Ny uke, nye muligheter. For mange: ny dager der de må møte mennesker de ikke har det godt sammen med. Jeg snakke litt tidligere med en skoleungdom, og det er derfor tankene mine går i den retningen.
Dette er først og fremst en tanke til alle dere foreldre og foresatte der ute, som har barn i skoler omkring.
Hvis barnet ikke trives på skolen, hva da? Hva når ungen din, hjertebarnet ditt, ikke opplever glede med å skulle gå til skolen? Den synlige mobbingen er nå en ting, den kan man i mange tilofeller klare å gjøre noe med- om enn ikke alltid. Men de usynlige tingene, de som gjør at det er vanskelig å sette fingeren akkurat hva problemet er. Mange barn blir usynlige. De blir ikke sett av andre, de er ikke med i kjernestrukturene i klassen, de kommer og går og medelevene registrerer det egentlig ikke. Det er ikke slik at alle er frosset ut, eller mobbet, men man har ikke en god skoledag fordi man ikke blir sett.
Det er ikke enkelt å gjøre no med, og kan hende finnes det ingen fasit. Men av den grunn er jeg for tanken om fritt skolevalg- der barnets stemme først og fremst skal bli hørt. Skolene skal ikke bare tilpasses foreldrenes behov, eller kommunens behov og så videre. Barna må høres! Fram til nå er det foreldrenes behov som har styrt skolen. Foreldrene trenger at barna er på SFO, foreldrene trenger at ungen går på den skolen som er nærmest( kortest vei å kjøre), og så videre. Riktignok er det fint om ungen har det godt og trives på den skolen som er i den umiddelbare nærhet, men kjære foreldre, det er ikke alltid slik!
Elever i den videregående skolen trives ikke alltid på den skolen som er nærmest hjemmet. Kan hende er det fordi de aldri har trivdes på den ungdomsskolen de gikk på, eller fordi de ikke er en del av en vennegjeng- de er outsidere.
En ting vi kan legge oss på minnet til ettertanke er et enkelt spørsmål.
Ville du, som voksen, ha blitt i den samme jobben, på det samme stedet, om du aldri opplevde at du ble verdsatt på din arbeidsplass?Hvis du aldri kommer helt inn i det sosiale miljøet, ikke helt blir en del av den humørfylte gjengen som sitter sammen i lunsjen. Normalt har den kanskje rom for alle, men du passer liksom ikke helt inn. Kan hende er det ikke din atferd det er noe i veien med, ikke ditt utseende, ei heller de andre- det bare skjer. Du trykkes bare ned av opplevelsen av å være usynlig.
Ville du ha blitt på denne arbeidsplassen, i år etter år?
Jeg ville ikke. Og jeg unner barn og ungdom den samme muligheten, valgfriheten.
mandag 30. april 2012
torsdag 26. april 2012
Det er en stund siden nå- hodet gikk tomt for ord som kunne deles. Enda er det forholdsvis tomt i den aktuelle sekken, men det er på bedringens vei.
Deler derfor bare litt tanker om slanking... og slikt!
Deler derfor bare litt tanker om slanking... og slikt!
" Jeg har ikke viljestyrke til å slanke meg. Jeg må heller like meg selv slik jeg er. Det eneste jeg ikke liker ved meg selv, er min mangel på viljestyrke."
onsdag 15. februar 2012
Maskjerring på fire hjul...
Jeg kjører leiebil.
Det skal i utgangspunktet være luksus, og det er det jo for så vidt. Sammen likna med min egen bil er den nyere, renere, og kanskje hakket billigere i drift. Jeg kjører en Toyota Auris i noen dager, men allerede etter første dagen hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke under noen omstendighet skal ha en slik i eget eie. Jeg er sikker på at en Toyota Auris må være av hunkjønn.
For det første er en glorete. Ikke utvendig, det vises ikke før du setter nøkkelen i tenninga, og lys kommer på i dashbordet. Da er den like fargerik som en middelaldrende gledespike med mål om å se femten år og tjue kilo yngre ut. Dashbordet sminkes i fargerike striper og ringer.
