Jeg har latt meg provosere.
Det er et menneske som har starta en facebookgruppe "Venneklubben Tromsø". Jeg har promotert den av hjertens lyst, fordi jeg tenker at slike tiltak er utrolig viktige. Det er alltid noen som sliter med sitt sosiale liv, det er noen som gjerne vil være sosial- men som bare ikke finner noen å være det med. Noen er ikke ensomme, men har lyst på et enda rikere og mer variert sosialt liv. Noen har bare så inderlig lyst å være en venn for noen andre.
Venneklubben er for alle. Men så skrev jeg om det på facebook- og noen svarte faktisk at de ikke vil legges til fordi de har et så rikt sosialt liv. Jeg leste meldinga både to og tre ganger- den kom i min innboks som privatmail. Jeg vurderte en stund hva jeg skulle svare- før jeg faktisk lot være.
Hva svarer man på det?
Jeg fikk lyst å sitere "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Jeg gjør det her. Jeg kaller det sosial ignorans- når det er mennesker der som faktisk tenker slik: fordi jeg har det så bra selv vil jeg ikke være med i et slikt prosjekt. Hva var det du sa da- indirekte-, om de som var med i klubben? Jeg fikk noen ulike reaksjoner i full fart. Det ene var at jeg faktisk ble flau- over meg selv. Jeg tenkte "Er det det dere tror om meg- at jeg ikke har et sosialt liv?" Den neste tanken var at jeg heftig ville ut å forsvare meg- jeg er ikke med fordi jeg trenger et sosialt liv- det har jeg fra før. Deretter ble jeg sint. Det sitter altså noen mennesker der ute og tenker at fordi man har et rikt sosialt liv så er det ikke rom for å øke det, bli kjent med andre, skape nye realsjoner; i alle fall ikke via en halvorganisert klubb på facebook!
Hvorfor? Er det fordi man tenker at de mennesker som har behov for en slik venneklubb er sosialt mistilpasset? Er det slik at om jeg blir med i en venneklubb, så begår jeg sosialt selvmord?Er det slik at jeg sender signal til den sosiale fiffen at jeg er sosialt død som oppsøker ( og promoterer) slike tiltak?
Jeg er provosert. Jeg har et fint, rikt og godt sosialt liv. Men jeg tenker at det kanskje i venneklubben eksisterer noen jeg ikke har møtt som kan vise seg å bli gode venner, kilder til nye åpne dører eller bare noen jeg kan hilse på når vi møtes. Det er fint å bli sagt "Hei" til. Så enkelt.
Jeg får lyst å stille meg på barrikadene og imaginært brenne en BH. Ikke for kvinnesakens skyld, men for menneskers psykiske helse. Ja til sosialt selvmord- hvis det er konsekvensen av å assossieres med en venneklubb som ene og alene har et positivt formål; nye bånd mellom mennesker.
Til slutt innså jeg det. Sosialt fattige mennesker: det er ikke de som er medlemmer i venneklubben, det. Sosialt fattige er de som ikke tror de trenger andre enn akkurat de de har rundt seg. Det er de som ikke er åpen for å utvide sin sosiale intelligens. De som er ignorante ovenfor andres behov- og det at andre kan tilføre vedkommende så uendelig mye glede og nye perspektiver på livet.
Og venneklubben? Den finner du her: Venneklubben Tromsø
Viser innlegg med etiketten hverdagstanker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hverdagstanker. Vis alle innlegg
fredag 10. mai 2013
onsdag 8. mai 2013
Godetanker-dagen
Jeg gledes ved dagen i dag. Det har ikke skjedd noe spesielt, men jeg gledes ved den.
Jada, det høres ut som om jeg er hundre år, men det er noe med akkurat de ordene som gjør meg glad.
Jeg gleder meg ikke over noe, på grunn av noe, og dagen har ingen planlagte oppgaver som har en betydning.
Men det snør. Og bak skydekket trenger solstrålene seg fram, kan ikke stenges helt ute. Og jeg elsker følelsen av vår, når reinkalveria setter inn med en og annen byge, etter to uker med fint vårvær. Da lukter det så godt ute, og det blir fritt for svevestøv.
Og jeg gledes over alt snakket i radioen om veteranene- og jeg reiser meg opp imaginært og nikker ærbødig med hodet, og takker alle dem som var villige til å gi sitt liv for at jeg skulle få leve i frihet, fred og med rettigheter mennesker i andre deler av verden bare drømmer om- og som de ikke kan forstå hvordan vi bare kan ta for gitt.
Jeg blir glad av å tenke hjem til mitt barndoms paradis- og gleder meg inderlig til å stå med fiskestanga på Bergan igjen.
Jeg gledes over det nye livet i husgjesten vår sin mage- Et lite tante og onkel-barn som skal få glede verden med hele sitt jeg.
Og så kjenner jeg på en inderlig glede over at jeg faktisk har klart å ignorere negativ skitt og baksnakking fra enkelte mennesker. Jeg har tenkt at jeg til syvende og sist har syntes synd på dem, som er så små i seg selv at de må gjøre meg liten for selv å være store.
Ha en god dag!
Jada, det høres ut som om jeg er hundre år, men det er noe med akkurat de ordene som gjør meg glad.
Jeg gleder meg ikke over noe, på grunn av noe, og dagen har ingen planlagte oppgaver som har en betydning.
Men det snør. Og bak skydekket trenger solstrålene seg fram, kan ikke stenges helt ute. Og jeg elsker følelsen av vår, når reinkalveria setter inn med en og annen byge, etter to uker med fint vårvær. Da lukter det så godt ute, og det blir fritt for svevestøv.
Og jeg gledes over alt snakket i radioen om veteranene- og jeg reiser meg opp imaginært og nikker ærbødig med hodet, og takker alle dem som var villige til å gi sitt liv for at jeg skulle få leve i frihet, fred og med rettigheter mennesker i andre deler av verden bare drømmer om- og som de ikke kan forstå hvordan vi bare kan ta for gitt.
Jeg blir glad av å tenke hjem til mitt barndoms paradis- og gleder meg inderlig til å stå med fiskestanga på Bergan igjen.
Jeg gledes over det nye livet i husgjesten vår sin mage- Et lite tante og onkel-barn som skal få glede verden med hele sitt jeg.
Og så kjenner jeg på en inderlig glede over at jeg faktisk har klart å ignorere negativ skitt og baksnakking fra enkelte mennesker. Jeg har tenkt at jeg til syvende og sist har syntes synd på dem, som er så små i seg selv at de må gjøre meg liten for selv å være store.
Ha en god dag!
Skal
drømmer bli virkelighet, må du være våken!
fredag 18. november 2011
Under en stjernehimmel
Det er vi vel alle?
For vi kikker vel alle opp mot den samme himmelen- selv om den ser ulik ut for den som ser. Klag ikke under stjernene på mangel av lyspunkter i ditt liv, heter det. Jeg liker tanken. Vi kan alle kikke opp på disse strålende punktene, og i dem kan vi legge både tanker og håp. Vi kikker dit opp, og jo lengre vi stirrer, jo flere lyspunkter ser vi. De stråler, de spraker av farger.
Og det fantastiske nordlyset! Dette skiftene, flakkende lyset som vinker til oss. Det er gaven til de menneskene som holder ut alle de harde aspektene med å bo så langt nord. Som barn vinka jeg til nordlyset, i håp om å få det nærmere. Vi ble lært opp til at vi ikke skulle vinke- da kom det og tok oss. Men jeg ville de dette nærmere, ser fargene.
Jeg kan ikke si at livet alltid har fart så stille med meg- til det har jeg for mye bagasje. Jeg har opplevd mer på tretti år enn mange opplever i løpet av et liv, kan noen si. Men til gjengjeld har jeg kanskje ikke opplevd alt det de andre har opplevd- og kanskje kommer jeg til å få mindre av det ene som andre får mer av. Jeg klager ikke. Jeg har det godt! Jeg har en kjæreste som elsker meg, jeg klarer enda å kle på meg selv hver dag- jeg har en jobb jeg koser meg i, selv om veien dit har vært temmelig mangslungen. Jeg spiser meg mett hver dag, og jeg snikspiser julemarsipangriser støtt og stadig. Og som dere vet, så er jeg ganske så frodig, og jeg liker meg selv som jeg er.
