Sosial ignorans

Jeg har latt meg provosere.

Det er et menneske som har starta en facebookgruppe "Venneklubben Tromsø". Jeg har promotert den av hjertens lyst, fordi jeg tenker at slike tiltak er utrolig viktige. Det er alltid noen som sliter med sitt sosiale liv, det er noen som gjerne vil være sosial- men som bare ikke finner noen å være det med. Noen er ikke ensomme, men har lyst på et enda rikere og mer variert sosialt liv. Noen har bare så inderlig lyst å være en venn for noen andre.

Venneklubben er for alle. Men så skrev jeg om det på facebook- og noen svarte faktisk at de ikke vil legges til fordi de har et så rikt sosialt liv. Jeg leste meldinga både to og tre ganger- den kom i min innboks som privatmail. Jeg vurderte en stund hva jeg skulle svare- før jeg faktisk lot være.

Hva svarer man på det?

Jeg fikk lyst å sitere "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Jeg gjør det her. Jeg kaller  det sosial ignorans- når det er mennesker der som faktisk tenker slik: fordi jeg har det så bra selv vil jeg ikke være med i et slikt prosjekt. Hva var det du sa da- indirekte-, om de som var med i klubben? Jeg fikk noen ulike reaksjoner i full fart. Det ene var at jeg faktisk ble flau- over meg selv. Jeg tenkte "Er det det dere tror om meg- at jeg ikke har et sosialt liv?" Den neste tanken var at jeg heftig ville ut å forsvare meg- jeg er ikke med fordi jeg trenger et sosialt liv- det har jeg fra før. Deretter ble jeg sint. Det sitter altså noen mennesker der ute og tenker at fordi man har et rikt sosialt liv så er det ikke rom for å øke det, bli kjent med andre, skape nye realsjoner; i alle fall ikke via en halvorganisert klubb på facebook!

Hvorfor? Er det fordi man tenker at de mennesker som har behov for en slik venneklubb er sosialt mistilpasset? Er det slik at om jeg blir med i en venneklubb, så begår jeg sosialt selvmord?Er det slik at jeg sender signal til den sosiale fiffen at jeg er sosialt død som oppsøker ( og promoterer) slike tiltak?

Jeg er provosert. Jeg har et fint, rikt og godt sosialt liv. Men jeg tenker at det kanskje i venneklubben eksisterer noen jeg ikke har møtt som kan vise seg å bli gode venner, kilder til nye åpne dører eller bare noen jeg kan hilse på når vi møtes. Det er fint å bli sagt "Hei" til. Så enkelt.

Jeg får lyst å stille meg på barrikadene og imaginært brenne en BH. Ikke for kvinnesakens skyld, men for menneskers psykiske helse. Ja til sosialt selvmord- hvis det er konsekvensen av å assossieres med en venneklubb som ene og alene har et positivt formål; nye bånd mellom mennesker.

Til slutt innså jeg det. Sosialt fattige mennesker: det er ikke de som er medlemmer i venneklubben, det. Sosialt fattige er de som ikke tror de trenger andre enn akkurat de de har rundt seg. Det er de som ikke er åpen for å utvide sin sosiale intelligens. De som er ignorante ovenfor andres behov- og det at andre kan tilføre vedkommende så uendelig mye glede og nye perspektiver på livet.

Og venneklubben? Den finner du her: Venneklubben Tromsø

En norsking etterlyses til barnehagebesøk

Det er nasjonaldag i morgen. Men det visste du vel?

Hvert eneste år når 17.mai nærmer seg, så er det side opp og side ned med tips til feiringa. Det er kaker i alle varianter, og Selve Kaken over alle kaker, Kvæfjordkake/ verdens beste blir behørig omtalt. Våre fineste bunader vises fram og kommenteres, og  det flommer over av kjerringråd. Hvordan holde forkleet hvitt uten å være redd for å ødelegge det med klor? Hvordan få bunadsølvet til å skinne for dere øko-fantaster som ikke synes noe om det kjemiske produktet som heter sølvpuss? Eller  er det overskyggende at vi nå skal feire nasjonaldag og dermed kan vi bare se bort i fra at vi resten av året passer på å ikke bruke kjemikalier unødig?

I anledning bunadkavalkadene er det noen som etterspør kofta. Men den tas ikke med, for den hører jo hjemme under artiklene som handler om 6.februar. De artiklene som ikke har kommet på trykk enda. Her er en utfordring til dere i ukebladredaksjonene: En kofte er ikke bare en kofte. Det er flere ulike samiske tradisjoner, og det ser en på koftene. Vakre plagg- som gjenspeiler tradisjonene. Men dere glemte å skrive om det. Jeg utfordrer dere til å la 6. februar være like stor på spalteplass som 17. mai. Vi er et helt folk som feirer- og det samiske området strekker seg fra Hedmarken og til nord.

