Sosial ignorans

Jeg har latt meg provosere.

Det er et menneske som har starta en facebookgruppe "Venneklubben Tromsø". Jeg har promotert den av hjertens lyst, fordi jeg tenker at slike tiltak er utrolig viktige. Det er alltid noen som sliter med sitt sosiale liv, det er noen som gjerne vil være sosial- men som bare ikke finner noen å være det med. Noen er ikke ensomme, men har lyst på et enda rikere og mer variert sosialt liv. Noen har bare så inderlig lyst å være en venn for noen andre.

Venneklubben er for alle. Men så skrev jeg om det på facebook- og noen svarte faktisk at de ikke vil legges til fordi de har et så rikt sosialt liv. Jeg leste meldinga både to og tre ganger- den kom i min innboks som privatmail. Jeg vurderte en stund hva jeg skulle svare- før jeg faktisk lot være.

Hva svarer man på det?

Jeg fikk lyst å sitere "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Jeg gjør det her. Jeg kaller  det sosial ignorans- når det er mennesker der som faktisk tenker slik: fordi jeg har det så bra selv vil jeg ikke være med i et slikt prosjekt. Hva var det du sa da- indirekte-, om de som var med i klubben? Jeg fikk noen ulike reaksjoner i full fart. Det ene var at jeg faktisk ble flau- over meg selv. Jeg tenkte "Er det det dere tror om meg- at jeg ikke har et sosialt liv?" Den neste tanken var at jeg heftig ville ut å forsvare meg- jeg er ikke med fordi jeg trenger et sosialt liv- det har jeg fra før. Deretter ble jeg sint. Det sitter altså noen mennesker der ute og tenker at fordi man har et rikt sosialt liv så er det ikke rom for å øke det, bli kjent med andre, skape nye realsjoner; i alle fall ikke via en halvorganisert klubb på facebook!

Hvorfor? Er det fordi man tenker at de mennesker som har behov for en slik venneklubb er sosialt mistilpasset? Er det slik at om jeg blir med i en venneklubb, så begår jeg sosialt selvmord?Er det slik at jeg sender signal til den sosiale fiffen at jeg er sosialt død som oppsøker ( og promoterer) slike tiltak?

Jeg er provosert. Jeg har et fint, rikt og godt sosialt liv. Men jeg tenker at det kanskje i venneklubben eksisterer noen jeg ikke har møtt som kan vise seg å bli gode venner, kilder til nye åpne dører eller bare noen jeg kan hilse på når vi møtes. Det er fint å bli sagt "Hei" til. Så enkelt.

Jeg får lyst å stille meg på barrikadene og imaginært brenne en BH. Ikke for kvinnesakens skyld, men for menneskers psykiske helse. Ja til sosialt selvmord- hvis det er konsekvensen av å assossieres med en venneklubb som ene og alene har et positivt formål; nye bånd mellom mennesker.

Til slutt innså jeg det. Sosialt fattige mennesker: det er ikke de som er medlemmer i venneklubben, det. Sosialt fattige er de som ikke tror de trenger andre enn akkurat de de har rundt seg. Det er de som ikke er åpen for å utvide sin sosiale intelligens. De som er ignorante ovenfor andres behov- og det at andre kan tilføre vedkommende så uendelig mye glede og nye perspektiver på livet.

Og venneklubben? Den finner du her: Venneklubben Tromsø

En norsking etterlyses til barnehagebesøk

Det er nasjonaldag i morgen. Men det visste du vel?

Hvert eneste år når 17.mai nærmer seg, så er det side opp og side ned med tips til feiringa. Det er kaker i alle varianter, og Selve Kaken over alle kaker, Kvæfjordkake/ verdens beste blir behørig omtalt. Våre fineste bunader vises fram og kommenteres, og  det flommer over av kjerringråd. Hvordan holde forkleet hvitt uten å være redd for å ødelegge det med klor? Hvordan få bunadsølvet til å skinne for dere øko-fantaster som ikke synes noe om det kjemiske produktet som heter sølvpuss? Eller  er det overskyggende at vi nå skal feire nasjonaldag og dermed kan vi bare se bort i fra at vi resten av året passer på å ikke bruke kjemikalier unødig?

I anledning bunadkavalkadene er det noen som etterspør kofta. Men den tas ikke med, for den hører jo hjemme under artiklene som handler om 6.februar. De artiklene som ikke har kommet på trykk enda. Her er en utfordring til dere i ukebladredaksjonene: En kofte er ikke bare en kofte. Det er flere ulike samiske tradisjoner, og det ser en på koftene. Vakre plagg- som gjenspeiler tradisjonene. Men dere glemte å skrive om det. Jeg utfordrer dere til å la 6. februar være like stor på spalteplass som 17. mai. Vi er et helt folk som feirer- og det samiske området strekker seg fra Hedmarken og til nord.