Alt jeg har opplevd gjør meg til det mennesket jeg er. Jeg er klar over at jeg, som alle dere andre, har både sterke og svake sider. Mine sterke sider er det jo godt at andre vet om, men det viktigste for oss selv, er å være klar over våre svake og dårlige sider. Jo mer klar over de vi er, jo mer kan vi jobbe med det. Så klart kan vi la det styre livet vårt. Vi kan sette oss ned og tenke at de svake sidene våre er så mange i forhold til de sterke, at vi aldri blir gode nok.
Men vet du hva? Jeg tror både du og jeg er gode nok. Det handler bare om at vi må se hvem vi skal være gode nok for. Jeg er ikke god nok for statsministeren, til å spørre om råd. Jeg er ikke god nok for en trimgruppe der koordinasjon er vesentlig. Jeg er ikke god nok på husarbeid til å være en skikkelig "kjerring".
Men jeg er god nok! Og vet du hva? Det er du også!
Jeg tror på en Gud som har skapt oss som de menneskene vi er. Fordi vi er gitt en fri vilje, så kan vi også ta valg, endre på ting og foreta oss ting- men i bunn og grunn så elsker han oss også med våre svakeste sider.
Det finnes en som kjenner alle dine hemmeligheter- og han elsker deg som den du er.
Ha en fin fredag, dere!
For vi kikker vel alle opp mot den samme himmelen- selv om den ser ulik ut for den som ser. Klag ikke under stjernene på mangel av lyspunkter i ditt liv, heter det. Jeg liker tanken. Vi kan alle kikke opp på disse strålende punktene, og i dem kan vi legge både tanker og håp. Vi kikker dit opp, og jo lengre vi stirrer, jo flere lyspunkter ser vi. De stråler, de spraker av farger.
Lånt fra Google
Og det fantastiske nordlyset! Dette skiftene, flakkende lyset som vinker til oss. Det er gaven til de menneskene som holder ut alle de harde aspektene med å bo så langt nord. Som barn vinka jeg til nordlyset, i håp om å få det nærmere. Vi ble lært opp til at vi ikke skulle vinke- da kom det og tok oss. Men jeg ville de dette nærmere, ser fargene.
Jeg kan ikke si at livet alltid har fart så stille med meg- til det har jeg for mye bagasje. Jeg har opplevd mer på tretti år enn mange opplever i løpet av et liv, kan noen si. Men til gjengjeld har jeg kanskje ikke opplevd alt det de andre har opplevd- og kanskje kommer jeg til å få mindre av det ene som andre får mer av. Jeg klager ikke. Jeg har det godt! Jeg har en kjæreste som elsker meg, jeg klarer enda å kle på meg selv hver dag- jeg har en jobb jeg koser meg i, selv om veien dit har vært temmelig mangslungen. Jeg spiser meg mett hver dag, og jeg snikspiser julemarsipangriser støtt og stadig. Og som dere vet, så er jeg ganske så frodig, og jeg liker meg selv som jeg er.
Alt jeg har opplevd gjør meg til det mennesket jeg er. Jeg er klar over at jeg, som alle dere andre, har både sterke og svake sider. Mine sterke sider er det jo godt at andre vet om, men det viktigste for oss selv, er å være klar over våre svake og dårlige sider. Jo mer klar over de vi er, jo mer kan vi jobbe med det. Så klart kan vi la det styre livet vårt. Vi kan sette oss ned og tenke at de svake sidene våre er så mange i forhold til de sterke, at vi aldri blir gode nok.
Men vet du hva? Jeg tror både du og jeg er gode nok. Det handler bare om at vi må se hvem vi skal være gode nok for. Jeg er ikke god nok for statsministeren, til å spørre om råd. Jeg er ikke god nok for en trimgruppe der koordinasjon er vesentlig. Jeg er ikke god nok på husarbeid til å være en skikkelig "kjerring".
Men jeg er god nok! Og vet du hva? Det er du også!
Jeg tror på en Gud som har skapt oss som de menneskene vi er. Fordi vi er gitt en fri vilje, så kan vi også ta valg, endre på ting og foreta oss ting- men i bunn og grunn så elsker han oss også med våre svakeste sider.
Det finnes en som kjenner alle dine hemmeligheter- og han elsker deg som den du er.
Ha en fin fredag, dere!
torsdag 13. oktober 2011
Salmesang
Ei venninne, Rita, viste meg et you-tube klipp med en svensk salmesang. Salmene er synget av en gren av den læstadianske bevegelsen, "Gammellæstadianerne". Denne greinen holder til i Nord-Sverige og Finland, og på et "stormøte" om sommeren er det ca 70 000 (Ja, riktig, sytti) som kommer. Disse innspillingene er fra en sangkveld under et av disse stormøtene.
Under et av klippene har noen kommentert at det er som om taket holder på løfte seg. ja, det tror jeg- jeg har frysninger langt nedover nakke og rygg av dette. Salmesang kan være så fantastisk!
Under et av klippene har noen kommentert at det er som om taket holder på løfte seg. ja, det tror jeg- jeg har frysninger langt nedover nakke og rygg av dette. Salmesang kan være så fantastisk!
søndag 2. oktober 2011
Om mus og menn og sånt.
Menn er fantastiske skapninger. De er fine å se på- mange av dem i alle fall-, de er som oftest enkle å forholde seg til ( men ikke alltid, og ikke alle eksemplarer) og de er generelt happy hvis de får a) middag b) sex og c) ikke blir forstyrra når yndlingsprogrammet ( les: motorsport her i gården) går på tv.
Men så har vi kvinnfolk en tendens til å rote det til.
Vi spør pent om han kan støvsuge. Han kikker muligens opp et brøkdels sekund, og svarer " Ja, jeg skal ta det". Det som så skjer er at vi irriterer oss. Grenseløst! Over at han bare skal se ferdig, bare skal zappe litt, og bare skal på do og bare skal ut i garasjen en tur. Og så blir vi så grenseløst irritable at vi snapper til oss støvsugeren like foran øynene på den stakkars mannen, og støvsuger unødvendig brutalt mot stolbein og salongbord- bare for å få sagt i fra fysisk at " ÅH SÅ TREIG DU ER!!!".
Og så var det vår egen feil.
Vi er jo lært opp til at menn er forholdsvis enkle, ikke sant? Det er jo ikke en naturlov det da, men sannheten er at menn normalt sett ikke tolker så mye inn i mellom linjene som vi kvinner gjør. For du mente jo at han skulle støvsuge ganske så umiddelbart? Ikke sant?
Men det sa du ikke.
Dette gjentar seg. Stadig. Hvor mange har ikke fått bursdagsgaver som er totalt på jordet? Jeg har lært- og det ganske grundig- at jeg må være ganske så direkte om hva jeg ønsker meg. Min kusine fikk nylig sølvsmykker av sin elskede- noe som var fullstendig feil i og med at hun ikke bruker sånt. Men det var hennes egen feil. Hun trodde nemlig at mannen kjente henne såpass godt, at det skulle være logisk. Det var kanskje det, for henne. Men vi har ikke samme tankerekke som menn, og ejg gjentar: menn leser ikke mellom linjene sånn som vi gjør!
Vi tenker at vi skulle ha hatt ny pc. Og vi klager over den nye pc'n, men vi er inderlig glad i den og drar den med overalt. Og vi kjaser og maser om det, men når han spør, så svarer vi : "jeg skal kjøpe en ny til høsten".Og så tror vi han har tatt hintet, og sier ikke så mye mer enn det. Men mannen hørte bare det siste der. Kjøper ny til høsten. Det er da han bruker sin kreativitet, og kjøper sølvsmykker. Eller noe annet rart. For du har jo nettopp sagt at du skal kjøpe deg det selv.
Jeg har fått det jeg har ønska meg de siste årene. Min kjære tar de direkte hintene jeg har kommet med.
" Du, eg har lest de siste testan av kjøkkenmaskina. Og sia eg ikke har en, og det e eg som bake her i huset, så ønske eg meg veldig en Kenwood."
(Haker av den på skal-ha-lista", den kom til jul for to år siden.)
" Du, det einaste eg ønske meg e flytur med småfly".
(Han hadde tenkt å ordne det, men mine medsøstre i Røde Kors kom i forkjøpet.)
Du, eg treng egentlig en ny......