Deretter starta jeg å kjøre, og på vei hjem fra jobb sladda bilen litt. "wiowiowiowiwo... " Jada, det blinker og hyler når bilen sladder. Det er glatt ute, så idet jeg trør på gasspedalen, så spiunner bilen litt. jeg har bare ti km i timen, i og med at jeg hadde svingt inn krysset hjemme, men likevel gneldrer den masete bilen om at jeg nå spinner. "oeoeoeoeoeoe..... ".
Jaja, tenkte jeg. Dette er første dagen, jeg skal bare ha den i noen dager mens min egen er på verksted. Det går vel bra.
Siden kjørte jeg ut en tur. Da klarte jeg å klemme fast setebeltet i døra. Jeg tar som oftest på selen når jeg har kjørt ut av innkjøringa- men nå satt den jo fast. Da skjer det. Det blinker litt, deretter kommer det en høy bing...bing...bing...-lyd. Jeg svinger inn igjen for å ordne med dette, men er ikke rask nok for maskjerringa på fire hjul- hun hyler ut all sin vrede over min manglende evne til å ta på meg selene. "bingbingbingbingbing..."
Hører du lyden i hodet? Jeg skal aldri ha en Auris. Hun er nemlig et fryktelig masete kvinnevesen.
Det skal i utgangspunktet være luksus, og det er det jo for så vidt. Sammen likna med min egen bil er den nyere, renere, og kanskje hakket billigere i drift. Jeg kjører en Toyota Auris i noen dager, men allerede etter første dagen hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke under noen omstendighet skal ha en slik i eget eie. Jeg er sikker på at en Toyota Auris må være av hunkjønn.
For det første er en glorete. Ikke utvendig, det vises ikke før du setter nøkkelen i tenninga, og lys kommer på i dashbordet. Da er den like fargerik som en middelaldrende gledespike med mål om å se femten år og tjue kilo yngre ut. Dashbordet sminkes i fargerike striper og ringer.
Deretter starta jeg å kjøre, og på vei hjem fra jobb sladda bilen litt. "wiowiowiowiwo... " Jada, det blinker og hyler når bilen sladder. Det er glatt ute, så idet jeg trør på gasspedalen, så spiunner bilen litt. jeg har bare ti km i timen, i og med at jeg hadde svingt inn krysset hjemme, men likevel gneldrer den masete bilen om at jeg nå spinner. "oeoeoeoeoeoe..... ".
Jaja, tenkte jeg. Dette er første dagen, jeg skal bare ha den i noen dager mens min egen er på verksted. Det går vel bra.
Siden kjørte jeg ut en tur. Da klarte jeg å klemme fast setebeltet i døra. Jeg tar som oftest på selen når jeg har kjørt ut av innkjøringa- men nå satt den jo fast. Da skjer det. Det blinker litt, deretter kommer det en høy bing...bing...bing...-lyd. Jeg svinger inn igjen for å ordne med dette, men er ikke rask nok for maskjerringa på fire hjul- hun hyler ut all sin vrede over min manglende evne til å ta på meg selene. "bingbingbingbingbing..."
Hører du lyden i hodet? Jeg skal aldri ha en Auris. Hun er nemlig et fryktelig masete kvinnevesen.
søndag 12. februar 2012
.. men tiden eier vi ikke...
Jeg fikk noen tanker om tid i dag, lyttende til en lydbok. Jeg bruker vanligvis ikke å gjøre det, men en tre timer lang kjøretur med min venninne ble brukt til dette- begge veier. Inni der kom det en kort betraktning om tid- og selv om ikke jeg husker ordrett, så var meninga noe slik som " tid oppfattes ulikt av alle" .
Det tror jeg på. Det finnes mange sitater og ord om tid.
" Du kan ikke måle tiden i tommer og i meter.
For livet er et glimt- i mellom to evigheter."
For eksempel.
For hvem kan vel avgjøre hvor fort- eller hvor sakte tida går?
Hvor fort går tida i en berg og dalbane? Eller hvor fort går den når du møter gode venner, og plutselig er klokka langt over leggetid, og vi har ikke engang registrert det?
