Tenkte det er på tide å si litt om selvtillit, selvbilde og slikt.
Til alle dere der ute som sliter med selvtilliten- husk at selvtillit og selvbilde ikke er det samme!
Jeg vet at jeg ofte oppfattes som både sterk, stødig og til og med sta- og ofte er den som er løsningorientert. kanskje er det mennesker også som tenker at jeg er irriterende, fordi jeg innimellom gir råd og tips- og kanskje er jeg litt for frampå. Jeg ler høyt, og glemmer av og til å skru ned volumet på stemmen min etterpå.
Det er sånn jeg er. Dere der ute må bare godta at dette er sider med meg som foreløbig bare er slik. Det betyr ikke at jeg ikke jobber med ting, for det gjør jeg hele tiden. Grunnen er ikke at jeg har fått tilbakemeldinger på slikt, men kanskje det motsatte. Kanskje er det flere der ute som jeg- som har ei lita vettskremt jentunge sittende på innsiden. Henne er det ingen som ser, men jeg vet hun er der, hun kommer fram de kveldene jeg gråtende sovner. Det un som trenger å få tilbakemelding- på det som er bra. Det er hun som trenger inderlig å høre at hun kan noe, vet noe, er verdt noe.
Hun er den som kommer fram når jeg innbiller meg at noen tenker at jeg er dum. For det skjer. Når jeg er på besøk, når jeg er i sosiale sammenhenger- og noen terger meg med ting jeg kanskje ikke var helt stø på da jeg sa: så stikker hun seg fram og sier "Maria, så dum du er. Han/Hun må jo synes du er fullstendig tomhjernet". Det er ikke alltid jeg klarer å forstå at jeg skal tenke sånn- jeg er jo da et normalt, intelligent menneske. Men følelsen er der- det som gjør at jeg innimellom tenker at jeg ikke er verdt skittvannet engang.
Det er et menneske jeg ser opp til, som har fått til mye, som som er flink. Men gang på gang går jeg derfra og føler meg som dritt. Ikke fordi vedkommende har sagt noe, eller gjort noe- men fordi jeg føler at min kunnskap og mine tanker ikke betyr noe i den andres nærvær. Den andre vet det nok ikke, jeg vet at det kun handler om at jeg føler meg underlegen.
Sankk om å bygge seg selv ned!
Jeg tror ikke at jeg er alene. Jeg tror det er mange der ute som i utgangspunktet har ok eller realistiske selvbilder, men som har så elendig selvtillit at man aldri kommer seg opp av gjørma.
Jeg har dager der jeg tenker at "MiaMaria, dette kan du. Dette er du dyktg til, dette greier du. Du har talenter, du kan mye unikt. Du sprer mye glede, det ser du jo! Du har en mann som er glad i deg, og du har gode venner. "
Men så kommer de motsatte dagene. Jeg kom på et minne fra da jeg sang i kor: Jeg ble nok oppfatta som så sterk at jeg tålte tilbakemeldingene som kom: men så var jeg det ikke. Jeg gikk innimellom hjem og tenkte at jeg aldri skulle synge mer, fordi stemmen min ikke kunne være noe særlig å høre på. Jeg vet inderlig godt at det ikke var ment sånn, men selvtillita tolka den konstruktive kritikken dithen. Det har gjort at jeg kke turte å satse på et nytt kor her i byen da jeg flytta hit.
Men det er kanskje aldri noen som ser henne, den lille Maria. Maria, det er hun lille inni meg som bare vil gjemme seg bort, og forsvinne, fordi hun ikke tror hun noen gang vil bli sett av andre.
Jeg vil minner dere alle på: Se de dere har rundt dere! Vær flinke til å gi tilbakemeldinger, si de gode ordene til den det gjelder, ikka bare til andre. Den det gjelder får kanskje aldri høre rosen, de gode ordene, takknemligheten. Folk er generelt flinke til å si også gode ting om hverandre- men er man like flinke til å si det til hverandre? Vi trenger å høre det!
Ha en fin onsdag!