Til jul i fjor gjorde jeg det enda mer lettfattelig. Jeg leita opp på internett alt det jeg ønska meg, samla det sammen i en mail, og sendte til han. Ønskeliste til jul, var overskrifta. Jepp, det funka!
Menn er fantastiske. Menn er til tider uunnværlige, og menn er av og til irriterende som få. Menn er fine skapninger, de er eyecandy og så videre.
Vi er bare ikke på samme planet, alltid.
Det er nå greit det også. Veit ikke hvor mye jeg hadde orka om jeg skulle levd sammen med et menneske som tolka alt jeg sa og gjorde, som ble sur for at jeg sa noe ( eller ikke sa noe) og som rota like mye i klesskapet som meg.
Ha en fin helgeslutt, dere!
Ps: Sjekk gi-borten min da vel! Link under her... ;
Ankel-lesta eller posepølse??
Men så har vi kvinnfolk en tendens til å rote det til.
Vi spør pent om han kan støvsuge. Han kikker muligens opp et brøkdels sekund, og svarer " Ja, jeg skal ta det". Det som så skjer er at vi irriterer oss. Grenseløst! Over at han bare skal se ferdig, bare skal zappe litt, og bare skal på do og bare skal ut i garasjen en tur. Og så blir vi så grenseløst irritable at vi snapper til oss støvsugeren like foran øynene på den stakkars mannen, og støvsuger unødvendig brutalt mot stolbein og salongbord- bare for å få sagt i fra fysisk at " ÅH SÅ TREIG DU ER!!!".
Og så var det vår egen feil.
Vi er jo lært opp til at menn er forholdsvis enkle, ikke sant? Det er jo ikke en naturlov det da, men sannheten er at menn normalt sett ikke tolker så mye inn i mellom linjene som vi kvinner gjør. For du mente jo at han skulle støvsuge ganske så umiddelbart? Ikke sant?
Men det sa du ikke.
Dette gjentar seg. Stadig. Hvor mange har ikke fått bursdagsgaver som er totalt på jordet? Jeg har lært- og det ganske grundig- at jeg må være ganske så direkte om hva jeg ønsker meg. Min kusine fikk nylig sølvsmykker av sin elskede- noe som var fullstendig feil i og med at hun ikke bruker sånt. Men det var hennes egen feil. Hun trodde nemlig at mannen kjente henne såpass godt, at det skulle være logisk. Det var kanskje det, for henne. Men vi har ikke samme tankerekke som menn, og ejg gjentar: menn leser ikke mellom linjene sånn som vi gjør!
Vi tenker at vi skulle ha hatt ny pc. Og vi klager over den nye pc'n, men vi er inderlig glad i den og drar den med overalt. Og vi kjaser og maser om det, men når han spør, så svarer vi : "jeg skal kjøpe en ny til høsten".Og så tror vi han har tatt hintet, og sier ikke så mye mer enn det. Men mannen hørte bare det siste der. Kjøper ny til høsten. Det er da han bruker sin kreativitet, og kjøper sølvsmykker. Eller noe annet rart. For du har jo nettopp sagt at du skal kjøpe deg det selv.
Jeg har fått det jeg har ønska meg de siste årene. Min kjære tar de direkte hintene jeg har kommet med.
" Du, eg har lest de siste testan av kjøkkenmaskina. Og sia eg ikke har en, og det e eg som bake her i huset, så ønske eg meg veldig en Kenwood."
(Haker av den på skal-ha-lista", den kom til jul for to år siden.)
" Du, det einaste eg ønske meg e flytur med småfly".
(Han hadde tenkt å ordne det, men mine medsøstre i Røde Kors kom i forkjøpet.)
Du, eg treng egentlig en ny......
Til jul i fjor gjorde jeg det enda mer lettfattelig. Jeg leita opp på internett alt det jeg ønska meg, samla det sammen i en mail, og sendte til han. Ønskeliste til jul, var overskrifta. Jepp, det funka!
Menn er fantastiske. Menn er til tider uunnværlige, og menn er av og til irriterende som få. Menn er fine skapninger, de er eyecandy og så videre.
Vi er bare ikke på samme planet, alltid.
Det er nå greit det også. Veit ikke hvor mye jeg hadde orka om jeg skulle levd sammen med et menneske som tolka alt jeg sa og gjorde, som ble sur for at jeg sa noe ( eller ikke sa noe) og som rota like mye i klesskapet som meg.
Ha en fin helgeslutt, dere!
Ps: Sjekk gi-borten min da vel! Link under her... ;
Ankel-lesta eller posepølse??
søndag 4. september 2011
Livet består for tida av egg....
Jeg har jobba lange dager den uka som gikk. Ny jobb- og ja, jeg er litt ærekjær når det gjelder jobb- og konfirmantpresentasjon i kirka.
Uka som gikk har bestått i å klargjøre- og å legge et store puslespillet det er å fordele konfirmanter etter ønske om undervisningsdag, og ønske om konfirmasjonsdag og så videre.
Det toppa seg da med presentasjonen. Og det gikk bra. Og da jeg kom hjem, så kjente jeg skuldrene senke seg. Mentalt, vel å merke- de hadde ikke nådd å heve seg fysisk, i og med at jeg koser meg på jobb til daglig.
Jeg trives altså i nyjobben, for dere som har lurt på det.
For øvrig er det på tide med ny gibort snart- jeg nærmer meg 10000 sidevisninger på bloggen! Det er bra det, på et år!
Noen forslag til hva jeg skal finne på som premie??
Er litt blank... Posepølser, kanskje? Må tenke på det til i morgen, finne fram kamera og slikt, og få ordna med det. Følg med, følg med!
Ellers så kjennes livet godt.. Jeg er tilfreds, og jeg kjenner det i hele meg at han jeg er glad i, gjør meg til et sterkere menneske ( og et stautere kvinnfolk, noe jeg innerst inne er stolt av... )
Har nok aldri vært velsigna med de store husmorgenene, de fikk min yngste søster tildelt i rikt monn (sjekk bare bloggen hennes, så skjønner dere: Tingeling om ting &tang . Nå er ikke hun heller den som blogger daglig, men dere skjønner nok hva jeg mener med husmorgener. Min andre, nydelige søster, har og en viss dose, men hun som jeg gjør det nok mer av nødvendighet, enn av glede over husarbeidet. Men nå til årsaken til min store tilfredshet for tida. Jeg har nemlig laga paier og slikt. I fleng. Min kjære ringte nemlig fra jobb en dag, han holder til på en butikk.
" Kor mye egg skal du ha? "
" Hæ???" ( skjønner ingenting)
" Ja, kor mye egg? "
" Åja, dåkker har for mye?"
" Ja, dem går ut på dato" ( Det gjør ikke meg så mye, eggene holder seg jo godt et par tre fem uker etter den stempeldatoen)
" Ja, ta no en tre-fire kartonga"
" OK!"
Jeg mente tre-fire kartonger med egg burde holde. Sånn noen og førti egg, det holder liksom til oss to. For ei stund..
Han kom hjem med intet mindre enn en storkartong. Som inneholder tjue kartonger. Mhm! Hva gjør man med 20 kartonger egg?? Jo man deler i øst og vest, og man tar seg råd til å eksperimentere med paier. Enkel filosofi: blir den ikke god på første forsøk, så lager man bare en ny. Det har blitt både bringebærpai og rabarbrapai. Og vafler, og pannekaker, og marengs ( Ja, tenk, jeg har fått det til, etter 20 år i bakingens tjeneste, har jeg endelig fått til å lage marengs som ble sprø, og ikke seig!!! ). Og trollkrem dere, av rips! Det var godsaker!
Og sjokoladeostekake... Ahhh!!! ( den var litt pjesk med å lage, men du verden så godt).. Og kombinasjonen sjokoladeostekake og ripskrem.. .AHh!!
Ripstrollkrem:
4 eggehviter
1/2 dl melis ( eller mer om dette blir for surt)
2-3 dl rips ( knus dem gjerne med en gaffel på forhånd om du bruker en kenwood som jeg, vispen klarer nemlig ikke å knuse de skikkelig)
Stivpisk eggehviter. Ha i melis litt etter litt, og deretter rips. Smak til med melis/sukker etter ønske.
Server til vafler- eller til sjokoladeostekake.... ;)
Ha en eggende uke! ; )
Uka som gikk har bestått i å klargjøre- og å legge et store puslespillet det er å fordele konfirmanter etter ønske om undervisningsdag, og ønske om konfirmasjonsdag og så videre.