Eller hvor sakte går det, sår du ligger i senga med spysjuka og bare venter på at du enten skal bli kvalm nok til å kaste opp, eller at kvalmen skal forsvinne? Hvor sakte går tida for mennesker som har mistet livsgnist?
Tid er relativt, altså. Tid har vi ikke, den får vi, heter det. Vi kan ikke gjøre om på en eneste ting i tida som er forbi- ingenting kan være ugjort, ingen ord vi har sagt kan spoles tilbake. Ingen slarv og sladder kan på magisk vis være usagt. Ingen tanker kan tenkes om igjen identisk.
Vi kan ikke endre på det som er omme... Vi kan bare gjøre oss tanker om hva vi skal ønske, håpe, og jobbe mot i vår framtid. Enten det er i morgen, eller om et år. Men vite det med sikkerhet? Nei, det kan vi ikke. Og hele tiden, skritt for skritt så lenge vi lever, så går vi mot en framtid.
Et vakkert sitat jeg vil dele sånn helt på tampen:
"Ta deg rolig tid til å være lykkelig. Tiden er ingen motorvei mellom vuggen og graven, men plass til å parkere i solen."
(Phil Bosmans)
Ja, ta deg tid- og minn de du er glad i på det. Vi vet ikke hva framtida bringer- ikke engang det neste sekundet.
God uke til alle dere. Takk for din tid, den du delte med meg da du leste dette.
Det tror jeg på. Det finnes mange sitater og ord om tid.
" Du kan ikke måle tiden i tommer og i meter.
For livet er et glimt- i mellom to evigheter."
For eksempel.
For hvem kan vel avgjøre hvor fort- eller hvor sakte tida går?
Hvor fort går tida i en berg og dalbane? Eller hvor fort går den når du møter gode venner, og plutselig er klokka langt over leggetid, og vi har ikke engang registrert det?
Eller hvor sakte går det, sår du ligger i senga med spysjuka og bare venter på at du enten skal bli kvalm nok til å kaste opp, eller at kvalmen skal forsvinne? Hvor sakte går tida for mennesker som har mistet livsgnist?
Tid er relativt, altså. Tid har vi ikke, den får vi, heter det. Vi kan ikke gjøre om på en eneste ting i tida som er forbi- ingenting kan være ugjort, ingen ord vi har sagt kan spoles tilbake. Ingen slarv og sladder kan på magisk vis være usagt. Ingen tanker kan tenkes om igjen identisk.
Vi kan ikke endre på det som er omme... Vi kan bare gjøre oss tanker om hva vi skal ønske, håpe, og jobbe mot i vår framtid. Enten det er i morgen, eller om et år. Men vite det med sikkerhet? Nei, det kan vi ikke. Og hele tiden, skritt for skritt så lenge vi lever, så går vi mot en framtid.
Et vakkert sitat jeg vil dele sånn helt på tampen:
"Ta deg rolig tid til å være lykkelig. Tiden er ingen motorvei mellom vuggen og graven, men plass til å parkere i solen."
(Phil Bosmans)
Ja, ta deg tid- og minn de du er glad i på det. Vi vet ikke hva framtida bringer- ikke engang det neste sekundet.
God uke til alle dere. Takk for din tid, den du delte med meg da du leste dette.
torsdag 9. februar 2012
Strikk og slikt
søndag 5. februar 2012
Facebookreklame
Vet jo at facebook driver målrettet reklame. Siden jeg stadig er åpen om at jeg er overvektig, så har facebook funnet ut at jeg liksom skal ha den, unnskyld uttrykket, skitreklamen på min facebookside. Den siste uka er det særlig to som har stukket seg ut: den ene er " En lokal mor avslører ett fantastisk triks om hvordan man kan ta av 10 kg på en uke." Yeah right. Sjekka denne, rett og slett for å se hvem denne lokale moren er som liksom skal ha gjort det.
Janne undersøker Corexin dietten selv for å finne ut om denne superkuren virker.