Et par uker før har ukebladene øst ut av sin rikholdige kunnskap om kurer, enten det nå er for å bli slank, få en ekstra smal midje for de med trangt belte eller trang stakk, eller hudormkur for å unngå å ha sorte prikker i fjeset ( eller i ørene, for den del) på Den Store Dagen.

Men nå er  det nasjonaldag. I morgen. Det er en nasjonaldag som feires over fire land- dette er en dag for hele Sàpmi. Det er fire land som feirer samme nasjonaldag. Internasjonaldag? Vi som land er kanskje flinkere til å feire kvinnedagen og andre internasjonale dager- enn vi er til å markere at et folk i eget land har nasjonaldag. Jovisst feires det i kirker omkring- det er 6.februargudstjeneste flere steder. Men for mange er det en privat feiring- fordi man bor på en plass der det samiske ikke er framtredende.  Det er kommuner som ikke engang har samisk flagg.

Ukebladene flommer over av slankekurer og kakeoppskrifter- men ingen av dem  i anledningen nasjonaldagen. Jeg vet ikke engang om de vet at det er nasjonaldag.  @susanneamalie på Twitter etterspør borddekkinga, og lurer på om norsk media tror vi spiser på gulvet. Godt, betimelig spørsmål. Hva nå, Allers? Skal vi ikke dekke bordene? Noen av oss bor i vanlige hus med kjøkkenbord, og til og med finspisebord i finspisestue!

Jeg feirer 17. mai. Jeg feirer 6.februar også. Og jeg ble trist i går, når en barnehage i Trondheim brukte  Tore på sporet sin nettside til å etterlyse en same som kunne "ha samedrakt på" og kanskje joike.

Og jeg ser at også media har ansvar- for det blir slitsomt å være same når en til stadigehet må bedrive folkeopplysning.

Tenk så snodig om en samisk barnehage noen dager før  17.mai etterlyste en nordmann( norsking) som kunne komme i sin bunad og synge en trall til ungene?

 

Økologisk barneproduksjon- dagens gruff!

Jeg surfer på andres blogger. Nå har jeg jo noen jeg er oftere innom- de finner du jo i lista til høyre her . Men når jeg er inne på de bloggene, så surfer jeg jo videre innom noen andres blogger. Og av en eller annen grunn så har blikket stadig falt på de andres beskrivelser av seg selv. Og jeg kjenner at jeg plutselig føler meg litt utafor!

Jeg elsker å løpe.
Sto det.
Åhhh... tenker jeg... hvem i all verden elsker å løpe? Jeg løper femti meter , hjertet kjennes ut som om det holder på å komme ut av anstrengelsen, det pumper ivei som en sentrifuge med fjorten hundre omdreininger som holder på å løsne fra festene. For det KAN nemlig skje. Og skulle jeg med enorm egenvilje klare å løpe to hundre meter, så brenner det under føttene- plattfotens forbannelse. Jeg liker det ikke. Ikke å være plattfot, det merker jeg ikke så godt i det daglige, men å løpe.
Men ære være dere som elsker det! Den byrden tar ikke jeg på meg.

Vi er glade i økologisk mat.
Sto det i en families blogg.

Jaha.... tenker jeg, mens jeg ser for meg innholdet i mitt eget kjøleskap. Egg fra frittgående høns, ja, men økologiske.. Nei... Og økologisk kaffe.. Neeei.
Jeg klør meg lett i hodet og ser for meg den familien som definerer seg selv som økologisk. Og da, dere, da spinner tankebildene forbi raskere enn jeg klarer å skrible ned. Men her kommer noen spørsmål;
Finnes det økologiske sko?
Hvordan lager man økologiske barn?
Hva er en økologisk familie? Ser for meg noen som vandrer naken omkring, lett grønnlig i fargen, og spiser egendyrkede salatbalder. Jada, jeg VET jeg overdriver nå, men...
Hva er forskjellen på økologisk og ikke økologiske klær?
Er det økologisk å kjøpe langreist økologisk mat, kontra kortreist ikkeøkologisk mat?
Jeg er ikke økologisk. Det tar jeg meg ikke råd til. Men jeg fisker fisken min selv- ( men om den er økologisk, det vet jeg ikke, for jeg ANER jo ikke hva fisken har spist), og jeg plukker rips fra husvertens ripsbusker (jada), og ellers så passer jeg på å lage ordentlig mat. Og ikke nødvendigvis er økologisk, men som kanskje er kjøpt på bondens marked i byen.

Og så de som driver moteblogger , som beskriver seg selv som normalt slanke. Eller sier de har fotomodellutseende.
Jeg kikker nedover meg selv, og tenker " Ja, altså, fra denne synsvinkelen er jo jeg også normalt slank. Jeg ser puppene mine og ingenting mer før jeg ser tærne mine under der. At jeg står lett foroverbøyd og leter etter noe i en skuff, slik at puppene henger i fri dressur ( har ikke orka å ta på BH), det teller jeg ikke med.
Og fotomodellmateriale. Nå ja. Jeg har jo deler av huden som er plettfri, og jeg kan jo sparkle, så ser jeg også fjong ut. Men er det verdt det?
Jeg vil heller elskes for det fjeset og den kroppen jeg har, enn å være fotomodellmateriale, og lure på om jeg er et trofè.

