Når småfolk dør

..er det stille i gangene.
Når de stille menneskene som ikke gjorde noe for å stikke nesa fram her i livet går bort, så blir det bare stille etter dem. Når de som ikke har familie og så mange gjenlevende venner går bort, da er det et nesten usynlig tomrom. Når storfolk dør, da er tomrommet så synlig. Det er tomrom i media et par dager, det er tomrom i musikken- og vemod strømmer ut fra cd-spilleren. Men slik er det ikke når småfolk dør.

Jeg har vært i mange begravelser etter hvert. Noen fine, noen der jeg var rørt og sang salmene med brist i stemmen. Mange begravelser der venner og familie fyller opp de fremste benkeradene, sammen om en sorg. Kanskje er det det eneste de kan enes om- at mor eller far skal begraves. I sorgen er selv de største konflikter pakket inn i vatt og lagt på hylla for en stakket stund. Og jeg lar meg røre av blomsterbuketter med tekst fra barnebarn og venner.

Men så er det  de andre. Jeg har gått i begravelser der jeg visste at vedkommende ikke hadde noen. En gang, da jeg jobba med renhold, hadde vi vært hos en eldre mann. Han var sur og tverr da vi kom dit, men da jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet og hadde tid til å lytte, så var han riktig så hyggelig- og med en livshistorie til forundring. Noen uker etterpå så jeg dødsannonsen, så jeg følte at den gaven jeg fikk ved å høre historien skulle jeg gjøre opp for ved å stille i begravelsen. Det var noen få, eldre mennesker i benkeradene. En krans med teksten "Hvil i fred. Venner" lå på kista.

Jeg har spilt orgel i begravelse der vi var fem mennekser i kirken, inkludert presten, kirketjeneren og meg. Slike begravelser er så inderlig stille. Det var ingen salmesang, utover min og prestens. Det var ingen taler, og blomsterbuketten kom fra sykehjemmet.

Og jeg skjønner at jeg må stikke hodet fram. Jeg som ikke har tenkt å få barn, noen som skal komme etter meg. Jeg må stikke hodet fram, slik at noen husker meg den dagen jeg går bort.

Godetanker-dagen

Jeg gledes ved dagen i dag. Det har ikke skjedd noe spesielt, men jeg gledes ved den.
Jada, det høres ut som om jeg er hundre år, men det er noe med akkurat de ordene som gjør meg glad.

Jeg gleder meg ikke over noe, på grunn av noe, og dagen har ingen planlagte oppgaver som har en betydning.

Men det snør. Og bak skydekket trenger solstrålene seg fram, kan ikke stenges helt ute. Og jeg elsker følelsen av vår, når reinkalveria setter inn med en og annen byge, etter to uker med fint vårvær. Da lukter det  så godt ute, og det blir fritt for svevestøv.

Og jeg gledes over alt snakket i radioen om veteranene- og jeg reiser meg opp imaginært og nikker ærbødig med hodet, og takker alle dem som var villige til å gi sitt liv for at jeg skulle få leve i frihet, fred og med rettigheter mennesker i  andre deler av verden bare drømmer om- og som de ikke kan forstå hvordan vi bare kan ta for gitt.

Jeg blir glad av å tenke hjem til mitt barndoms paradis- og gleder meg inderlig til å stå med fiskestanga på Bergan igjen.

Jeg gledes over det nye livet i husgjesten vår sin mage- Et lite tante og onkel-barn som skal få glede verden med hele sitt jeg.

Og så kjenner jeg på en inderlig glede over at jeg faktisk har klart å ignorere negativ skitt og baksnakking fra enkelte mennesker. Jeg har tenkt at jeg til syvende og sist har syntes synd på dem, som er så små i seg selv at de må gjøre meg liten for selv å være store.

Ha en god dag!

Skal drømmer bli virkelighet, må du være våken!

Det beste med å være borte

---det er å komme hjem.
Alltid.
Det er jo fint å være på tur- men å komme hjem, få en muss fra Mannen, få en klem, kjenne at det er deilig å være to- det er det beste.
Har hatt en flott helg hjemme i Reisa, med alle søsknene tilstede, mamma og pappa og julemesse- Og så glemte jeg kameraet, så det blir altså ingen bilder av det. Men det kommer et innlegg i lokalavisa på tirsdag, så da skal jeg linke dit.
Vel, julemessa: Solgte greit i år. Hadde med meg dukkeklær, hjerteskåler, hjertepynt, kremmerhus, posepølser, halser, ull-ankelsokker, sitteunderlag, luer med mere. Artig opplegg- masse kjentfolk tilstede, og åresalg og  latter. Og 25 kilo poteter! Ja, for det vant jeg på loddsalget, jeg.. *ler*
Blir mye poteter framover, skulle man tro. Nå hører det med til historien at hr. og fru Viken, som hadde gitt potet-premien, de var ikke hjemme, så potetene skal få være i Vika til vi drar oppover til jul. Men 25 kilo? Tror jeg generøst skal dele med svigermor, for så mye poteter spiser vi ikke på et år engang.

Søsknene mine: Pål var hjemme sammen med ungene- som er blitt så store! Anette var jo selvsagt der med sine, og Eli Hanne hadde ditcha gubben for å være der til lørdag. Og så lillebror Roy Anders, såklart.

Vi er en stor, til tider støyende gjeng, og jeg er glad i familien min. Men ærlig nok: Jeg er glad vi ikke bor på samme sted hele gjenget. Det er slitsomt i lengda med denne glade, skravlete, høyrøsta folkedungen vi blir- noe som bare skjer når vi er der alle sammen. No offence, men sånn er det fra mitt ståsted. Derfor er jeg også glad for at vi har campingvogna stående. Det er herlig, kunne slappe av med en bok, radioen, se ut på mørket på utsiden. Etter hvert har jeg endra meg, jeg som var et sosialt dyr tidligere. Er riktignok sosial så det rekker enda, men kjenner ofte at det å kunne trekke meg tilbake og bare være meg er vesentlig.