Uansett hvor du ser finnes det blogger, reklamer, eller leger som kaller Corexin den nye mirakeldietten som vil stimulere vekttap. Men kan denne lille flasken leve opp til alt oppstyret? Eller har vi adoptert den siste Hollywood trenden uten å bekrefte at Corexin virkelig kan hjelpe deg å miste de ekstra kiloene?
Janne undersøker Corexin dietten selv for å finne ut om denne superkuren virker.
Her i Helsenyheter er vi nokså mistenksomme og er ikke sikre på at vi har sett ekte beviser på at disse pillene virker for vekttap. Dermed har vi bestemt oss for å sette produktene på prøve. Hva er vel bedre forsøk på å finne sannheten enn å foreta vår egen studie?
Vi begynte med at jeg meldte meg frivillig som prøvekanin. Jeg søkte om en flaske Corexin. Det er mange sider som tilbyr Corexin online, men FormLife Corexin er en av de mer seriøse leverandørene på markedet. Det inkluderte en gratisprøve av produktet uten å lure meg inn i andre skjulte tilbud. En annen grunn til at jeg valgte FormLife Corexin er fordi det er det reneste og mest konsentrerte Corexin tilgjengelig. Jeg tenkte at dette ville gi meg det beste resultatet med henhold til studien.
hmmmm..... Samme reklamen, ulik dame for hver gang man åpner linken. Hvem er det som tar disse for god fisk??? Lokal mor meg langt opp etter ryggraden!! den forrige mora het Melinda Evensen. Jada.
Jeg tenker " svindel" idet jeg åpner sida, og velger å rapportere reklamen som støtende. Jeg er tjukk, men trenger da ikke facebook til å minne meg på det!!!
Den andre jeg irriterer meg over er denne:
.
lørdag 28. januar 2012
lørdag 21. januar 2012
Vær ikke for snill..
Et godt minne fra da jeg jobba på sykehjem dukka opp i hodet mitt i dag. Nåja, det kom da flere minner etter hvert- demensavdeling kan være givende på så mange vis. Skal viderebringe et visdomsord jeg fikk av ei dame på omkring nitti;
Vær ikke for snill mens du e ung. Du blir likavel så gruelig slem når du blir gammel.
Jeg smiler enda av minnet- dette er tolv år siden.
Vær ikke for snill mens du e ung. Du blir likavel så gruelig slem når du blir gammel.
Jeg smiler enda av minnet- dette er tolv år siden.
onsdag 18. januar 2012
Noe fint, ja.
Lettere misfornøyd sto madammen i køen bak meg, og la ut til ei annen bekjent om skuffelsen over gaven hun hadde fått. Jeg antar det var en fødselsdag, og jeg kunne kjenne det såra sinn sige som en seig sirup nedover meg der jeg sto foran. Egentlig fullstendig uinteressant, men dog.
-Ja, æ sa at æ ønske mæ nåkka fint i gave, og det skulle jo ikke være hjernefysikk å fatte!
-Næhei, nei mainnfolk... (høres ut som om hun helst vil la være å høre dette, og vil bare hjem til middag)
-Altså, æ sa jo ikkje kæ æ ville ha, for såpass må han no kunne finne ut av. Han skal jo liksom kjenne mæ..
(her blir tonen noe forurettet)
-Men han kjenne mæ tydeligvis ikkje i det hele tatt!!
-Neee, tydeligvis ikke.. ( snakk om å jatte med her ja!)
.Nei, for kæm e det som klare å tolke " Nåkka fint " (her kjenner jeg bevegelsene i det hun viser hermetegn med hissige bevegelser bak min rygg) til å bli et kasserollesett!?
Det er nå, midt i dette punktet i utleggelsen at jeg kjenner trang til to ting. Først å snu meg, bare for å se hvem den heldige dama med kasserollesettet er, og dernest sprekke opp i en ubendelig latter. Jeg vet på dette punktet at begynner jeg først å le, så er det ikke bare å hente meg inn igjen heller. Jeg kikker meg forsiktig over skulderen. Venninna ser riktignok ganske brydd ut, mens foredragsholderen enser ikke annet enn sin egen nese der hun misfornøyd hever den.
Litt lett smilende ser jeg på den unge gutten i kassa.