Det toppa seg da med presentasjonen. Og det gikk bra. Og da jeg kom hjem, så kjente jeg skuldrene senke seg. Mentalt, vel å merke- de hadde ikke nådd å heve seg fysisk, i og med at jeg koser meg på jobb til daglig.
Jeg trives altså i nyjobben, for dere som har lurt på det.
For øvrig er det på tide med ny gibort snart- jeg nærmer meg 10000 sidevisninger på bloggen! Det er bra det, på et år!
Noen forslag til hva jeg skal finne på som premie??
Er litt blank... Posepølser, kanskje? Må tenke på det til i morgen, finne fram kamera og slikt, og få ordna med det. Følg med, følg med!
Ellers så kjennes livet godt.. Jeg er tilfreds, og jeg kjenner det i hele meg at han jeg er glad i, gjør meg til et sterkere menneske ( og et stautere kvinnfolk, noe jeg innerst inne er stolt av... )
Har nok aldri vært velsigna med de store husmorgenene, de fikk min yngste søster tildelt i rikt monn (sjekk bare bloggen hennes, så skjønner dere: Tingeling om ting &tang . Nå er ikke hun heller den som blogger daglig, men dere skjønner nok hva jeg mener med husmorgener. Min andre, nydelige søster, har og en viss dose, men hun som jeg gjør det nok mer av nødvendighet, enn av glede over husarbeidet. Men nå til årsaken til min store tilfredshet for tida. Jeg har nemlig laga paier og slikt. I fleng. Min kjære ringte nemlig fra jobb en dag, han holder til på en butikk.
" Kor mye egg skal du ha? "
" Hæ???" ( skjønner ingenting)
" Ja, kor mye egg? "
" Åja, dåkker har for mye?"
" Ja, dem går ut på dato" ( Det gjør ikke meg så mye, eggene holder seg jo godt et par tre fem uker etter den stempeldatoen)
" Ja, ta no en tre-fire kartonga"
" OK!"
Jeg mente tre-fire kartonger med egg burde holde. Sånn noen og førti egg, det holder liksom til oss to. For ei stund..
Han kom hjem med intet mindre enn en storkartong. Som inneholder tjue kartonger. Mhm! Hva gjør man med 20 kartonger egg?? Jo man deler i øst og vest, og man tar seg råd til å eksperimentere med paier. Enkel filosofi: blir den ikke god på første forsøk, så lager man bare en ny. Det har blitt både bringebærpai og rabarbrapai. Og vafler, og pannekaker, og marengs ( Ja, tenk, jeg har fått det til, etter 20 år i bakingens tjeneste, har jeg endelig fått til å lage marengs som ble sprø, og ikke seig!!! ). Og trollkrem dere, av rips! Det var godsaker!
Og sjokoladeostekake... Ahhh!!! ( den var litt pjesk med å lage, men du verden så godt).. Og kombinasjonen sjokoladeostekake og ripskrem.. .AHh!!
Ripstrollkrem:
4 eggehviter
1/2 dl melis ( eller mer om dette blir for surt)
2-3 dl rips ( knus dem gjerne med en gaffel på forhånd om du bruker en kenwood som jeg, vispen klarer nemlig ikke å knuse de skikkelig)
Stivpisk eggehviter. Ha i melis litt etter litt, og deretter rips. Smak til med melis/sukker etter ønske.
Server til vafler- eller til sjokoladeostekake.... ;)
Ha en eggende uke! ; )
onsdag 31. august 2011
Bringebærpai
Etter lovnad til Else -Marie kommer oppskrift på bringebærpai her!
150 g hvetemel
75 g sukker
50 gr smør
3 ss vann
smuldre smøret i hvetemel og sukker, og rør det hele sammen med vannet. La stå kjølig 30 minutter.
Trykk deigen ut i ei paiform. Blindstek i 15 minutter før du har i eggestanden. (Blindsteking: legg et bakepapir i den uttrykte deigen, og fyll oppi erter eller bønner (tørre).
visp sammen
3 store egg (eller 4 små) med
2 dl vaniljesaus og
1 ss sukker og
1/2 ts vaniljesukker.
hell oppi paideigien etter blindsteikinga.
Strø over bringebær ( eller rabarbra, eplebiter med kanel på osv...). Bruker ca 2 dl til en pai.
Steik til du ser at egger har satt seg, dvs stivna uten å være tørr. (tok ikke tida, derfor noe usikker på hvor lenge den sto)!
150 g hvetemel
75 g sukker
50 gr smør
3 ss vann
smuldre smøret i hvetemel og sukker, og rør det hele sammen med vannet. La stå kjølig 30 minutter.
Trykk deigen ut i ei paiform. Blindstek i 15 minutter før du har i eggestanden. (Blindsteking: legg et bakepapir i den uttrykte deigen, og fyll oppi erter eller bønner (tørre).
visp sammen
3 store egg (eller 4 små) med
2 dl vaniljesaus og
1 ss sukker og
1/2 ts vaniljesukker.
hell oppi paideigien etter blindsteikinga.
Strø over bringebær ( eller rabarbra, eplebiter med kanel på osv...). Bruker ca 2 dl til en pai.
Steik til du ser at egger har satt seg, dvs stivna uten å være tørr. (tok ikke tida, derfor noe usikker på hvor lenge den sto)!
søndag 21. august 2011
Økologisk barneproduksjon- dagens gruff!
Jeg surfer på andres blogger. Nå har jeg jo noen jeg er oftere innom- de finner du jo i lista til høyre her . Men når jeg er inne på de bloggene, så surfer jeg jo videre innom noen andres blogger. Og av en eller annen grunn så har blikket stadig falt på de andres beskrivelser av seg selv. Og jeg kjenner at jeg plutselig føler meg litt utafor!
Jeg elsker å løpe.
Sto det.
Åhhh... tenker jeg... hvem i all verden elsker å løpe? Jeg løper femti meter , hjertet kjennes ut som om det holder på å komme ut av anstrengelsen, det pumper ivei som en sentrifuge med fjorten hundre omdreininger som holder på å løsne fra festene. For det KAN nemlig skje. Og skulle jeg med enorm egenvilje klare å løpe to hundre meter, så brenner det under føttene- plattfotens forbannelse. Jeg liker det ikke. Ikke å være plattfot, det merker jeg ikke så godt i det daglige, men å løpe.
Men ære være dere som elsker det! Den byrden tar ikke jeg på meg.
Vi er glade i økologisk mat.
Sto det i en families blogg.
Jaha.... tenker jeg, mens jeg ser for meg innholdet i mitt eget kjøleskap. Egg fra frittgående høns, ja, men økologiske.. Nei... Og økologisk kaffe.. Neeei.
Jeg klør meg lett i hodet og ser for meg den familien som definerer seg selv som økologisk. Og da, dere, da spinner tankebildene forbi raskere enn jeg klarer å skrible ned. Men her kommer noen spørsmål;
Finnes det økologiske sko?
Hvordan lager man økologiske barn?
Hva er en økologisk familie? Ser for meg noen som vandrer naken omkring, lett grønnlig i fargen, og spiser egendyrkede salatbalder. Jada, jeg VET jeg overdriver nå, men...
Hva er forskjellen på økologisk og ikke økologiske klær?
Er det økologisk å kjøpe langreist økologisk mat, kontra kortreist ikkeøkologisk mat?
Jeg er ikke økologisk. Det tar jeg meg ikke råd til. Men jeg fisker fisken min selv- ( men om den er økologisk, det vet jeg ikke, for jeg ANER jo ikke hva fisken har spist), og jeg plukker rips fra husvertens ripsbusker (jada), og ellers så passer jeg på å lage ordentlig mat. Og ikke nødvendigvis er økologisk, men som kanskje er kjøpt på bondens marked i byen.
Og så de som driver moteblogger , som beskriver seg selv som normalt slanke. Eller sier de har fotomodellutseende.
Jeg kikker nedover meg selv, og tenker " Ja, altså, fra denne synsvinkelen er jo jeg også normalt slank. Jeg ser puppene mine og ingenting mer før jeg ser tærne mine under der. At jeg står lett foroverbøyd og leter etter noe i en skuff, slik at puppene henger i fri dressur ( har ikke orka å ta på BH), det teller jeg ikke med.