Hestehold, mattilsynet og slikt

Det pågår en kampanje på facebook for tiden, der det er Mattilsynet som får skytset. Primært.

Det er nemlig slik at det utenfor Tromsø er en gård med masse hester, der det er tydelig for alle som kjører forbi at hestene ikke ser særlig ok ut, og forholdene er mildt talt elendige. I den forbindelse har jeg jo tenkt mitt- men har vel som alle andre avventa. Vi er kanskje ikke flinke nok til å blande oss i andres dritt... Bokstavelig talt.

På facebooksiden ligger det bilder fra gården. Årsaken er at Mattilsynet, som har hovedansvar for all dyrevelferd i Norge, over flere år har blitt varslet om forholdene, men velger å ikke gripe inn.



Dette er et tveegget sverd: for å få folk til å protestere mot Mattilsynets manglende vilje til å gripe inn, må man nødvendigvis vise fram det de nekter å gripe inn ovenfor. Det kan kanskje oppfattes som personangrep, men det er eneste måten å få skreket ut dette. Det handler om liv og død for disse dyra.

Bildene fra det nevnte hesteholdet ser dere her:

http://www.facebook.com/=group_141887239175791



Andre ting:
Naboer slår full alarm!


http://trav24.no/index.php/nor/nyhetsarkiv/mattilsynet_besoekte_bunes_gaard_men



Oppfordrer dere som synes dette er uverdige forhold for dyr, til å engasjere dere- om ikke annet så med å signere kampanjen om å få eget dyrepoliti i Norge- da Mattilsynet absolutt ikke gjør jobben de er satt til.

http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=3405

Samvittighet...

Jeg har tidvis dårlig samvittighet.
Jeg er ikke perfekt, og jeg har mine dårlige sider- og mange ganger gjør jeg ting jeg etterpå tenker "tabbe" om.
Men den dårlige samvittigheta min er litt merkverdig konstruert. Jeg husker ting fra årevis tilbake- ting som de andre sikkert har glemt, forhåpentligvis i tilgitt tilstand.

Men jeg kan huske øyeblikk der jeg bevisst har sladra om andre, og i dag plager det meg, fremdeles. Enda de sikkert ikke vet om det, og aldri får vite om det. Jeg husker den gangen jeg sloss på bussen- et av de andre barna hadde snakka stygt om min bror- og generelt min familie. Jeg angrer på at jeg sloss med henne- ikke fordi jeg tror jeg skada henne, men fordi den følelsen av å bli angrepet, å bli beskyldt- måtte jo ha vært grusom. Jeg får vondt i meg av å tenke på det.

Og en annen gang.. en krangel, stygge ord. Øyeblikks hete, kanskje, men nok til at de episodene dukker opp i hodet mitt nå og sa, og  hvisker " Maria, du kan jo be om tilgivelse".

Jo, jeg kan det. Men i storparten av tilfellene vil ikke vedkommende ane hva jeg snakker om. Jeg har nemlig prøvd ( og derfor husker jeg ikke hva jeg ba om tilgivelse for, bare at vedkommende sa :" Hæ? jeg kan ikke huske at du noensinne sa... osv.").

Sier det derfor slik:

Kjære alle dere som noen ganger har blitt utsatt for slikt fra min side:

Kan dere tilgi meg?
Jeg visste ikke bedre. Jeg var liten og ussel og ville hevde meg selv- og dermed har samvittigheta snakka i årevis.

Og dere som mobba meg på skolen- jentene i A-klassen: jeg har tilgitt dere, men det glemmes aldri. Ikke fordi jeg bærer nag til dere, men fordi noe slikt som dere gjorde, vil jeg som lærer bruke masse tid på å motarbeide. Mobbing er vondt.

Kvinnesyn og paradise hotel..

Av og til blir jeg sittende og bla med fjernkontollen- og her om dagen kom jeg inn på Paradise Hotel. Jeg synes konseptet er forferdelig, men ble mot bedre vitende sittende å se.

Jeg lurer på- med fare for å generalisere litt- hva i all verden får mennsker til å søke på noe slikt? Jeg tenker at både Farmen, Uten grenser og andre slike programmer der mennesker med normalt utseende, normal intelligens og normalt forhold til en virkelig verden er greie nok. Men kjære vene, jeg sitter igjen med to spørsmål.

Kunne jeg som tjukk dame ha blitt med på paradise? Næ-æ.
Ikke fordi jeg ikke hadde rett kropp, men fordi mine tre største interesser ikke er sex med hvemsomhelst foran kamera, ikke behov for å drikke meg langt utover en normal snurr hver eneste dag, og fordi jeg har normal inteligens.

