Noe fint, ja.

Lettere misfornøyd sto madammen i køen bak meg, og la ut til ei annen bekjent om skuffelsen over gaven hun hadde fått. Jeg antar det var en fødselsdag, og jeg kunne kjenne det såra sinn sige som en seig sirup nedover meg der jeg sto foran. Egentlig fullstendig uinteressant, men dog.



-Ja, æ sa at æ ønske mæ nåkka fint i gave, og det skulle jo ikke være hjernefysikk å fatte!
-Næhei, nei mainnfolk... (høres ut som om hun helst vil la være å høre dette, og vil bare hjem til middag)
-Altså, æ sa jo ikkje kæ æ ville ha, for såpass må han no kunne finne ut av. Han skal jo liksom kjenne mæ..

(her blir tonen noe forurettet)

-Men han kjenne mæ tydeligvis ikkje i det hele tatt!!
-Neee, tydeligvis ikke.. ( snakk om å jatte med her ja!)
.Nei, for kæm e det som klare å tolke " Nåkka fint " (her kjenner jeg bevegelsene i det hun viser hermetegn med hissige bevegelser bak min rygg) til å bli et kasserollesett!?


Det er nå, midt i dette punktet i utleggelsen at jeg kjenner trang til to ting. Først å snu meg, bare for å se hvem den heldige dama med kasserollesettet er, og dernest sprekke opp i en ubendelig latter. Jeg vet på dette punktet at begynner jeg først å le, så er det ikke bare å hente meg inn igjen heller. Jeg kikker meg forsiktig over skulderen. Venninna ser riktignok ganske brydd ut, mens foredragsholderen enser ikke annet enn sin egen nese der hun misfornøyd hever den.
Litt lett smilende ser jeg  på den unge gutten i kassa.
Møter blikket i en felles forståelse.
Kvinnfolk...