Og fotomodellmateriale. Nå ja. Jeg har jo deler av huden som er plettfri, og jeg kan jo sparkle, så ser jeg også fjong ut. Men er det verdt det?
Jeg vil heller elskes for det fjeset og den kroppen jeg har, enn å være fotomodellmateriale, og lure på om jeg er et trofè.
Jeg elsker å løpe.
Sto det.
Åhhh... tenker jeg... hvem i all verden elsker å løpe? Jeg løper femti meter , hjertet kjennes ut som om det holder på å komme ut av anstrengelsen, det pumper ivei som en sentrifuge med fjorten hundre omdreininger som holder på å løsne fra festene. For det KAN nemlig skje. Og skulle jeg med enorm egenvilje klare å løpe to hundre meter, så brenner det under føttene- plattfotens forbannelse. Jeg liker det ikke. Ikke å være plattfot, det merker jeg ikke så godt i det daglige, men å løpe.
Men ære være dere som elsker det! Den byrden tar ikke jeg på meg.
Vi er glade i økologisk mat.
Sto det i en families blogg.
Jaha.... tenker jeg, mens jeg ser for meg innholdet i mitt eget kjøleskap. Egg fra frittgående høns, ja, men økologiske.. Nei... Og økologisk kaffe.. Neeei.
Jeg klør meg lett i hodet og ser for meg den familien som definerer seg selv som økologisk. Og da, dere, da spinner tankebildene forbi raskere enn jeg klarer å skrible ned. Men her kommer noen spørsmål;
Finnes det økologiske sko?
Hvordan lager man økologiske barn?
Hva er en økologisk familie? Ser for meg noen som vandrer naken omkring, lett grønnlig i fargen, og spiser egendyrkede salatbalder. Jada, jeg VET jeg overdriver nå, men...
Hva er forskjellen på økologisk og ikke økologiske klær?
Er det økologisk å kjøpe langreist økologisk mat, kontra kortreist ikkeøkologisk mat?
Jeg er ikke økologisk. Det tar jeg meg ikke råd til. Men jeg fisker fisken min selv- ( men om den er økologisk, det vet jeg ikke, for jeg ANER jo ikke hva fisken har spist), og jeg plukker rips fra husvertens ripsbusker (jada), og ellers så passer jeg på å lage ordentlig mat. Og ikke nødvendigvis er økologisk, men som kanskje er kjøpt på bondens marked i byen.
Og så de som driver moteblogger , som beskriver seg selv som normalt slanke. Eller sier de har fotomodellutseende.
Jeg kikker nedover meg selv, og tenker " Ja, altså, fra denne synsvinkelen er jo jeg også normalt slank. Jeg ser puppene mine og ingenting mer før jeg ser tærne mine under der. At jeg står lett foroverbøyd og leter etter noe i en skuff, slik at puppene henger i fri dressur ( har ikke orka å ta på BH), det teller jeg ikke med.
Og fotomodellmateriale. Nå ja. Jeg har jo deler av huden som er plettfri, og jeg kan jo sparkle, så ser jeg også fjong ut. Men er det verdt det?
Jeg vil heller elskes for det fjeset og den kroppen jeg har, enn å være fotomodellmateriale, og lure på om jeg er et trofè.
Når kvinnfolk møtes
Jeg er et sosialt dyr, det vil vel de fleste som kjenner meg si seg enig i. Jeg elsker å treffe nye mennesker- og gårdagen ble i så måte en spennende dag. Vi var bedt i bursdag til ei venninne- ei jeg forøvrig ble kjent med via min kjære.
Det var ikke så mange i den bursdagen jeg kjente fra før, men jaggu blir man kjent..;) Jeg tok et glass vin selv- og skravla og røykte- men noen andre tok ganske mye mer. Da er det gjerne ikke måte på hvilke opplysninger som kommer... Det ble slik at mannfolka satt inne rundt spisebordet- mens vi damene satt ute.
Men to av de jeg møtte der utmerka seg. Den ene, ei dame på snart 50, og den andre, ei på noen og tretti. Begge erfaren, reflektert, og vi prata jobb, kultur og slikt. Den ene same, den andre tater. Fantastisk kveld, herlige samtaleemner innimellom all "skitsnakket" og nye kontakter i nettverket. Det ble en flott kveld! En særlig takk til de to!
Nå skal det sies at dere som for det første har hørt myten om de "nordnorske kvinnfolkan" som grov i kjeften og sånt - dere kan gjerne tro på den. Ikke alle havner inn i den kategorien, men mange gjør det. Samtaleemnene spenner seg gjerne fra barneoppdragelse til porno, til diverse intime detaljer om underliv og fødsler- og innom en million emner omkring det. Med latter, glimt i øynene og etterhvert intern humor når mannfolka nysgjerrig dukker opp. Jeg trives med det- men en kan ikke være sart... ;)
Det var ikke så mange i den bursdagen jeg kjente fra før, men jaggu blir man kjent..;) Jeg tok et glass vin selv- og skravla og røykte- men noen andre tok ganske mye mer. Da er det gjerne ikke måte på hvilke opplysninger som kommer... Det ble slik at mannfolka satt inne rundt spisebordet- mens vi damene satt ute.
Men to av de jeg møtte der utmerka seg. Den ene, ei dame på snart 50, og den andre, ei på noen og tretti. Begge erfaren, reflektert, og vi prata jobb, kultur og slikt. Den ene same, den andre tater. Fantastisk kveld, herlige samtaleemner innimellom all "skitsnakket" og nye kontakter i nettverket. Det ble en flott kveld! En særlig takk til de to!
Nå skal det sies at dere som for det første har hørt myten om de "nordnorske kvinnfolkan" som grov i kjeften og sånt - dere kan gjerne tro på den. Ikke alle havner inn i den kategorien, men mange gjør det. Samtaleemnene spenner seg gjerne fra barneoppdragelse til porno, til diverse intime detaljer om underliv og fødsler- og innom en million emner omkring det. Med latter, glimt i øynene og etterhvert intern humor når mannfolka nysgjerrig dukker opp. Jeg trives med det- men en kan ikke være sart... ;)
tirsdag 16. august 2011
Og Han så at alt var godt
Jeg gleder meg til å gå på jobb- og det føles fantastisk! Første dag var i går- og hele denne uka er jeg på jobb sammen med henne som har stillinga nå. Grundig informasjon og opplæring altså. Herlig!!
Jeg skal jobbe som menighetspedagog i Grønnårsen kirke- og både arbeidstid og oppgaver er varierte. Det passer meg bra! I dag begynner jeg ikke før klokka ti... Med tanke på EDS'en er det vel egentlig det beste som kunne ha skjedd- jeg får tid til å komme meg om morgenen, og har dermed litt mer å gå på i løpet av dagen. Jeg slipper vekslinga mellom ute og innetid sånn som i skolen, og klarer dermed å holde de daglige smertene på et greit handterbart nivå. Det gjør meg bare ekstra takknemlig for å ha fått nettopp denne jobben!
Her er arbeidsplassen min:
Jeg skal jobbe som menighetspedagog i Grønnårsen kirke- og både arbeidstid og oppgaver er varierte. Det passer meg bra! I dag begynner jeg ikke før klokka ti... Med tanke på EDS'en er det vel egentlig det beste som kunne ha skjedd- jeg får tid til å komme meg om morgenen, og har dermed litt mer å gå på i løpet av dagen. Jeg slipper vekslinga mellom ute og innetid sånn som i skolen, og klarer dermed å holde de daglige smertene på et greit handterbart nivå. Det gjør meg bare ekstra takknemlig for å ha fått nettopp denne jobben!
Her er arbeidsplassen min:
Bildene er lånt fra nett- bedre kvalitet på bildene kommer når jeg har kommet så langt at jeg tar kameraet med på jobb! ;)
Har forresten tenkt mer på det jeg tidligere skrev om blomstene og ugresset.
At vi alle er planter i Vårherres hage- men at mange nok hører til ugressgruppen.
Jeg tror ikke Vårherre tenkte at det var Ugress- i hans øyne var nemlig alt skapt perfekt.
" Og han så at alt var godt".
Ja, vi er nok ugress i hagen noen av oss.
Standhaftig og sta, og uansett hvor mye plenen klippes og bedene lukes, så er vi sterke og standhaftige.