Møter blikket i en felles forståelse.
Kvinnfolk...
-Ja, æ sa at æ ønske mæ nåkka fint i gave, og det skulle jo ikke være hjernefysikk å fatte!
-Næhei, nei mainnfolk... (høres ut som om hun helst vil la være å høre dette, og vil bare hjem til middag)
-Altså, æ sa jo ikkje kæ æ ville ha, for såpass må han no kunne finne ut av. Han skal jo liksom kjenne mæ..
(her blir tonen noe forurettet)
-Men han kjenne mæ tydeligvis ikkje i det hele tatt!!
-Neee, tydeligvis ikke.. ( snakk om å jatte med her ja!)
.Nei, for kæm e det som klare å tolke " Nåkka fint " (her kjenner jeg bevegelsene i det hun viser hermetegn med hissige bevegelser bak min rygg) til å bli et kasserollesett!?
Det er nå, midt i dette punktet i utleggelsen at jeg kjenner trang til to ting. Først å snu meg, bare for å se hvem den heldige dama med kasserollesettet er, og dernest sprekke opp i en ubendelig latter. Jeg vet på dette punktet at begynner jeg først å le, så er det ikke bare å hente meg inn igjen heller. Jeg kikker meg forsiktig over skulderen. Venninna ser riktignok ganske brydd ut, mens foredragsholderen enser ikke annet enn sin egen nese der hun misfornøyd hever den.
Litt lett smilende ser jeg på den unge gutten i kassa.
Møter blikket i en felles forståelse.
Kvinnfolk...
tirsdag 17. januar 2012
Kjære Stoltenberg og andre politikere.
Jeg ber på mine knær- kan dere ikke gjøre noe med at mine og andres øyne og tenner ikke hører med til det dere definerer som skrotten? Jeg er velsigna med et godt snakketøy, er velfødd og ellers i godt hold, men øyne og tenner er ikke helt med i svingene. Nå er det ikke lenger slik at det å være velfødd er et symbol på at man har nok å ta av hva grunker angår, slik det var før. Før ville jeg vært et statussymbol av rang, men for tiden er vi trillrunde mer hundsa enn æret.
Men øynene, Stoltenberg, øynene. Jeg ser nesten ikke, og det har jeg ikke gjort de siste tjue årene. Jeg er blind uten briller, det meste flyter sammen til en uformelig masse, og snubleterskelen er høy her i mitt herredømme. Enda så godt jeg kjenner mitt heim og hus, så er det slik at i mørket er ikke bare alle katter grå, det er også dørstokker og kleskurver for oss med minimalt syn. Så et toalettbesøk natterstid er ikke en ønskesituasjon, når brillene enten ligger igjen på badet, eller er neddugget fordi de de var kalde der de lå på nattbordet i disse kalde vinternetter. Ser gjør man ikke uansett. Til deres opplysning, høye herrer og madammer, så kan dere tenke dere feriebudsjettet. Det hører i mitt budsjett til posten merket "Øyne".
Og tennene, Stoltenberg, tennene!
De fleste av oss trenger tenner i funksjon. Fem om dagen blir vanskelig når man ikke har tenner, og grøt er kjedelig, ensidig og lite ernæringsmessig bra i lengden. Jeg har fått med meg ideene om at kostholdet skal være en del av helsehjelpa vi skal få. Men kann ikke hjelp til tenner som skal tygge denne maten også være en ide? For tennene har også en egen post i budsjettet. Den posten heter av og til "kredittkort". For dere skjønner, jeg i alle fall- er ikke skapt slik at tennene venter med å få hull til lønnskontoen er fylt opp, eller til sparepengene på magisk vis havner tilbake på kontoen.
Hvem i all verden har definert at tenner og øyne ikke hører med til kroppen? Vi får dekt det meste annet via egenandelsordningen. Jeg betaler min skatt med middelmådig glede- og den positive siden i det er at jeg vet jeg slipper å betale i dyre dommer for å få reparert dette forunderlige maskineriet som heter meg. Mennesker får dekt både det ene og det andre via staten, rett til nødvendig helsehjelp og bla, bla bla.
