Jeg skrev dette innlegget for et par uker siden, men posta det ikke. Nå tenker jeg at jeg skal gjøre det likevel, fordi jeg kjenner det bobler i meg...
Velkommen til treningsidiotiets verden. Jeg er feit, og jeg er i elendig form hva både kondis og fart angår. Men jeg har det bra, med meg selv og med kroppen min. Og men kjære liker meg som jeg er, men det gjør tydeligvis ikke de andre! Men så kommer det til den andre siden av saken, nemlig de som synes de har rett til å kritisere meg og de andre feite. Og de som ikke vet at de er fryktelig irriterende, som tror at de er til inspirasjon for kreti og pleti med å legge ut alle slags trenings-statuser på facebook. Sistnevnte gruppe er bare slitsom.
" Deilig styrketrening i dag. Liker min nye PT". Jada, jada, tenker jeg. Blære. Jeg plukker opp boka, som jeg velfortjent kan lese i, etter å ha vaska kjøkkenskapene, støvsugd stua og hengt opp de rene klærne- og lagt de tørre, bretta inn i klesskapet. Om jeg har en personlig trener, så heter han selvhøytidelighet.
" En ny topp å krysse av i boka! Deilig med topptur i ettermiddagssola!" Når ble en topptur deilig? Fra nå av betyr deilig i facebook-terminologi " vondt, vont, slitsomt, vondt og litt kry". Hvordan får de tid til det? Jeg ser omkring meg på alt jeg skulle ha gjort, og tenker at jeg ville ikke ha prioritert flere timers trening ukentlig, når det betyr at jeg må bedrive skippertaksrydding hjemme. Topptur er for meg i facebooksammenheng en måte å fortelle omverdenen at man er vellykket, og en del av det er toppturens fortjeneste. Man blir jo lykkelig av sånt, sant? Jeg setter på radioen, går inn på gjesterommet, rydder litt, bretter klær og tar fram symaskinen for å reparere dongeribuksa til gubben.
" Da skal man på trening". Jaha? Og det trenger jeg å vite? Jeg har ikke tid, og det gir meg ikke noe ekstra livslyst. Og jeg hater treningsstudioer. Jeg misliker særlig å sykle på treningsstudioer. Årsaken? Jeg blir ikke det minste inspirert av å sitte å stirre enten i gulvet foran meg, og tydelig se at uansett hvor mye jeg tråkker, så kommer jeg ingen vei, eller stirre inn i rumpeprekken på treningsbuksa foran meg, som blir svettere og svettere. Jeg rusler heller en tur til venninna på besøk. Og da blir fokuset deretter: ikke at jeg fikk en times gå-tur, men at jeg fikk besøkt en hyggelig venninnne. Og det er det som er facebookmateriale, om noe av det skal ut.
Jeg er feit. Og jeg er selvsagt klar over helserisikoen, og farene. Jeg vet at jeg bør trene, men jeg trenger ikke at folk forteller meg det på facebook. Jeg blir ikke oppmuntra av det. Jeg føler meg bare mindreverdig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tilbakemelding fra DEG som leser, det er hva jeg blir glad for!!