Noen små, noen store, noen fargesterke og sprakende, andre mer stillferdige i sin framtoning.
Men alle like høyt elsket.
Han så at alt var godt.
Ha en fin dag, kjære dere som kikker innom!
fredag 12. august 2011
Ny jobb!
Tenkte jeg skulle fortelle dere lesere at jeg har fått ny jobb;
Menighetspedagog i Grønnåsen menighet! Starter på jobb på mandag- og jeg gleder meg massemasse!
Der skal jeg jobbe blant annet med konfirmanter og andre opplegg for barn og unge..!
Menighetspedagog i Grønnåsen menighet! Starter på jobb på mandag- og jeg gleder meg massemasse!
Der skal jeg jobbe blant annet med konfirmanter og andre opplegg for barn og unge..!
søndag 3. juli 2011
VårHerres hage og frø i vind
Jeg trenger laderen til kameraet mitt!!! Laderen ligger i Steinsvika, i campingvogna, og har gjort det nå i noen uker. Siden EH og NE sitt bryllup faktisk- og enda jeg var der oppe bare for ei uke siden, så glemte jeg det jammen ta da også.
*jamrer høylytt*
Nuvel. Mobilkameraet hjelper på, selv om kvaliteten ikke er den aller beste.
Jeg tenkte bare jeg skulle si noe om hager og slikt.
Det kryr av fine hager- og mange andre som er... tja. Fine på sitt eget vis.
Min hage, eller det vil si, hagen jeg steller for husverten, sto en ukes tid for lenge uten å bli klipt, og da innså jeg at også løvetann kan være vakkert.
Sånn her;
*jamrer høylytt*
Nuvel. Mobilkameraet hjelper på, selv om kvaliteten ikke er den aller beste.
Jeg tenkte bare jeg skulle si noe om hager og slikt.
Det kryr av fine hager- og mange andre som er... tja. Fine på sitt eget vis.
Min hage, eller det vil si, hagen jeg steller for husverten, sto en ukes tid for lenge uten å bli klipt, og da innså jeg at også løvetann kan være vakkert.
Sånn her;
Et hvitt løvetannteppe!!
Det var ganske vakkert- på sitt eget vis.
Joda. Det finnes mange nydelige hager. Men de som blomstrer av seg selv, de er praktisk nok ganske lettstelt. Vårherre har laget de ville blomstene for at de som ikke gidder arbeidet med å luke ugress skal ha noe pent å se på, tenker nå jeg!
Dessuten: Vi er alle blomster i VårHerres hage, og jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg antar at noen av oss er blomstene som tilhører ugressplantene. Tenk å være en løvetann! Hardfør som få, kommer trassig opp, år etter år. Ikke engang gressklipperen tar livet at den- stilkene bare bøyer seg, og reiser seg sakte igjen etter noen timer. Og står der, med sine hvite paraplyer, klar til at en eller annen skal blåse på frøene.
Og frøene? De er ordene, som sprer seg for alle vinder. Gode ord, vonde ord, skryt og slarv.
Vi velger selv hvilke ord som skal ut fra vår egen munn, for i det øyeblikket de er ute, så er de blitt til løvetannparaplyer som farer avgårde som hvite skyer. Og der de lander, slår de rot.
lørdag 2. juli 2011
Fredagens lykkepille
Besøk hos Rita og Kent- og lille snusket Aron.
Komme hjem til en kjæreste som roper heia idet jeg kommer inn ytterdøra.
Kjøretur med venninne man kan skravle med om alt og ingenting.
En bringebæris! Eller tre!
Fersk fisk i fryseren.
Og jordbær...!
Og sukker og fløte...
Og den beste kjæresten i verden (kan ikke sies ofte nok)
Symaskinen og sommerklærne- som enda ikke er produsert...
Lett sommerregn
og striper av sol
Se bildene fra tantejenta Rikkes bursdag
og bare kjenne at akkurat i dag er livet godt.
Og en diger haug med varme klemmer til deg, Gunn!
torsdag 30. juni 2011
Fisketur
En nattlig tur til Hella ga oss en herlig opplevelse- og ga meg filetering halve natta etterpå. Seibiff til middag i dag- det er kjempegodt! Fryseren er nå ganske så full!
Se bare her:
Fisken kokte rundt oss: sjekk bare ut videoen:
Se bare her:
Fisken kokte rundt oss: sjekk bare ut videoen:
Vidar og Monica
Til kamp!
Krypdyrsesongen er i gang. Joda, jeg vet det er store ord, men til kamp skrider jeg med fullt pågangsmot, i år som alle andre år. Ikke bare mygga skal tas, men edderkopper og hveps- og naboens katt.
Mygga er plagsomt irriterende, og i år er det enorme mengder av denne .Jeg liker ikke mygga- den har en egen evne til å høres ut som en enorm sverm helikopter på tur. OG så er den bare en! Jeg har bevæpna meg med oljer og spray, og drikker eddikvann fordi jeg har hørt at det liker ikke mygga. Trassige småkryp som i mine øyne ikke har noen annen funksjon her på jord enn å plage vettet av oss mennesker. Jeg liker for eksempel multebær- men der opptrer jo saken som den forhatte myras vokter. Idet du har lagt deg om kvelden, like før du sovner i det behagelige halvmørket soveromsgardinenen forsyner deg med, så hører du det. Bzzzzzzummmm.... Opp med øynene, prøv å lokaliser hvor den flyvende blodugeren er- og klask! Og da klasker du, enten den sitter på deg selv, på veggen eller på en intetanede, sovende mann. Tas skal den, uansett hva.
Hveps har for såvidt gått greit. De holder seg stort sett rolige, så lenge man selv er rolig. Men et nytt punkt på liker-ikke-lista er kommet til for min del nå. Hvepsen havna dit etter følgende ulykksalige opplegg:
Våken en tidlig morgen, kjæresten sover i teltet. Ute er det 24 varmegrader, og jeg får ikke sove. To grunner- det ene er varmen, det andre er vondt i magen. Jeg måtte på do, brutalt.
Er man på tur, så er man på tur, og det har da heller aldri vært et problem tidligere. Jeg finner et buskas, setter meg og lar det stå til. Og midt i det hele så kjenner jeg det. Noe spaserer på skinka mi, og tar siden en solid jafs. Det gjorde vondt. Og ille var det at jeg ikke kunne klaske til den, og jeg kunne jo ikke løpe min vei med magevondten heller. Lett bytte, må den hvepsen ha tenkt, som med den grundige tygga av rompa mi skaffa grunnleget for neste års Lofotenhveps.
Og naboens katt. Den driter i blomsterbedet mitt- på fast plass hver gang. Jeg har prøvd det meste, bortsett fra å dekke til bedet. Men det er uaktuelt- jeg har da blomsterbed for at blomstene skal få vokse opp!! Jeg har kasta vann etter den, jeg har skreket, løpt og skremt til alle døgnets tider. Argh!!!! Noen ideer? Jeg har prøvd diverse remedier fra felleskjøpet, og katt-deg-vekk funka heller ikke. Hjelp!!
Mygga er plagsomt irriterende, og i år er det enorme mengder av denne .Jeg liker ikke mygga- den har en egen evne til å høres ut som en enorm sverm helikopter på tur. OG så er den bare en! Jeg har bevæpna meg med oljer og spray, og drikker eddikvann fordi jeg har hørt at det liker ikke mygga. Trassige småkryp som i mine øyne ikke har noen annen funksjon her på jord enn å plage vettet av oss mennesker. Jeg liker for eksempel multebær- men der opptrer jo saken som den forhatte myras vokter. Idet du har lagt deg om kvelden, like før du sovner i det behagelige halvmørket soveromsgardinenen forsyner deg med, så hører du det. Bzzzzzzummmm.... Opp med øynene, prøv å lokaliser hvor den flyvende blodugeren er- og klask! Og da klasker du, enten den sitter på deg selv, på veggen eller på en intetanede, sovende mann. Tas skal den, uansett hva.
Hveps har for såvidt gått greit. De holder seg stort sett rolige, så lenge man selv er rolig. Men et nytt punkt på liker-ikke-lista er kommet til for min del nå. Hvepsen havna dit etter følgende ulykksalige opplegg:
Våken en tidlig morgen, kjæresten sover i teltet. Ute er det 24 varmegrader, og jeg får ikke sove. To grunner- det ene er varmen, det andre er vondt i magen. Jeg måtte på do, brutalt.
