Man blir ikke fattig av å dele

..sa min bestmor.
Jeg har vokst opp med ideologien om at mette folk er glade folk- og min mamma er sånn at så snart folk er i hus, så skal det sjekkes om de er sulten.

Jeg er litt lik sånn. Hvis jeg har noe å servere, så serverer jeg. Og er det slik at jeg har ingredienser til en pizza eller nachos- så lages det gjerne hvis gjesten har tid.  Av og til kan det hende jeg har bakt noe- og det ender ofte med en hyggelig samtale rundt noe å tygge på.

Men i går fikk jeg dele mat på annet vis: Et firma i Tromsø, Odd Langdalen, delte ut av fruktoverskuddet, denne gangen banan. Frukten ble lodda ut i en facebookkonkurranse. Jeg vant konkurransen: jeg skrev at hvis jeg vant, så skulle frukten gå til Kirkens Bymisjon- de har jo mange innom der som kanskje ikke spiser frukt til daglig.

Da jeg kom for å hente, og daglig leder- en ung, kjekk kar- fikk høre om at BYmisjonen har kveldsmat for rusmisbrukerne på torsdagene, så fikk jeg enda mer! Det var stas å komme med flere kasser frukt!

Eivind hos Langdalen mente at jeg fikk i alle fall en halv stjerne i himmelen for dette- og jeg sier bare Eivind: vi får dele den, for gleden var stor hos damene på Bymisjonen. Regner med gleden er stor i kveld når brukerne er innom også!

Du blir ikke fatiig av å dele, nei, det skriver jeg under på. Gikk derfra med et smil- og en inderlig god følelse av å dele. Jeg har råd til å kjøpe frukt- det er det ikke alle som har.

Se avisinnlegget:

Overrasket Bymisjonen

Ha en riktig fin dag, dere som leser dette!

Vibeke på Kirkens Bymisjon med litt av premiefrukten!

Under en stjernehimmel

Det er vi vel alle?
For vi kikker vel alle opp mot den samme himmelen- selv om den ser ulik ut for den som ser. Klag ikke under stjernene på mangel av lyspunkter i ditt liv, heter det. Jeg liker tanken. Vi kan alle kikke opp på disse strålende punktene, og i dem kan vi legge både tanker og håp. Vi kikker dit opp, og jo lengre vi stirrer, jo flere lyspunkter ser vi. De stråler, de spraker av farger.

Lånt fra Google

Og det fantastiske nordlyset! Dette skiftene, flakkende lyset som vinker til oss. Det er gaven til de menneskene som holder ut alle de harde aspektene med å bo så langt nord. Som barn vinka jeg til nordlyset, i håp om å få det nærmere. Vi ble lært opp til at vi ikke skulle  vinke- da kom det og tok oss. Men jeg ville de dette nærmere, ser fargene.

 Jeg kan ikke si at livet alltid har fart så stille med meg- til det har jeg for mye bagasje. Jeg har opplevd mer på tretti år enn mange opplever i løpet av et liv, kan noen si. Men til gjengjeld har jeg kanskje ikke opplevd alt det de andre har opplevd- og kanskje kommer jeg til å få mindre av det ene som andre får mer av. Jeg klager ikke. Jeg har det godt! Jeg har en kjæreste som elsker meg, jeg klarer enda å kle på meg selv hver dag- jeg har en jobb jeg koser meg i, selv om veien dit har vært temmelig mangslungen. Jeg spiser meg mett hver dag, og jeg snikspiser julemarsipangriser støtt og stadig. Og som dere vet, så er jeg ganske så frodig, og jeg liker meg selv som jeg er.

Alt jeg har opplevd gjør meg til det mennesket jeg er. Jeg er klar over at jeg, som alle dere andre, har både sterke og svake sider. Mine sterke sider  er det jo godt at andre vet om, men det viktigste for oss selv, er å være klar over våre svake og dårlige sider. Jo mer klar over de vi er, jo mer kan vi jobbe med det. Så klart kan vi la det styre livet vårt. Vi kan sette oss ned og tenke at de svake sidene våre er så mange i forhold til de sterke, at vi aldri blir gode nok.