Ikke det at elle der inne er blonde bomber- men det er jammen ikke langt fra. Enten de er normalt blonde, eller fake blonde- det går for det samme. Tomt inni, og hvis du rister på de, så går de i stykker.

De representerer jo ikke det normale kvinnekjønnet, da, tvert i mot. Jeg er langt fra noen rødstrømpe, men jeg blir flau. Jeg blir flau, fordi det inntrykket de gir av kvinnekjønnet er så fjernt fra det virkelige liv at jeg lar meg ryste. Normale kvinner har ulik form, tykkelse, lengde og slikt. Blant annet. Selvbildet til noen der inne er også ganske sprøtt... de sammenlikner seg med andre- og den ene dama sa blant annet: " Hvor pen jeg er? Ja, jeg er vel en åtter på en skala fra en til ti..." I neste intervju kommenterer en av gutta:  "En åtter? Hu er vel normal firer, tenker jeg".

Og jeg var så hjertens enig.

Og så skaper dette da noen vibber ut i den normale verdenen. Ungjentene som glaner på dette, og tenker at i en normal verden har folk sex med hvemsomhelst bare en er full nok, drikker daglig, soler seg mest mulig naken, og det er om å gjøre at  mennene skal bli mest mulig kåte på deg, de får et ganske crazy bilde av normalen.

Og så sammenlikner de seg selv med jentene der inne. Og ender opp med et selvbilde som er fullstendig feil. Det er en skam.

Ingenting som slankemetode

Jepp, hverdagen har definitivt innhenta oss igjen. For det første slanker alle seg, noe som de færreste gjorde i jula. For det andre så er det opp grytidlig med matpakkesmøring og slikt, og det slapp jeg delvis unna i juledagene. For det tredje så innså jeg ganske brutalt at jeg ikke kunne stappe i meg hva det måtte være, slik jeg hadde gjort i jula. For det fjerde så kom alle regningene nå, og det merkes!

Jeg kjøper ukeblader nå og da- for det meste fordi det enten er noe interessant hobby-lesestoff, eller fordi det er oppskrifter. Jeg kjøper IKKE ukebladene for å få slanketips og trningstips. Bli slank og lykkelig!! Det er budskapet. Enten det er Norsk Ukeblad, Kamille, Allers- eller hva enn det måtte være. Jeg vil lese om andre ting! Jeg trenger ikke vite at jeg må slanke meg, det vet jeg inderlig godt fra før. Det som er plagsomt, er at jeg absolutt må lese om det i januar, uansett hvilket lesestoff jeg velger. Jeg vurderte se og hør- som jeg kun kjøper to ganger i året ( for å få jule-tv-program og ditto påske), men der var fokuset på slanking, der også. Om enn litt annet: Se så feite stjerenene er blitt i jula!! Stjernene skal slanke seg med den og den og den dietten, eller det og det treningsopplegget! Er det rart folk blir smårare?

Trendene i Norge har i tidligere tider endra seg, og jeg tror jeg lever sånn ca 100 år for seint. Det har nemlig vært sånn at når det var gode tider i landet, skulle en være slank, for å vise at en har råd til å spise hva en vil og holde seg sivslank, mens i dårlige tider var det å være frodig et sunnhetstegn- der i gården hadde de nok. Jeg trives jo som frodig, så vil stort sett bare si at vi har det for godt i Norge, når det eneste fokuset i januar er at vi må få vekk juleflesket- det samme flesket vi spinka og sparte for å få råd til å kjøpe i desember. Heia logikken- hvor den enn er!

Ja, så lukker jeg ørene da, og håper at det finnes gode oppskrifter i ukebladene- men det kan jeg bare glemme. Jeg får si som Gunilla, en svensk karikaturtegner: (oversatt) "Jeg sykla til butikken for å få trim, sånn at jeg kunne kjøpe det nye Allers med kakeoppskrifter i. " Det er ikke kakeoppskrifter der i januar. Det er bare slankemat meg hit og dit- og opp og i mente. Jeg vil ha kroppen min i fred!!!

For om man skal følge rådene, så blir kanskje noe som dette:  Du skal dempe mengdene karbohydrater, for det er ikke bra. Wosj, ut med brødet og risen, og inn med noen (for min smak) stygge knekkebrød. Bort med smør på maten, og ikke steik maten i smør, og lag sauser med majsena. Og nei, det kunne du jo heller ikke lage, fordi majsena er karbo, så da blir det sjysaus. Og fettet, det må vi kutte vekk av maten, den bør være magrest mulig, så sjysausen bør du være forsiktig med. Og kaloriene bør du telle, sånn at du har kontroll. Desuten bør du få i deg minst fem om dagen, så appelsiner og klementiner går ned på høykant, men glem ikke at for mye heller ikke er av det gode. For et par år siden var gulrøtter kreftfremkallende, så ha det i tankene- de kan fremdeles være det. Blåbær er bra for synet, og proppfull av slike ting en slanker skal få i seg, men bare husk på: det må være hele blåbær, ikke syltetøy, for sukker skal du ikke ha. Og kaffen, den må du være forsiktig med, for den inneholder så mye kolesterol, og det er ikke bra for hjertet. Du kan jo lage en smoothie, men pass på hva du har oppi. Is og slikt skal du bare glemme, og yoghurten er også full av søte saker, sånn at heller ikke den kan du spise. Og brus, det bør du la være. Vanlig er full av sukker, og lightbrusen er full av E-stoffer. Og E-stoffene, de klarer ikke kroppen å kvitte seg med, så de lager inni oss som tikkende bomber og kan til syvende og sist forkorte levetida vår med- tja, et år, eller to.