Et par uker før har ukebladene øst ut av sin rikholdige kunnskap om kurer, enten det nå er for å bli slank, få en ekstra smal midje for de med trangt belte eller trang stakk, eller hudormkur for å unngå å ha sorte prikker i fjeset ( eller i ørene, for den del) på Den Store Dagen.

Men nå er  det nasjonaldag. I morgen. Det er en nasjonaldag som feires over fire land- dette er en dag for hele Sàpmi. Det er fire land som feirer samme nasjonaldag. Internasjonaldag? Vi som land er kanskje flinkere til å feire kvinnedagen og andre internasjonale dager- enn vi er til å markere at et folk i eget land har nasjonaldag. Jovisst feires det i kirker omkring- det er 6.februargudstjeneste flere steder. Men for mange er det en privat feiring- fordi man bor på en plass der det samiske ikke er framtredende.  Det er kommuner som ikke engang har samisk flagg.

Ukebladene flommer over av slankekurer og kakeoppskrifter- men ingen av dem  i anledningen nasjonaldagen. Jeg vet ikke engang om de vet at det er nasjonaldag.  @susanneamalie på Twitter etterspør borddekkinga, og lurer på om norsk media tror vi spiser på gulvet. Godt, betimelig spørsmål. Hva nå, Allers? Skal vi ikke dekke bordene? Noen av oss bor i vanlige hus med kjøkkenbord, og til og med finspisebord i finspisestue!

Jeg feirer 17. mai. Jeg feirer 6.februar også. Og jeg ble trist i går, når en barnehage i Trondheim brukte  Tore på sporet sin nettside til å etterlyse en same som kunne "ha samedrakt på" og kanskje joike.

Og jeg ser at også media har ansvar- for det blir slitsomt å være same når en til stadigehet må bedrive folkeopplysning.

Tenk så snodig om en samisk barnehage noen dager før  17.mai etterlyste en nordmann( norsking) som kunne komme i sin bunad og synge en trall til ungene?

 

Ekkoekko og hvor blir pengene av?

Det er tomt. Oppi hodet mitt, altså. Jeg har vanligvis nok av muntre kommentarer å komme med, men
de siste ukene når jeg har åpna bloggen, så er det tomt! Ordentlig ekkoekko! Jeg har altså bare visvas å skrive om for tida- og egentlig er jo det ganske greit, det betyr jo at man generelt har det bra.

Jeg bare lurer litt på om noen andre merker det samme som meg- at det i tillegg til et allerede opplest og bedtatt sokketroll eksisterer et pengetroll?

Ikke er jeg interiørdame. Joda, jeg leser alle de glossy magasinene og har hundrevis av gode ideer- men så er det stopp. Det er ikke plass, råd og mulighet til å gjøre alt det jeg nå tenkte på. Jeg vil jo gjerne at IKEA skal komme til Tromsø- for da! Da blir det nye bokhyller, ut med den gamle seksjonen.. og så koker det ned til at nei, det er andre ting som bør prioriteres.

Jeg bruker pengene på litt andre ting, som for eksempel å investere i keyboard. Og ny MC jakke.
Bruker jeg penger på tull, sier du? Hmpf. Ikke har jeg kjørt sminke de siste årene ( jeg har jo enda en mascara, og selv om den både er tørr og klumpete og sitter klistra til øyelokkene som et lag svart hvetemelslim, så funker den. Enda. Til mitt bruk. Og rouge? Nada! Bare tull å bruke det! Nå for tida er jeg generelt solbrent, og skulle jeg trenge litt ekstra farge er en liten trim- enten med gubben i senga eller opp til postkassa- nok. Jeg bruker altså ikke penger på sminke, og sparer dermed de kronene.

Ikke har jeg kjøpt klær.. eller jo, når jeg tenker meg om, så har det kommet et par nye dongeribukser, men det trengtes, for de gamle var så slitte at lårene var synlige i de. Men ellers... Lite. jeg har altså et ganske beskjedent årsbudsjett hva klær angår.
Nå er det jo også sommer i nord- det går helt fint an å kle av seg scooterjakka (Reisabunaden) og ta på noe litt tynnere. Her er det for så vidt om å gjøre å være forberedt på alt, så en liten tur på stranda bør vel generelt generere følgende opppakning: Tykk jakke, bikin, regntøy, gummistøvler, sandaler, solkrem, myggspray, mygghatt, aloe vera gele, noe å sitte på, presenning å pakke seg inn i om frosten skulle slå til som lyn fra sommerlys himmel, samt tre poser rett i koppen og en primus med varmeelement. Det skalder ikke å ha rent undertøy også.