Men vet du hva? Jeg tror både du og jeg er gode nok. Det handler bare om at vi må se hvem vi skal være gode nok for. Jeg er ikke god nok for statsministeren, til å spørre om råd. Jeg er ikke god nok for en trimgruppe der koordinasjon er vesentlig. Jeg er ikke god nok på husarbeid til å være en skikkelig "kjerring".

Men jeg er god nok! Og vet du hva? Det er  du også!
Jeg tror på en Gud som har skapt oss som de menneskene vi er. Fordi vi er gitt en fri vilje, så kan vi også ta valg, endre på ting og foreta oss ting- men i bunn og grunn så elsker han oss også med våre svakeste sider.

Det finnes en som kjenner alle dine hemmeligheter- og han elsker deg som den du er. 

Ha en fin fredag, dere!

Dagens fangst

Jeg koser meg på havet. VI har en liten båt og en enda mindre motor- men jeg elsker det. Vi kan tilbringe timesvis på havet- i dag for eksempel, fra 18.00.-00.10.
Særlig på kvelden, når det stilner. Havet blir blikkstille- og du hører kun lydene fra naturen rundt deg. I dag så vi


Lundefugl og alke:                                                    

Og på fiskekroken kom det mye rart i løpet av kvelden:

Brosme

Hyse (Kolje)

Lange

Sei (Storsei på seks sju kg!!)

Torsk

Og en Auar!! (Uer)

VårHerres hage og frø i vind

Jeg trenger laderen til kameraet mitt!!! Laderen ligger i Steinsvika, i campingvogna, og har gjort det nå i noen uker. Siden EH og NE sitt bryllup faktisk- og enda jeg var der oppe bare for ei uke siden, så glemte jeg det jammen ta da også.

*jamrer høylytt*

Nuvel. Mobilkameraet hjelper på, selv om kvaliteten ikke er den aller beste.

Jeg tenkte bare jeg skulle si noe om hager og slikt.
Det kryr av fine hager- og mange andre som er... tja. Fine på sitt eget vis.

Min hage, eller det vil si, hagen jeg steller for husverten, sto en ukes tid for lenge uten å bli klipt, og da innså jeg at også løvetann kan være vakkert.
Sånn her;

Et hvitt løvetannteppe!! 

Det var ganske vakkert- på sitt eget vis. 

Joda. Det finnes mange nydelige hager. Men de som blomstrer av seg selv, de er praktisk nok ganske lettstelt.   Vårherre har laget de ville blomstene for at de som ikke gidder arbeidet med å luke ugress skal ha noe pent å se på, tenker nå jeg! 

Dessuten: Vi er alle blomster i VårHerres hage, og jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg antar at noen av oss er blomstene som tilhører ugressplantene. Tenk å være en løvetann! Hardfør som få, kommer trassig opp, år etter år. Ikke engang gressklipperen tar livet at den- stilkene bare bøyer seg, og reiser seg sakte igjen etter noen timer. Og står der, med sine hvite paraplyer, klar til at en eller annen skal blåse på frøene. 

Og frøene? De er ordene, som sprer seg for alle vinder. Gode ord, vonde ord, skryt og slarv. 

Vi velger selv hvilke ord som skal ut fra vår egen munn, for i det øyeblikket de er ute, så er de blitt til løvetannparaplyer som farer avgårde som hvite skyer. Og der de lander, slår de rot. 

Dagens lykkepille

Røykalaks fra svigerbror Nils Einar, 

superhot middag som satte alt i alarmberedskap, 

ferdigklipt plen ( jeg klipper huseierens), 

reine handklær, 

de store rosa, ovale sukkertøyene man fikk kjøpt overalt før i tida, 

men som jeg kun finner på Prix på Storslett, 

en glad kjæreste, 

verdens beste mamma og pappa,

en røyk på trappa, trivelige svigerforeldre, 

ei lykkelig søster,  

et glass oboy 

og gode venninner.

Og snart nytt keyboard.

Da får det bare være at jeg er et rotehode- det betyr ingenting.