Hva er igjen? Ingenting. Den beste slankemetoden er altså ingenting. Enten slanker du deg ikke, og spiser det du har lyst på ( men i moderate mengder?), eller så slanker du deg og spiser ingenting, for alt er farlig!



Og så blir jeg litt betenkt: hva er det barna lærer av sine mødre, som kjøper disse bladene og følger rådene?
Du er ikke pen, hvis du ikke er slank. Du er ikke verd noe, om du er lubben, og du kan i hvert fall ikke ha det bra. For det er det det står: Bli slank og lykkelig. Vi lærer ungdommene våre at det er viktig å være slank for å bli akseptert, og moteindustrien er ikke noe bedre. Kjøper jeg en varmekjeledress til meg selv på OBS, så klarer jeg meg med en størrelse M, mens går jeg på B-Young, så finner jeg ikke klær, fordi XL er en ørliten størrelse, og XXL har de ikke der. ja, for moteriktig? Det kan en visst ikke være om en er feit.

Jeg er tjukk. Jeg har i alle fall ikke behov for å bli lykkeligere, for jeg har det godt som jeg har det. Kanskje er jeg slank nok da? Jeg har bilringer og bulker, og klær i  store størrelser, jeg har bumper her og der, og trenger omtrent ikke bh fordi puppene hviler på de øverste flapsene. Jeg er sterk som ern okse, og jeg spiser stort sett det jeg vil ha. Og jeg har en mann som elsker meg akkurat slik jeg er.

God helg, folkens! I dag blir det biff med løk og paprika-stuing og ovnsbakte poteter. Og gjett om jeg ser fram til det!

Jul på luft og kjærlighet

Ja,ja. Denne jula har NAV bestemt at jeg skal leve på luft og kjærlighet. Som noen av dere vet, så har jeg for et par uker siden gått over den magiske grensa for de som har krav på sykepenger  før eller siden kommer til, når du har vært sykemeldt sånn ca 48 uker. Og dit kom jeg i slutten av november, og søkte om AAP god tid i forveien. Jeg har fått brev om at jeg har krav på hjelp, og vedtak om ditt og datt er kommet. Men til min store forbauselse er vedtak om at jeg skal få penger ikke avgjort- og dama på NAV kunne i dag forkynne at det for det første ikke ligger penger til utbetaling for meg, og for det andre så har NAV forvaltning 14 dagers saksbeandlingstid.

Jaha?

OKi. Da lister vi opp muligheter og ulemper, og finner ut hva man skal finne på.

Husleia er betalt for denne måneden, og det var jo bra! Julegavene var innkjøpt forrige måned, så det skal jeg også overleve.  Men resten da? Kjøleskapet er delvis fullt av grønnsaker og konfekt, så det gir meg noe å overleve på en stund, til grønnsakene er  ubrukelige eller oppspiste. I fryseren har jeg fem pakker med fiskekaker og et par småsei, så middagsmat finner jeg alltid- selv om en blir lei slikt dag ut og dag inn. Men penger til drivstoff, personlig hygiene og annet slikt- det er det altså ikke. Hva gjør en da?

Dama på NAV henviste meg til sosialen, som kunne opplyse om følgende.
1. Jeg har bil. (Ja, det vet jeg). Jeg kan selge bilen (Men kan sosialen garantere at bilen er solgt denne uka, sånn at jeg får penger? Nei.). Jeg argumenterer med at jeg har et fysisk handicap, som gjør at bilen er vesentlig for meg, for siden å kunne kommei jobb igjen. Men neida, det teller visst ikke. Du kan ta taxi eller buss, var beskjeden.

2. Jeg kan ta opp lån. (Jaha? Stiller de som kausjonist? Jeg kan jo ikke ta sikkerhet i bilen, siden de mener at jeg skal selge den, og hva skal banken da ha som sikkerhet?)

Logikken til NAV er fantastisk. Først er du uten jobb/penger, og ber om hjelp. Så ber de deg selge det som faktisk vil gjøre på sikt at en kan jobbe- bilen. Deretter ber de en ta opp lån, som om de tror at alle får lån sånn uten videre. Men banken får ingen sikkerhet for lånet, og ikke har en penger heller til å betale det ned med. Om man da er så heldig å få lån, så vil man jo i så fall ende som gjeldsslave og under diverse ordninger- og kanskje ikke komme seg i jobb igjen, fordi psykisk helse i en sånn situasjon er temmelig utsatt. Da ender en hos NAV igjen, som altså tvinger folk til å bli gjeldsslaver, kvitte seg med eiendeler og så videre- alt for at de ikke vil hjelpe den ene måneden i året det sto om.