MiaMaria
Viser innlegg med etiketten Ønsker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ønsker. Vis alle innlegg
onsdag 19. januar 2011
torsdag 30. desember 2010
Forsett med forsett
Ja, så er det nyttårsaften om et døgn eller så. Og standardspørsmålet er slikt: "Ka du har som forsett i år?"
Ehh... tenker jeg, jeg har jo ikke det....
For jeg har aldri brukt å ha det før, så jeg ser ikke helt hensikten med å gjøre det nå. Men jeg har grubla litt på hva forsettene innebærer, og hva jeg skulle ha hatt!
Forsett betyr jo egentlig noe man gjør med overlegg, og da ser jeg for meg ei dame som lover dyrt og hellig over det sjuende sjampanjeglasset på nyttårsaften at: NÅ skal hun trene tre dager i uka og slanke seg fjorten kilo, samt slutte å røyke og drikke vin. Og så; når tre uker av januar er over, så sniker hun seg til å gå på kafe i treningstida, smugrøyke, drikke et glass vin når gubben er på jobb og spise masse sjokolade. Og når mars kommer, da har de fleste glemt at hun i sjampanjegleden lovde alt det der- og det visste hun meget god ville være glemt, så da kan vi konkludere. Hun avga nyttårsforsett med forsett.
Det er nemlig ingen som følger opp nyttårsforsettene våre. Ingen som spør på slutten av hver måned om hvordan det går, og hva man skal gjøre for å komme seg tilbake på den smale sti, dersom det tilfeldigvis glipper litt. Nei, vi blir ikke stilt til rette for nyttårsforsettene våre, så vi kan jo egentlig love i hytt og pine både dette og hint.
Jeg har da tenkt sånn i forkant at jeg skal vurdere noen løfter i år. Men de må helst være av en slik art at jeg enten klarer å gjennomføre dem, eller forkaster dem allerede i dag. Jeg tror nemelig at å slutte med ting, det kan man gjøre når som helst på året. Å slutte å røyke, for eksempel. Det trenger jo ikke skje i januar? Eller å sprengtrene for å slanke seg, det funker jo sikkert helt fint i mars?
1. Jeg vil lære meg arabisk. Ja, for et løfte jeg absolutt ikke klarer å gjennomføre må vel til?
2. Jeg skal stå opp tidlig hver dag, selv om jeg ikke skal på jobb. Enkelt. Det gjør jeg allerede, jeg smører jo matpakke til kjæresten.
3. Jeg skal spise sjokoladepudding når jeg har lyst på det. Enkelt dette også: Kjøp, åpne, spis. Stopper av seg selv, en blir kvalm etter altfor mye.
4. Jeg vil kjøre scooter. Ja, det er vel ingen problem!
5. Jeg har ikke tenkt å slutte å røyke (med det første), jeg kan ikke slutte med alt på en gang..! Om jeg bryter dette løftet, så er det jo intet annet enn positivt?
6. Jeg skal fortsette å besøker venner og kjente, og fortsette å invitere de samme- både gamle og nye- hjem på besøk. (Åh, dette var et fantastisk nyttårsløfte!!)
7. Jeg skal drikke te, og brenne lys, nyte en latte iblant, og kose meg hjemme støtt og stadig. ja,ja, de fleste klarer vel det, men jeg kan gjøre det nå og tenke at jeg oppfyller dette løftet til fulle. Ingen problem. Nada!
Og det finnes sikkert en million slike løfter jeg kunne ha laga- men det får være opp til dere!
Godt nytt år!
Ehh... tenker jeg, jeg har jo ikke det....
For jeg har aldri brukt å ha det før, så jeg ser ikke helt hensikten med å gjøre det nå. Men jeg har grubla litt på hva forsettene innebærer, og hva jeg skulle ha hatt!
Forsett betyr jo egentlig noe man gjør med overlegg, og da ser jeg for meg ei dame som lover dyrt og hellig over det sjuende sjampanjeglasset på nyttårsaften at: NÅ skal hun trene tre dager i uka og slanke seg fjorten kilo, samt slutte å røyke og drikke vin. Og så; når tre uker av januar er over, så sniker hun seg til å gå på kafe i treningstida, smugrøyke, drikke et glass vin når gubben er på jobb og spise masse sjokolade. Og når mars kommer, da har de fleste glemt at hun i sjampanjegleden lovde alt det der- og det visste hun meget god ville være glemt, så da kan vi konkludere. Hun avga nyttårsforsett med forsett.
