Hjemmelaga grov kjøttbrød med spaghettisaus og pasta- nydelig! Jeg har aldri likt kjøttpudding ( kjøttbrød), men så prøvde jeg å lage det selv....
Her er oppskrift på min variant:
4-6 porsjoner ( en stk brødform)
1 kg karbonadedeig og kjøttdeig ( jeg blander halvt om halvt)
3 egg
3 dl melk
6 brødskiver av grovt brød
1-2 ts salt ( kjøttdeig er ferdig salta!!)
1/2 ts pepper
1/4 ts
krydderdryss etter smak: pizzakrydder, spisskummin, sitronpepper
Legg brød til bløtt i melka.
Visp eggene, og bland godt med kjøttet, og arbeid det godt sammen.
Rør inn oppbløtt brød og melk.
Ha i krydder.
Smør en brødform i bunnen. Ha røra i forma, og klapp flatt. Om du ønsker kan du smelte smør og pensle med.
Steik på 200 grader i ca 35 minutter ( bruk en kniv etter 35 min, se oppi. Er den lys rosa kan du ta den ut av ovnen og la den stå under folie i noen minutter. Hvis du er en av dem som liker stekeskorpe, kan du ha den under grillfunksjon i 3 minutter på 240 grader.
Variasjonsinnhold ( om ønskelig):
Finhakk 100- 200 g bacon, steik det og ha halvparten i deigen og andre halvparten i forma før du har deigen oppi.
Hakk 1/2 løk, 5 fedd hvitløk og litt purre ( etter smak) og ha i deigen. Godt sammen med soppstuing og poteter ( og tyttebærsyltetøy)!
Lykke til!
ps: Jeg lager som oftest nok til å fryse ned en porsjon eller tre... :) og da er det god, lettvint middag- og med tilsetningsstoffer du selv har bestemt.
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme! (Arnulf Øverland)
Vi bor i et av verdens rikeste land. Vi har det- sammenliknet med andre land i verden- ufattelig godt. Derfor kommer innvandrere hit- fordi v ihar det godt. Vi har folk fra hele verden i våre arbeidsstokker- som gladelig jobber for norske abeidsgivere, fordi vi har det godt.
Vi liker å tro at vi har det godt fordi vi er et land som lever av våre egne ressurser, og hjelper andre. Vi er store på å gi- årlig samler vi inn millioner av kroner til u-hjelp. Vi er så gode på å gi. Typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland. Typisk norsk å være blind også, tenker jeg. Det som ikke skjer rett foran vår egen nese, det skjer ikke, synes å være gjenganger i folks liv.
Vi eier Statoil. Vet dere hvor Statoil har eierinteresser? Jeg vet noen få steder, men gjetter på at det er langt fra alle. Et sted jeg vet, er tjæresand i Canada. Oljesand, dirty oil osv. Same shit. Se filmen- vi har ikke lov til å glemme!
Vi, som eier av Statoil, er med på å skape umenneskelige forhold å bo under. Når vannet er forurensa, og alt som lever i det er skadd- og når jorda blir utnytta uten tillatelse- så er det ingenting tilbake. Folk har 30 ganger mer kreftsykdommer i disse områdene. Flere dør av kreft. De som tar vannprøver for staten Canada er betalt av oljeselskapene. (Vi kan vel alle tenke hvordan disse vannprøvene se ut.) Prøver av snøen som falt på fire måneder viser at luftforurensinga er ekstrem- 13 giftige stoffer pekte seg ut, og tilsvarer et middels stort oljeutslipp i skadeomfang. Bly, krom, arsen og så videre. Utvinninga er langt mer forurensende enn "normal" oljeutvinning- og fremdeles får det pågå.
Vi er med på det, så lenge vi tillater at Statoil, som vi eier, er med på det. Men vi er blinde, vi som har det så godt. Vi lukker øynene, så lenge det ikke berører oss.
Oljesand/tjæresandfeltet i Alberta, Canada, er på størrelse med en tredjedel av Norge.
Vi hadde måttet flytte på oss, og noen oppdaget verdifulle mineraler i jordoverflaten ved beina våre, vi hadde måttet tåle av jorda ble snudd oppned og sprengt- til det var tomt for det ene produktet noen fant verdifullt. Vi hadde måttet tåle at jordbruke måtte lide, og fjell og vidder ødelagt- vi, folket som virkelige vet å sette pris på naturen omkring oss. Vi hadde måttet tåle at vannene lenger ikke var rene- vi som liker å ta en håndfull rent drikkevann av en fjellbekk, eller grille den nyfiska ørreten over bålet. Vi hadde måttet tåle å miste flere slektinger og naboer i kreftsykdommer enn normalt.