Jeg svarte til slutt at det som gjorde dette enda vanskeligere, var at loven om prostitusjon var kommet. Jeg ser ingen andre valg enn å selge ræva mi, og da må jeg jo jobbe ulovlig. Dama i andre enden ble bom stille.

Jajaja, jeg har jo ikke seriøse planer om det. Men det var 'omsåkor' deilig å få de som alltid har unnvikende svar på alt en spør om, til å ti forbløffet stille. Det var en fantastisk taushet.

Jeg blir så sinna!!!

Det provoserer meg enormt å se folk som mishandler dyr. Jeg er opptrekt nå fordi jeg har sett overvåkningsfilmen fra England, der en 21 år gammel mann lot "en dårlig dag" gå ut over en uskyldig hund.
Jeg vil likevel minne dere der ute på følgende: Det er mange dyr i vårt land som også lider- og vi har ikke dyrepoliti som kan gripe inn. Mattilsynet, som skal ha ansvaret, er dersverre ikke sitt ansvar bevisst!

Dårlig dag- banket hunden

Se for eksempel på bildene i denne facebook-gruppa, Tving mattilsynet til bedre dyrevelferd der noen hester i Tromsø-området er avbilda. Lenger sør har mattilsynet allerede grepet inn og gjort noe med slike saker, mens Mattilsynet i Tromsø ikke vil gripe inn. Det er en skam!

Engasjer dere- ikke la dyr lide unødvendig! Alle de som kjemper for at vi skal legge ned pelsdyrnæringa i landet, de bør også kikke på andre dyrs velferd!

ARGH.

Ting tar tid i denne verdenen... Jeg søkte om voldsoffererstatning for over to år siden- og forrige uke så etterlyste jeg svaret nok en gang. Jeg etterlyste det i august først, etter å ha fått et brev på våren der  det sto noe juridisk pjatt om endring i avklarings- og tildelingspraksis. Og at det kunne påvirke min sak. Jaja, jeg venta. I august spurte jeg om det hadde hatt betydning for min søknad, men det kunne han ikke svare på over telefonen, da de ikke gir svar på slikt pr. den. Oki, jeg venta. Beskjeden var at jeg skulle høre fra dem raskt. I september kom et brev fra dem der det sto omtrent det han hadde sagt, at nå var avklarings og tildelings-greia avgjort, så nå skulle saken behandles. Og jeg skulle får svar i løpet av oktober.

Oktober kom og gikk, november likeså. jeg ringte i forrige uke for å etterlyse svar- og fikk beskjed at han som hadde ansvar for min sak, ikke hadde kapasitet til å behandle den, så saken var overført til en annen saksbehandler. Så fikk jeg snakke med den nye etterpå- men han hadde jo ikke satt seg inn i saken, for han hadde nylig overtatt saken " Vent litt, jeg skal bare leite gjennom mappene på pulten min ...(rasle, rasle)....der", sa han, og fortsatte tydeligvis å bla i papirene, for han hmmm'et et par ganger. Deretter sa han at han også trengte tid til å sette seg inn i saken (Ja, jeg begynner å forstå det nå...) og lovde meg svar i løpet av desember eller tidlig i januar.

Jeg begynner å bli lei av å vente.... I mai er det tre år siden jeg sendte søknaden, som i følge retningslinjene deres skulle ta maksimalt et år å behandle. Er det noen av dere der ute med et snev av juridisk kunnskap- som vet noe om slikt? Tidsfrister og sånn, tenker jeg på.....

Om sorg og omsorg

Jeg møter mange mennesker som spør hvor det kommer fra, når jeg skriver -særlig morsomme- innlegg på bloggen. I dag innså jeg det, etter litt tenking og filosofering. Alt jeg skriver om, kommer som et resultat av et møte med en venn, en bekjent, en fremmed. Jeg opplever ting, skravler med folk og ler og gråter med venner.

I lys av et venninnebesøk har tankene mine kvernet om et tema, og nå skriver jeg om det, ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mange andre. Dermed må det skrives om, et alvorlig tema, sårt for noen, vondt for andre. Ingen kritikk, bare en enkel påminnelse om at vi skal ta vare på hverandre i hverdagen.