Det er nemlig ingen som følger opp nyttårsforsettene våre. Ingen som spør på slutten av hver måned om hvordan det går, og hva man skal gjøre for å komme seg tilbake på den smale sti, dersom det tilfeldigvis glipper litt. Nei, vi blir ikke stilt til rette for nyttårsforsettene våre, så vi kan jo egentlig love i hytt og pine både dette og hint.
Jeg har da tenkt sånn i forkant at jeg skal vurdere noen løfter i år. Men de må helst være av en slik art at jeg enten klarer å gjennomføre dem, eller forkaster dem allerede i dag. Jeg tror nemelig at å slutte med ting, det kan man gjøre når som helst på året. Å slutte å røyke, for eksempel. Det trenger jo ikke skje i januar? Eller å sprengtrene for å slanke seg, det funker jo sikkert helt fint i mars?
1. Jeg vil lære meg arabisk. Ja, for et løfte jeg absolutt ikke klarer å gjennomføre må vel til?
2. Jeg skal stå opp tidlig hver dag, selv om jeg ikke skal på jobb. Enkelt. Det gjør jeg allerede, jeg smører jo matpakke til kjæresten.
3. Jeg skal spise sjokoladepudding når jeg har lyst på det. Enkelt dette også: Kjøp, åpne, spis. Stopper av seg selv, en blir kvalm etter altfor mye.
4. Jeg vil kjøre scooter. Ja, det er vel ingen problem!
5. Jeg har ikke tenkt å slutte å røyke (med det første), jeg kan ikke slutte med alt på en gang..! Om jeg bryter dette løftet, så er det jo intet annet enn positivt?
6. Jeg skal fortsette å besøker venner og kjente, og fortsette å invitere de samme- både gamle og nye- hjem på besøk. (Åh, dette var et fantastisk nyttårsløfte!!)
7. Jeg skal drikke te, og brenne lys, nyte en latte iblant, og kose meg hjemme støtt og stadig. ja,ja, de fleste klarer vel det, men jeg kan gjøre det nå og tenke at jeg oppfyller dette løftet til fulle. Ingen problem. Nada!
Og det finnes sikkert en million slike løfter jeg kunne ha laga- men det får være opp til dere!
Godt nytt år!
mandag 6. desember 2010
Om kvinnfolk og ønske-seg-ting
Vi kvinnfolk er rare. Vi bruker enormt med fantasi når vi skal kjøpe julegave til vår utkårede, og legger ned både tid og penger i det. Vi styrer og steller og har et voldsomt hemmeligetskremmeri- og innerst inne forventer vi at vår utkårede skal bruke samme tid og energi på å finne på noe i retur. Vi spør han ut, vi hinter om gavekjøp og det ene etter det andre- men glemmer at vår utkårede, som menn flest (det finnes sikkert et unntak), ikke kjøper gaver før på lillejulaften. Ja, for da slipper han å gjøre annet enn å kjøpe den, få noen andre, for eksempel sin mor, til pakke den inn- og legge den under treet. Eller aller nådigst gjemme det nederst i klesskapet.
De fleste menn tenker ikke som oss kvinner- og jeg sier ikke at menn er enkle, det har jeg førstehånds kjennskap til. Men de tenker da visselig- og det vet de fleste som har bodd sammen med en mann i mer enn en uke- overhodet ikke på samme måte som oss kvinner. Menn har en labyrintaktig måte å tenke på, men spør du dem om det, tenker de innimellom på ingenting, før de et par dager senere kan fortelle at de i flere dager nå har tenkt på..... osv. Vi blir skuffa over at menn ikke tenker som oss- i stedet for å prøve å forstå hva det nå er mannen i det hele tatt funderer på.
