankene mine kvernet om et tema, og nå skriver jeg om det, ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mange andre. Dermed må det skrives om, et alvorlig tema, sårt for noen, vondt for andre. Ingen kritikk, bare en enkel påminnelse om at vi skal ta vare på hverandre i hverdagen.

Er du en av dem som har huset fullt av folk, venner og bekjente som stadig kommer innom? Kjære deg, vær glad og takknemlig for det (selv om du sikkert blir lei av og til). Kan hende er det barnas venner, kjærestens venner, den gamle nabodama som kommer akkurat i middagstida, eller bare en bekjent som stikker innom for å slå av en prat. De kan være engler, visste du det? Et ord i bibelen sier noe om at en skal være gjestfri, for en kan uten å vite det ha hatt en engel på besøk. Det er kanskje ikke alltid like enkelt å være den gjestfrie, men vit at det er en ære. Å være den som andre vil gå til, er et æressymbol større enn den største medalje. Tenk så mange engler du kan ha hatt innom din dør? Du er velsignet, kjære, for ditt hjerte er stort og romslig. Jeg hadde det sånn da jeg bodde i Nordreisa- nabobarn, venner og bekjente, ja sågar husverten, stakk innom. Bare for en prat, mat, en kopp kaffe, en latter, noen tårer. Det er- og det tenker jeg kanskje mest i ettertid- en utrolig glede, og innimellom et savn.

Men så er du kanskje den som går på besøk. Kanskje den gamle nabodama, som går til naboen i middagstida, fordi da vet du at du kanskje blir bedt på middag. Ikke fordi du ikke kan lage mat selv, men fordi du er så lei av å spise alene, lei av å ikke kunne delta i en hverdagssamtale over middagsbordet. Kanskje så ensom i din alenehet, at behovet for menneskelig kontakt gjør at du velger en slik strategi.

Kanskje er du den som alltid besøker andre, men ingen besøker deg. Jeg tror at om du er en av dem, så er det kanskje på tide å si noe om det at det kan være sårt at så få kommer i retur. Det er ikke slik at vi skal teller- det gjør jeg aldri. Men jeg, som noek mange andre, kjenner at det er sårt når noen etterlyser meg, "kor blir du av, lenge sia du har vært her, kom no å drikk kaffe". Og jeg slipper omtrent det jeg har i hendene, og besøker og drikker kaffe og ler og skravler. Og det hele uten baktanker, rett og slett fordi jeg får stor glede av å se det andre mennesket, store smil og en varm følelese inni meg. Det er godt- men også litt -eller mere- sårt. Da kjenner man det, når man kanskje hadde lagd noe god bakst, eller hadde ferske brød- at man  kanskje inviterer andre til å komme å smake- og så er det ingen som kan. Opptatt, travelt, har ikke tid, en annen dag. Det er en sorg, det å kjenne på følelsen av at "ingen kommer til meg".

Heldigvis er det noen som kommer innom meg av og til. Dere er mine engler kjære, dere er kilder til glede.


Jeg har et ønske for denne adventstida.


Jeg ønsker dere alle en fredelig adventstid, med latter og smil. Jeg ønsker dere et åpent hjerte, slik at alle som ber om ly i hjertet deres, skal få det. Jeg ber om åpenhet, ikke i ord, men i gjerning. La den som ikke er som alle andre også få en plass i ditt liv, for den rikdommen vedkommende har, er en spire til håp. Jeg ønsker for dere alle at dere har gode venner som viser omsorg for dere, og motsatt: som dere kan vise omsorg i retur. Jeg ber om at de som er ensomme, skal sees, slik at vi kan få en varmere verden. Jeg ber om at de som har det vondt, får styrke og mot til å snakke om sin smerte slik at de skal få hjelp og omsorg.
Jeg ønsker alle en god advent, der varmen fra andre får være den største varmen du opplever.


Klem til alle!

"La alt hos dere skje i kjærlighet"
                                1.kor 16;14

Finner stadig noe nytt, denne gang hos Salomo

Jeg leser Bibelen. Ikke alltid fordi jeg ber, leter etter svar, eller av plikt- men fordi jeg for noen år siden oppdaga at det var mye allmennnyttig der også.

Salomos ordspråk for ekspempel. Jeg ender opp med å le innimellom, og har da i dag filosofert meg fram til at den godeste Salomo må ha hatt et rivjern av ei kjerring.
Hør bare her:

"Som en gullring i et svinetryne er en fager kvinne uten forstand."

"Bedre å bo i et hjørne på taket, enn med trettekjær kvinne i felles hus"

" Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne"

"En uforstandig sønn er bare til ulykke for sin far, og en kvinnes trette er et stadig takdrypp".

"Stadig takdrypp på en regnværsdag og en trettekjær kvinne ligner hverandre."

"En god hustru, hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verdt"