Er du en av dem som har huset fullt av folk, venner og bekjente som stadig kommer innom? Kjære deg, vær glad og takknemlig for det (selv om du sikkert blir lei av og til). Kan hende er det barnas venner, kjærestens venner, den gamle nabodama som kommer akkurat i middagstida, eller bare en bekjent som stikker innom for å slå av en prat. De kan være engler, visste du det? Et ord i bibelen sier noe om at en skal være gjestfri, for en kan uten å vite det ha hatt en engel på besøk. Det er kanskje ikke alltid like enkelt å være den gjestfrie, men vit at det er en ære. Å være den som andre vil gå til, er et æressymbol større enn den største medalje. Tenk så mange engler du kan ha hatt innom din dør? Du er velsignet, kjære, for ditt hjerte er stort og romslig. Jeg hadde det sånn da jeg bodde i Nordreisa- nabobarn, venner og bekjente, ja sågar husverten, stakk innom. Bare for en prat, mat, en kopp kaffe, en latter, noen tårer. Det er- og det tenker jeg kanskje mest i ettertid- en utrolig glede, og innimellom et savn.

Men så er du kanskje den som går på besøk. Kanskje den gamle nabodama, som går til naboen i middagstida, fordi da vet du at du kanskje blir bedt på middag. Ikke fordi du ikke kan lage mat selv, men fordi du er så lei av å spise alene, lei av å ikke kunne delta i en hverdagssamtale over middagsbordet. Kanskje så ensom i din alenehet, at behovet for menneskelig kontakt gjør at du velger en slik strategi.

Kanskje er du den som alltid besøker andre, men ingen besøker deg. Jeg tror at om du er en av dem, så er det kanskje på tide å si noe om det at det kan være sårt at så få kommer i retur. Det er ikke slik at vi skal teller- det gjør jeg aldri. Men jeg, som noek mange andre, kjenner at det er sårt når noen etterlyser meg, "kor blir du av, lenge sia du har vært her, kom no å drikk kaffe". Og jeg slipper omtrent det jeg har i hendene, og besøker og drikker kaffe og ler og skravler. Og det hele uten baktanker, rett og slett fordi jeg får stor glede av å se det andre mennesket, store smil og en varm følelese inni meg. Det er godt- men også litt -eller mere- sårt. Da kjenner man det, når man kanskje hadde lagd noe god bakst, eller hadde ferske brød- at man  kanskje inviterer andre til å komme å smake- og så er det ingen som kan. Opptatt, travelt, har ikke tid, en annen dag. Det er en sorg, det å kjenne på følelsen av at "ingen kommer til meg".

Heldigvis er det noen som kommer innom meg av og til. Dere er mine engler kjære, dere er kilder til glede.


Jeg har et ønske for denne adventstida.


Jeg ønsker dere alle en fredelig adventstid, med latter og smil. Jeg ønsker dere et åpent hjerte, slik at alle som ber om ly i hjertet deres, skal få det. Jeg ber om åpenhet, ikke i ord, men i gjerning. La den som ikke er som alle andre også få en plass i ditt liv, for den rikdommen vedkommende har, er en spire til håp. Jeg ønsker for dere alle at dere har gode venner som viser omsorg for dere, og motsatt: som dere kan vise omsorg i retur. Jeg ber om at de som er ensomme, skal sees, slik at vi kan få en varmere verden. Jeg ber om at de som har det vondt, får styrke og mot til å snakke om sin smerte slik at de skal få hjelp og omsorg.
Jeg ønsker alle en god advent, der varmen fra andre får være den største varmen du opplever.


Klem til alle!

Pia Haraldsens kjoler på alle kroppsfasonger?!!

Pia Haraldsen har vært på Norgesturnè med sin nye kolleksjon. For det første så skulle kolleksjonen være for vanlige jenter, og som hun poengterte "for alle kroppsfasonger". Yeah RIGHT! Synes jeg ser meg selv, i min pærefasong, skvisa inn i en av silkekjolene til Frk. Haraldsen. Ja, kjolene var nydelige de, særlig en stroppløs rød med litt utsving. Men Kjære Pia. Du må ikke si at dette er noe som passer alle kroppsfasonger! Du hadde gremtes hvis du så en av de nydelige kjolene med min kropp inni- det hadde vært buler og bulker her og der, i tillegg til en god del "underskulderhud" som ikke vile fått plass nedi, og dermed ville ha tytt utover kanten under armene på kjolen. U see? Du får herved en utfordring: Design slike vakre julekjoler også for damer på 100 kilo pluss minus.... Vi liker nemlig å kle oss vakkert, sexy, fint, nydelig, stilfullt osv. vi også. Men vi ser så dumme ut i åletrange kjoler- selv om det er sagt at det skal passe alle fasonger.

Og så for det andre. Jeg blir så skuffa når dere skryter av Norgesturne. Da (unnskyld at jeg bruker deg som ekempel Pia, men det var du som sa det denne gangen) forteller på tv at du har vært på Norgesturne, og jeg tenker " Hæ? Hva? Har ikke hørt noe om at du har vært her i TROMSØ?" og så forteller du at du har vært i Trondeim og Førde. Ehhhhhhhh...