Jeg fikk fortalt ei historie om en ektemann som gjorde sitt beste for å glede fruen. Da hun var av den oppfatning at han måtte da vite hva det er hun ønsker seg- og han ikke visste det- så endte han opp med å kjøpe noen ulike varianter av samme duppedings til henne flere ganger i løpet av en tiårsperiode. Og fruen, som var godt fornøyd med den første duppedingsen, hun måtte bytte gaven...
Ja, og så har vi endatil nerver til å kalge på vår utkårede som ikke kjøper det vi innerst inne har lyst på. Vi må nesten lære oss noen triks.
For det første, Menn er ikke tankelesere. Riktignok kan de ha både god fantasi og god hukommelse, men med mindre vi kvinnfolk ikke gir noen konkrete tips om hva vi ønsker oss, så har vi ikke rett til å klage når han kommer med- kanskje en heller unyttig- dings.
For det andre: To uker før jul er stort sett alt for tidlig til å spørre om hva han har tenkt å handle, for lillejulaften når vi er opptatt med siste rest av bakst og julepynting- DA er det han sniker seg ut og ordner med julegaven vår.
Jeg har fundert meg fram til en løsning denne jula..; Jeg leita på OBH Nordica sine sider etter hvilken elektronisk dings jeg kunne tenke meg, sjekka Stormberg sine nettsider etter hva jeg kunne tenke meg derfra- og så videre. Deretter sendte jeg en mail til han som satt i andre enden av sofaen med link til de tingene jeg fant fram, kommenterte riktig størrelse og variant- og vips, så har han en elektronisk ønskeliste som han omså kan bruke til å bestille fra nettet. Jeg får ingenting jeg allerede har, og han ar fått det litt enklere når lillejulaften kommer.
De fleste menn tenker ikke som oss kvinner- og jeg sier ikke at menn er enkle, det har jeg førstehånds kjennskap til. Men de tenker da visselig- og det vet de fleste som har bodd sammen med en mann i mer enn en uke- overhodet ikke på samme måte som oss kvinner. Menn har en labyrintaktig måte å tenke på, men spør du dem om det, tenker de innimellom på ingenting, før de et par dager senere kan fortelle at de i flere dager nå har tenkt på..... osv. Vi blir skuffa over at menn ikke tenker som oss- i stedet for å prøve å forstå hva det nå er mannen i det hele tatt funderer på.
Jeg fikk fortalt ei historie om en ektemann som gjorde sitt beste for å glede fruen. Da hun var av den oppfatning at han måtte da vite hva det er hun ønsker seg- og han ikke visste det- så endte han opp med å kjøpe noen ulike varianter av samme duppedings til henne flere ganger i løpet av en tiårsperiode. Og fruen, som var godt fornøyd med den første duppedingsen, hun måtte bytte gaven...
Ja, og så har vi endatil nerver til å kalge på vår utkårede som ikke kjøper det vi innerst inne har lyst på. Vi må nesten lære oss noen triks.
For det første, Menn er ikke tankelesere. Riktignok kan de ha både god fantasi og god hukommelse, men med mindre vi kvinnfolk ikke gir noen konkrete tips om hva vi ønsker oss, så har vi ikke rett til å klage når han kommer med- kanskje en heller unyttig- dings.
For det andre: To uker før jul er stort sett alt for tidlig til å spørre om hva han har tenkt å handle, for lillejulaften når vi er opptatt med siste rest av bakst og julepynting- DA er det han sniker seg ut og ordner med julegaven vår.
Jeg har fundert meg fram til en løsning denne jula..; Jeg leita på OBH Nordica sine sider etter hvilken elektronisk dings jeg kunne tenke meg, sjekka Stormberg sine nettsider etter hva jeg kunne tenke meg derfra- og så videre. Deretter sendte jeg en mail til han som satt i andre enden av sofaen med link til de tingene jeg fant fram, kommenterte riktig størrelse og variant- og vips, så har han en elektronisk ønskeliste som han omså kan bruke til å bestille fra nettet. Jeg får ingenting jeg allerede har, og han ar fått det litt enklere når lillejulaften kommer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)