Er man på tur, så er man på tur, og det har da heller aldri vært et problem tidligere. Jeg finner et buskas, setter meg og lar det stå til. Og midt i det hele så kjenner jeg det. Noe spaserer på skinka mi, og tar siden en solid jafs. Det gjorde vondt. Og ille var det at jeg ikke kunne klaske til den, og jeg kunne jo ikke løpe min vei med magevondten heller. Lett bytte, må den hvepsen ha tenkt, som med den grundige tygga av rompa mi skaffa grunnleget for neste års Lofotenhveps.
Og naboens katt. Den driter i blomsterbedet mitt- på fast plass hver gang. Jeg har prøvd det meste, bortsett fra å dekke til bedet. Men det er uaktuelt- jeg har da blomsterbed for at blomstene skal få vokse opp!! Jeg har kasta vann etter den, jeg har skreket, løpt og skremt til alle døgnets tider. Argh!!!! Noen ideer? Jeg har prøvd diverse remedier fra felleskjøpet, og katt-deg-vekk funka heller ikke. Hjelp!!
tirsdag 28. juni 2011
Ekkoekko og hvor blir pengene av?
Det er tomt. Oppi hodet mitt, altså. Jeg har vanligvis nok av muntre kommentarer å komme med, men
de siste ukene når jeg har åpna bloggen, så er det tomt! Ordentlig ekkoekko! Jeg har altså bare visvas å skrive om for tida- og egentlig er jo det ganske greit, det betyr jo at man generelt har det bra.
Jeg bare lurer litt på om noen andre merker det samme som meg- at det i tillegg til et allerede opplest og bedtatt sokketroll eksisterer et pengetroll?
Ikke er jeg interiørdame. Joda, jeg leser alle de glossy magasinene og har hundrevis av gode ideer- men så er det stopp. Det er ikke plass, råd og mulighet til å gjøre alt det jeg nå tenkte på. Jeg vil jo gjerne at IKEA skal komme til Tromsø- for da! Da blir det nye bokhyller, ut med den gamle seksjonen.. og så koker det ned til at nei, det er andre ting som bør prioriteres.
Jeg bruker pengene på litt andre ting, som for eksempel å investere i keyboard. Og ny MC jakke.
Bruker jeg penger på tull, sier du? Hmpf. Ikke har jeg kjørt sminke de siste årene ( jeg har jo enda en mascara, og selv om den både er tørr og klumpete og sitter klistra til øyelokkene som et lag svart hvetemelslim, så funker den. Enda. Til mitt bruk. Og rouge? Nada! Bare tull å bruke det! Nå for tida er jeg generelt solbrent, og skulle jeg trenge litt ekstra farge er en liten trim- enten med gubben i senga eller opp til postkassa- nok. Jeg bruker altså ikke penger på sminke, og sparer dermed de kronene.
Ikke har jeg kjøpt klær.. eller jo, når jeg tenker meg om, så har det kommet et par nye dongeribukser, men det trengtes, for de gamle var så slitte at lårene var synlige i de. Men ellers... Lite. jeg har altså et ganske beskjedent årsbudsjett hva klær angår.
Nå er det jo også sommer i nord- det går helt fint an å kle av seg scooterjakka (Reisabunaden) og ta på noe litt tynnere. Her er det for så vidt om å gjøre å være forberedt på alt, så en liten tur på stranda bør vel generelt generere følgende opppakning: Tykk jakke, bikin, regntøy, gummistøvler, sandaler, solkrem, myggspray, mygghatt, aloe vera gele, noe å sitte på, presenning å pakke seg inn i om frosten skulle slå til som lyn fra sommerlys himmel, samt tre poser rett i koppen og en primus med varmeelement. Det skalder ikke å ha rent undertøy også.
Greit nok, en liten digresjon fra pengesaken. Men pengetrollet ja. Det spiser av lønna mi, og jeg undres på hvor den blir av! Lønna altså, ikke trollet. Selv om jeg godt kunne tenkt meg å vite det, også, sånn at jeg får vridd ut av han mine surt opptjente grunker...
I mellomtiden får jeg vel forholde meg til saken som så mange andre gjør det. Jobbe, jobbe, jevnt og trutt og tappert det er tingen....
de siste ukene når jeg har åpna bloggen, så er det tomt! Ordentlig ekkoekko! Jeg har altså bare visvas å skrive om for tida- og egentlig er jo det ganske greit, det betyr jo at man generelt har det bra.
Jeg bare lurer litt på om noen andre merker det samme som meg- at det i tillegg til et allerede opplest og bedtatt sokketroll eksisterer et pengetroll?
Ikke er jeg interiørdame. Joda, jeg leser alle de glossy magasinene og har hundrevis av gode ideer- men så er det stopp. Det er ikke plass, råd og mulighet til å gjøre alt det jeg nå tenkte på. Jeg vil jo gjerne at IKEA skal komme til Tromsø- for da! Da blir det nye bokhyller, ut med den gamle seksjonen.. og så koker det ned til at nei, det er andre ting som bør prioriteres.
Jeg bruker pengene på litt andre ting, som for eksempel å investere i keyboard. Og ny MC jakke.
Bruker jeg penger på tull, sier du? Hmpf. Ikke har jeg kjørt sminke de siste årene ( jeg har jo enda en mascara, og selv om den både er tørr og klumpete og sitter klistra til øyelokkene som et lag svart hvetemelslim, så funker den. Enda. Til mitt bruk. Og rouge? Nada! Bare tull å bruke det! Nå for tida er jeg generelt solbrent, og skulle jeg trenge litt ekstra farge er en liten trim- enten med gubben i senga eller opp til postkassa- nok. Jeg bruker altså ikke penger på sminke, og sparer dermed de kronene.
Ikke har jeg kjøpt klær.. eller jo, når jeg tenker meg om, så har det kommet et par nye dongeribukser, men det trengtes, for de gamle var så slitte at lårene var synlige i de. Men ellers... Lite. jeg har altså et ganske beskjedent årsbudsjett hva klær angår.
Nå er det jo også sommer i nord- det går helt fint an å kle av seg scooterjakka (Reisabunaden) og ta på noe litt tynnere. Her er det for så vidt om å gjøre å være forberedt på alt, så en liten tur på stranda bør vel generelt generere følgende opppakning: Tykk jakke, bikin, regntøy, gummistøvler, sandaler, solkrem, myggspray, mygghatt, aloe vera gele, noe å sitte på, presenning å pakke seg inn i om frosten skulle slå til som lyn fra sommerlys himmel, samt tre poser rett i koppen og en primus med varmeelement. Det skalder ikke å ha rent undertøy også.
Greit nok, en liten digresjon fra pengesaken. Men pengetrollet ja. Det spiser av lønna mi, og jeg undres på hvor den blir av! Lønna altså, ikke trollet. Selv om jeg godt kunne tenkt meg å vite det, også, sånn at jeg får vridd ut av han mine surt opptjente grunker...
I mellomtiden får jeg vel forholde meg til saken som så mange andre gjør det. Jobbe, jobbe, jevnt og trutt og tappert det er tingen....
søndag 26. juni 2011
En bitter pille
Jeg hater husarbeid. Jeg liker å ha det ryddig rent omkring meg, men jeg misliker intenst å gjøre det. For det første er jeg en ekstrem multitasker hjemme- jeg får det meste gjort, men gjør gjerne fjorten ting samtidig. Ikke fordi jeg må, men rett og slett fordi det ene er så intenst kjedelig, at jeg må avlede meg selv med å gjøre noe annet og noe tredje også. Jeg setter på vaskemaskinen med ting på 60 grader, og tromler noe annet som var ferdig, og spiser frokost og rydder litt. Og så bærer jeg søpla til døra ( og planlegger å gå ut etterpå), og leser litt i en bok, og kikker litt på pantelånerne i New York. Og så tømmer jeg oppvaskmaskinen, og stabler noe inn i den, men ikke uten å ha klunka litt på keyboardet, og kanskje gått ut og tatt en røyk, og båret søpla til dunken. I tillegg får jeg gjerne tatt en telefon, og surra meg en tur innom facebook, og tatt ut de ferdigtromla klærne, og sydd litt på noe reparasjonsarbeide jeg har liggende.