Kjære Pia igjen... Du må forstå at Norge er lenger NORD enn Trondheim. Vi bor i hus, det er ikke alle som bor i gamme. Vi har dessuten både tv og radio, og til og med internett. Det betyr at vi også er en del av det moderne samfunnet. Vi har ikke rein, og de aller fleste av oss bor i relativt bebodde strøk. Og du, det tar to timer med fly fra Oslo, og jeg kan stille som privatsjåfør hvis du ikke skulle finne fram til taxien utenfor flyplassen i Tromsø. Hvis du betaler godt nok.

PS: Jeg kan gjerne stille som modell hvis du trenger bevis for at kolleksjonen din IKKE passer alle kroppsfasonger... !

Jenter som blir voldtatt....

Med fare for å bli både utskjelt og uglesett så kommer jeg allikevel med denne betraktninga.
En kjøretur gjennom byen i totida i natt viste fram alt hva byens ungjenter har å by på.
Flesteparten valsa rundt i høye hæler, og skjørt så korte at de ikke syntes under den allerede korte jakken. Fulle, noen drita, sminke og hår på halv tolv.

Og så tenker jeg, kvinne som jeg er- at jeg er ikke overraska at jenter blir voldtatte.

Jada, dere som skriker opp om at en kvinne har rett til å få naken omså igjennom byen uten å bli voldtatt eller antasta- og så videre- dere glemmer at halvparten av de vi har rundt oss er menn!
En god del jenter sender luremus-signaler, det kan og skal ikke stikkes under en stol. Men for de av menna som ikke kjenner signalene for luremus- de voldtar kanskje også. De ser et lettkledt kvinnfolk, dressa opp for å få seg noe- og han, voldtekstmannen- han ser sin sjangse. De jentene er jo tross alt et lettere bytte enn de fornuftige kvinnene som ikke kledte seg som tja..luddere...

Og ja, vi har rett til å kle oss som vi vil, og gå der vi vil, og gå trygt. Men verden er ikke trygg, alle voldtektsmenn er ikke bura inne, de har ikke merkelapp der voldtektene står oppført- og de gir da katta i hva vi mener vi har rett og krav på.

Vi må bruke hodet også. En fornuftig jente, kvinne, kjerring, dame- kall det hva du kalle det vil- må bruke hodet.

Jeg er ikke noen innbarka feminist, og ikke noen vred kvinnesakskvinne- eller likestillingsforkjemper for den saks skyld. Jeg har opplevd å bli utsatt for overgrep- og da vet jeg hva jeg snakker om. Jeg mener at kvinner skal la fornuften råde, ikke det grådige behovet for å gå ut på byen og være sexyest mulig for å få seg noe.

Brev fra Direktoratet- opp og ned er like langt...

De som leste den forrige bloggen min vet at jeg hadde sendt et illsint brev til NAV, Helsedepartementet og Arbeids og velferdsdepartementet. Der skriv jeg en hissig kritikk om bruken av skjult nummer fra offentlige kontor, i dette tilfellet NAV, som ringte skjult, og skyldte på NAV's policy. Jeg tok da opp dette, og begrunna klagen min på at en etat som skal hjelpe folk tilbake i jobb, ikke kan ringe slik. For oss som har angst for slike telefoner, blir livet stadig et vondt adrenalinrush når det kommer sånne.

I går fikk jeg brevet fra arbeidsdepartementet- der de beklager bruken av skjult nummer- og at dette IKKE er NAV's policy. osv. Så kult! Jeg var kjempeglad i går, fordi det er en liten seier over systemet...
Men i dag traff jeg bakken med et smell. Jeg hadde ringt NAV, kom til servicesenteret- som skulle ringe meg tilbake. Og gjett hva: de ringte med skjult nummer. Jeg ble så paff at jeg ikke engang kom på å kommentere det. Snakk om nedtur!!!

BOIKOTT JAPAN!!

Jeg er ikke mye lattertroll akurat nå, langt mer ei sinna trollkjerring....!
Har sett dokumentaren The Cove..og er sint!

Masse tusen delfiner blir årlig fanget- og omkring 23000 av dem drept i landsbyen Taiji i Japan. Anbefaler dere som mener delfiner i akvarium og f.eks Sea World er bare noe koselig å se denne filmen. Delfinene blir jaget og fanget, og brutalt håndtert- og delfintrenere fra hele verden kommer for å se disse og velge ut (gjerne hunn-tumlere) til akvariene. Det er unaturlig for delfinene å være i fangenskap- og det fantastiske sonarsystemene disse dyrene har, har ingen funskjon lenger i bassengene. I fangenskap får delfinene blant annet medisin mot magesår- fordi de er stressa.

De delfinene som ikke blir valgt ut, dør. De slaktes ned, ved at de blir stukket med skarpe kniver mens de enda er i vannet, for så å blø i hjel. Kjøttet selges under navnet hvalkjøtt- med den konsekvens at mange Japanere intetanende får kvikksølvforgiftning- da delfinkjøttet er sterkt forurensa.

Dette er dyreplageri av verste sort, og dette må stoppes!!!

Sjekk linkene:

http://opsociety.org/about-ops.htm

http://www.takepart.com/thecove