Greit nok, en liten digresjon fra pengesaken. Men pengetrollet ja. Det spiser av lønna mi, og jeg undres på hvor den blir av! Lønna altså, ikke trollet. Selv om jeg godt kunne tenkt meg å vite det, også, sånn at jeg får vridd ut av han mine surt opptjente grunker...

I mellomtiden får jeg vel forholde meg til saken som så mange andre gjør det. Jobbe, jobbe, jevnt og trutt og  tappert det er tingen....

Samvittighet...

Jeg har tidvis dårlig samvittighet.
Jeg er ikke perfekt, og jeg har mine dårlige sider- og mange ganger gjør jeg ting jeg etterpå tenker "tabbe" om.
Men den dårlige samvittigheta min er litt merkverdig konstruert. Jeg husker ting fra årevis tilbake- ting som de andre sikkert har glemt, forhåpentligvis i tilgitt tilstand.

Men jeg kan huske øyeblikk der jeg bevisst har sladra om andre, og i dag plager det meg, fremdeles. Enda de sikkert ikke vet om det, og aldri får vite om det. Jeg husker den gangen jeg sloss på bussen- et av de andre barna hadde snakka stygt om min bror- og generelt min familie. Jeg angrer på at jeg sloss med henne- ikke fordi jeg tror jeg skada henne, men fordi den følelsen av å bli angrepet, å bli beskyldt- måtte jo ha vært grusom. Jeg får vondt i meg av å tenke på det.

Og en annen gang.. en krangel, stygge ord. Øyeblikks hete, kanskje, men nok til at de episodene dukker opp i hodet mitt nå og sa, og  hvisker " Maria, du kan jo be om tilgivelse".

Jo, jeg kan det. Men i storparten av tilfellene vil ikke vedkommende ane hva jeg snakker om. Jeg har nemlig prøvd ( og derfor husker jeg ikke hva jeg ba om tilgivelse for, bare at vedkommende sa :" Hæ? jeg kan ikke huske at du noensinne sa... osv.").

Sier det derfor slik:

Kjære alle dere som noen ganger har blitt utsatt for slikt fra min side:

Kan dere tilgi meg?
Jeg visste ikke bedre. Jeg var liten og ussel og ville hevde meg selv- og dermed har samvittigheta snakka i årevis.

Og dere som mobba meg på skolen- jentene i A-klassen: jeg har tilgitt dere, men det glemmes aldri. Ikke fordi jeg bærer nag til dere, men fordi noe slikt som dere gjorde, vil jeg som lærer bruke masse tid på å motarbeide. Mobbing er vondt.

Hjertesukk

I dag blir det hjertesukk på veggen.

Jeg blir litt sprø av alle som spør :Hva har du gjort i dag da? Eller hva har du gjort denne helga? Jeg har gjort ingenting, og jeg liker ikke å få dårlig samvittighet for det! Jeg hadde bestemt meg for at helga ikke skulle inneholde noe fastlagt, men nå sitter jeg liksom med følelsen av at jeg ikke er noe til menneske som ikke gjør noe i helgen. Jeg er jo så ekstremt aktiv ellers, så  jeg vil gjerne ha noen dager der jeg bare tusler rundt i pysjen til middag, spiser tullmat etter frokosten og sitter med tv og fcebook og blogg og slikt. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker sånn.

Kjæresten spurte også:" Hva skal du gjøre"- han skal på seinvakt, så jeg er alene. Og i stedet for å si at jeg ikke skulle gjøre noenting, så ble jeg helt febrilsk og lette etter noe å si. " Ehhh, skal fylle vann i avariet". Jaja, det tar jo bare noen minutter, så det er vel ikke å gjøre noe. Men jeg klarte ikke å si at jeg ikke skulle gjøre noe særlig.

Ellers:

Fotballsesongen er i gang. Og jeg kan, etter å ha levd i snart tretti år, fremdeles ikke begripe hva noen ser i den greia! 22 menn som springer etter en ball, og når de har scora mål så har de ingen hemninger i forhold til kyss og klem og kos og slikt. Jeg går ikke så langt å si at jeg ikke kan fordra det, men for å si det sånn: det er et par timer jeg kan bruke til mye mer interessante ting enn å se fotballkamp.