Det eneste to tingene jeg ikke finner noe motivasjon til å få gjennomført, er å stryke duker ( noen som vil? ) og å støvsuge. Det er så kjeeeedelig!
tirsdag 21. juni 2011
Motorsykkel på godt og vondt
Da er man hjemme igjen etter en fin helg i Lofoten. På motorsykkel. De sterkeste minnene fra en sånn tur er alltid tveegga. For det første så er det (blant annet) i Lofoten en nydelig natur, som gjør at det er verdt å sitte bakpå i timevis. Det føles ikke alltid like godt fysisk sett, fordi bakparten ofte er uten blodtilførsel og en smule smertefull. men det er verdt det... Vi kjører omkring 15000 km årlig så jeg vet stort sett hva jeg snakker om!
Fredag var vi innom mc-treff i Harstad. Det var en førstegangsopplevelse for meg- men jeg må si det sånn: jeg er langt fra sikker på at jeg vil ha gjentagelse. Det var.... fullt... på alle vis. Deretter starta vi mot Lofoten, via Lofast. Utover natta, og langt ut på morgenen.
Vi slo opp teltet omkring 1,5 mil fra Leknes. Det varierte med temperaturer fra 6 C til 16 C den natta, og da jeg våkna 1,5 t seinere i teltet holdt jeg på å forgå. Telting i tropevarme er ikke noe for denne dama, altså! Da min elskede sto opp noen timer senere, så var tempen oppe i 24 C, jeg hadde nådd å spise, gå fjelltur og spille Mahjong på telefonen. Leeenge. Han sov godt han, i badstua i teltet. Og jeg? Jeg er ikke det mest tålmodige mennesket som finnes.
Sola skinte gansk ubarmhjertig, og det var litt få skyggesteder, så jeg smurte meg så godt jeg kunne med solkrem. har faktor 30, så den beskytter godt, men det er et par steder jeg ikke når. Blant annet på ryggen. Jeg smurte så langt ned jeg rakk, og tenkte at det holder sikkert. Det gjorde det ikke. Nå ser det ut som om jeg har solt meg med smekke på- den gale veien, altså. Har fin jevn brunfarge der jeg har smurt, men den fine fargen følger der fingrene hadde nådd ned. Lenger ned var jeg til sammenlikning som en kokt hummer. Illrød. Aloe Vera er fine greier.
Fredag var vi innom mc-treff i Harstad. Det var en førstegangsopplevelse for meg- men jeg må si det sånn: jeg er langt fra sikker på at jeg vil ha gjentagelse. Det var.... fullt... på alle vis. Deretter starta vi mot Lofoten, via Lofast. Utover natta, og langt ut på morgenen.
Vi slo opp teltet omkring 1,5 mil fra Leknes. Det varierte med temperaturer fra 6 C til 16 C den natta, og da jeg våkna 1,5 t seinere i teltet holdt jeg på å forgå. Telting i tropevarme er ikke noe for denne dama, altså! Da min elskede sto opp noen timer senere, så var tempen oppe i 24 C, jeg hadde nådd å spise, gå fjelltur og spille Mahjong på telefonen. Leeenge. Han sov godt han, i badstua i teltet. Og jeg? Jeg er ikke det mest tålmodige mennesket som finnes.
Sola skinte gansk ubarmhjertig, og det var litt få skyggesteder, så jeg smurte meg så godt jeg kunne med solkrem. har faktor 30, så den beskytter godt, men det er et par steder jeg ikke når. Blant annet på ryggen. Jeg smurte så langt ned jeg rakk, og tenkte at det holder sikkert. Det gjorde det ikke. Nå ser det ut som om jeg har solt meg med smekke på- den gale veien, altså. Har fin jevn brunfarge der jeg har smurt, men den fine fargen følger der fingrene hadde nådd ned. Lenger ned var jeg til sammenlikning som en kokt hummer. Illrød. Aloe Vera er fine greier.
Jeg studerte det meste som for forbi, og skravle jevnt og trutt med både meg selv og dem..! En kostebil stoppa og spyla systemet (da har jeg fått sett det også), til sammen fire syklister stoppa. Det ene var et par jenter som sykla sammen, der den ene kom lenge før den andre, og kom med oppmuntrende tilrop- for så å sette seg på sykkelen igjen så snart venninna var kommet opp. Og så et par hyggelige menn, som hadde sykla øya rundt (8 mil), og var mc folk også. Trivelig mc prat der på morningen. Og så alle de som glante i vår retning i det de susa forbi da... :)
Og humler, og veps, og etter hvert knott.
Ja, knotten ja, må bare nevne.. Vi stoppa litt før der vi nå kom til å telte, sånn for å se etter teltplass. Det var et par andre telt der, samt noen bobiler. Idet vi åpna hjelmene, så ble de fylt av knott. Det var millioner! Knott overalt! Da vi endelig hadde kommet på sykkelen igjen for å rømme fra knotten, oppdaga jeg hat hele ryggen til kjæresten var dekka av knott utenpå klærne. Og hjelmene? Vi kjørte med visirene åpne for å få blåst vekk udyrene..
Til slutt må det sies da: Henningsvær anbefales å besøke!
onsdag 1. juni 2011
Trusesnakk
Er mange truser på vandring om dagen. Eller- det er vel mer korrekt å si boksere? Jeg forstår ikke dagens mote, men det kommer vel ikke som noen overraskelse. Men jeg kan absolutt ikke begripe hva det fine i at endel menn går med buksa nedfor rompa skal være. Det er ikke fint. Not at all!
Du har kanskje sett det samme som meg?
En kjekk ung gutt, knallgrønn bokser og buksa stroppa fast med belte under rompestumpen. Ja, lekkert som bare juling, ja. Han tok på seg en rein bokser da han dusja i morges, men etter å ha vært på do en runde var den ikke så rein lengre. Opplevde nylig å se den knallgrønne bokseren stikke fram under jakka, da jeg sto i kiosk-kø. Jenta som sto bak meg i køen, var kanskje fire- og hun holdt sin far i hånden og sto pent i kø. Da kommer det høyt, og med en pekende finger fra lillefrøkna:
- Pappa! Han har bæsja i trusa!
Du har kanskje sett det samme som meg?
En kjekk ung gutt, knallgrønn bokser og buksa stroppa fast med belte under rompestumpen. Ja, lekkert som bare juling, ja. Han tok på seg en rein bokser da han dusja i morges, men etter å ha vært på do en runde var den ikke så rein lengre. Opplevde nylig å se den knallgrønne bokseren stikke fram under jakka, da jeg sto i kiosk-kø. Jenta som sto bak meg i køen, var kanskje fire- og hun holdt sin far i hånden og sto pent i kø. Da kommer det høyt, og med en pekende finger fra lillefrøkna:
- Pappa! Han har bæsja i trusa!
mandag 30. mai 2011
Ungen på besøk
Jeg har ingen biologiske barn ,men har et reservebarn. Ikke noe stebarn eller noe slikt, men min venninnes sønn, som valgte meg til reservemor da han var fire-fem.
En liten guttunge, som sprang på meg i yttergangen den aller første gangen jeg kom på besøk. Han slo og slo- og jeg satt på huk og lot han slå i hendene mine til han var ferdig. Etterpå krøp han opp i fanget mitt, og siden da har han vært min sønn. Han presenterer meg til kompiser som mamma nr 2. Hvilken ære!
Nå er han 18! Og har fått lappen! I dag var han innom, hadde med seg dama på besøk- og et par kompiser. Alle like naturlig velkommen hos oss. Det er så morsomt!
Kjære Vidar- ungen min! Du e spesiell- og du vil alltid ha en plass i mitt hjerte, sjøl når du blir omså kor voksen.
En liten guttunge, som sprang på meg i yttergangen den aller første gangen jeg kom på besøk. Han slo og slo- og jeg satt på huk og lot han slå i hendene mine til han var ferdig. Etterpå krøp han opp i fanget mitt, og siden da har han vært min sønn. Han presenterer meg til kompiser som mamma nr 2. Hvilken ære!
Nå er han 18! Og har fått lappen! I dag var han innom, hadde med seg dama på besøk- og et par kompiser. Alle like naturlig velkommen hos oss. Det er så morsomt!
Kjære Vidar- ungen min! Du e spesiell- og du vil alltid ha en plass i mitt hjerte, sjøl når du blir omså kor voksen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)