Men nå angår det ikke oss, virker det som.
Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
Jeg er ikke noen lysende grammatikk-nerd, og skriver på dialekt til tider gjør jeg også. Men når folk bruker ord feil, da blir jeg en smule svett. Eller gjentagende skriver dem feil. Og så elsker jeg ordspill- og rare funderinger over ord og sånt. Olderfar og oldermor. Det heter ikke det!! det heter oldEFar. Older, det er et tre, det! I Nordreisa er det til og med en gate oppkalt etter treet- ikke etter oldeforeldrene. Olderskogen. Gressenke. Hvis kona blir gressenke når mannen er borte, blir han gresskar i motsatt fall? Min bror lanserte tanken, jeg publiserer.. .
Her er en annen snodig sak- og når du har lest denne , må du teste det på noen for å se virkninga.
Skriv fem lapper med følgende ord:
Eplemos
Lungemos
Potetmos
Rotmos
Turtermos
Her er det viktigste at siste ordet alltid kommer sist.
For de fire første vet vi jo hva er, ikke sant? Men hva i all verden er turtermos? Be folk om å gjenta siste ordet til de får det riktig.
For det er jo ikke turter- mos det står. Det er en tur-termos, vel..
Prøv! Merkverdig sak...men jeg lover deg at noen går på limpinnen.. :)
Jeg er jo både facebookbruker og twitrer om diverse. Twitringa er vel kan hende min "kjappblogg", men den er jo ikke søkbar slik som denne. Nå skulle jeg hatt et mobilkamera som funka- men det gjør den ikke- eller, det vil si: den funker, men den vil ikke laste opp bilder til nettet. Da er jeg akkurat like langt hva blogginga angår. Nåvel, det er jo ikke det det skal handle om i dag. Jeg har kommentert andre blogger tidligere, jeg jeg har kommentert diverse reklamestunt fra facebook sin side osv. Nå har jeg enda en facebookkommentar på lager.
Jeg liker å se bildene andre legger ut. Ser gjerne på ungene deres med strømpebukser på hodet, hylgråtende og knallrosa, eller nysselige og søte små innhylla i noe nusselig hvitt og så videre. Jeg liker det fordi jeg leser deres glede og fryd inn i bildene, og tenker at ungene er elska og har det godt. Men så er det en og annen som fanger min interesse, og ikke alltid i positiv forstand. Når mammaen bruker ungen i hver eneste facebookkommentar- uansett hva som kommenteres. Har noen bakt, ja så skal mammaen og ungen komme på besøk og smake, selv om ungen er for liten til det. Har noen vaska, ja da er det jo fint for da kan mammaen og ungen komme på besøk og ungen kan til og med ligge på det rene gulvet. Har noen andre fått unger, så kan mammaen og ungen komme på besøk og ungene skal være framtidige kjærester. Har noen gifta seg, så kommer jaggu kommentaren om at mammaen nå har vært gift i et par år og det er absolutt verdt å sette i gang med produksjonen umiddelbart slik at lille ungen skal få ei ny venninne eller en annen framtidig et eller annet.
Jeg blir svett. Og jeg overdriver. Helt klart. Men noen mødre utpeker seg så til de grader at jeg bare må. Jeg har jo en dunge av dere der ute som har unger, og som viser dem fram og forteller små glimt, og som sagt, det synes jeg er artig. Men intens mammafisering av alt som kommer, er slitsomt. Litt slitsomt i alle fall. Til nå har jeg ignorert det, og det har jeg jo helt fint gjort så lenge facebook har eksistert, men jeg tenkte at det må være lov å si det. På min egen blogg.
Det som slår meg, og det gjør jo at jeg tenker at de aller fleste er oppegående, er at de fleste av mine venner som har barn, har andre interesser også. De kan for eksempel skrive litt om mannen sin, eller de spiller nettspill med meg og andre interesserte, de humrer over dagligdags humor, og har ikke et akutt behov for å melde hvor mye bæsj lillegull har klart å skvise ut idag. Og de kommenterer andres statuser, uten å ta med ungene sine inn i statusen. Det er derfor jeg legger merke til de som mammafiserer alt. Jeg ser jo at noen få har hele identiteten knytta opp mot dette ene: å være mamma. Jeg har holdt ut med det i noen år, så skal ikke gjøre noe fra eller til hverken med blokkering eller slikt(Men så kan det jo hende jeg blir blokkert da). Men jeg bare hinter. Kan hende er jeg ikke den eneste som har lagt merke til det- og blitt lett svett av mammafiseringa.