Men så kommer det til tennene. Hvis mine tenner råtner på rot- og det er ganske sannsynlig, all den dag det skal koste tiervis av tusen hver gang man må foreta noe mer enn en middels helgevask der inne- hva er da min livskvalitet?
Om mine tenner råtner aldri så mye, og jeg ikke har råd til reparasjonen, ja, da, Kjære Stoltenberg og alle dere andre høye herrer og madammer- da er jeg ikke verdt fem sure sild. Jeg som til vanlig er en sprudlende kilde av godt humør, jeg blir nok en merr av rang.
torsdag 15. desember 2011
Samtalesniken
Jeg lytter vanligvis ikke til hva andre prater om når de ikke snakker med meg. Men her om dagen var jeg innom Tante Ingers Tehus, og da fikk jeg meg en noe forunderlig lytteopplevelse, noe som førte til en boblende latterbølge som festa seg dypt nede i magen. Det ble, for å si det sånn, en og annen humring nede i tekoppen.
Det satt fire godt voksne kvinner ved nabobordet. I og med at det er ganske små forhold hos Tante Inger, så sitter man ganske nært. Og enda bedre, det er bare fire bord inne i dette rommet, så man er forholdsvis intim.
De fire godt voksne satt med hver sin kopp te, og snakket generelt. Hele tiden. Nå er jeg såpass voksen at godt voksen ikke lenger er damer i slutten av femtiåra, men mer nærmere nitti. Det har vel med at min egen oppfatning av alder er relativ? Jeg føler meg jo eldgammel i denne vanskelige kroppen, men i hodet er jeg førti, mens førerkortet sier tretti.
Nåvel, de snakket og snakket og snakket. Jeg satt med et lettlest ukeblad av uminnelig art, og skummet igjennom slankeoppskriftene for så å lese oppskriftene på all den gode maten litt lenger bak med langt mer oppriktig interesse.
Så kommer det fra nabobordet; ( fordelt på alle de fire)
-"Det e altså så lenge sia æ har drukket vin- Æ får jo ikke opp disse vinkorken mer. Og så glemte æ å be han Magnus om å gjøre det da han va her sist"
- " Åja, når va han sist her?"
-" Ja, det e jo minst en måned sia, og nu kommer han vel ikkje igjen på ei stund."
-" Ja, det va jo lenge sia. Ja, vin e jo godt, også for helsa."
-" Ja dem sir så, men æ e nu ikkje sekker på dissan som skal ha alkohol til å være nåkka godt for nåkka".
- " Men æ får vel klare mæ til æ får nåen på besøk, som klare å bruke vinåpnern. Æ e jo blidd så giktisk."
-" Vin e jo godt for fordøyelsen!"
-" Ja, det trur æ også. Æ blir så treg i magen innimellom, da hjelpe det med litt vin."
-"Ja, det hjelpe godt med et glass vin på det, det har æ merka"
-" På søvn også"
Full enighet.
Neste tema:
-Ja, huff, de leieboeran e nu ikke enkel de heller.
-nei, han guten som bor hos mæ e nu oppe tel langt på natt, og så ser æ han ikke om mårningen.
- Ja, de ungdomman e nu ikkje så enkel.
- Kor gammel e han?
-Nei skal vi se, han fløtta inn da bror hannes Aksel døde, det må jo ha vært i 2007, trur æ. Da va han jo tretti en.
-Bror hannes Aksel?
-Nei, leieboern.
- Da e han jo fem og tredve no da.
-Ja, no må han no bynne å bli voksen!
Og sånn fortsatte det.
Og jeg så meg selv, sammen med mine "veninder" sitte på samme viset.. Sånn om femti år..
Det satt fire godt voksne kvinner ved nabobordet. I og med at det er ganske små forhold hos Tante Inger, så sitter man ganske nært. Og enda bedre, det er bare fire bord inne i dette rommet, så man er forholdsvis intim.
De fire godt voksne satt med hver sin kopp te, og snakket generelt. Hele tiden. Nå er jeg såpass voksen at godt voksen ikke lenger er damer i slutten av femtiåra, men mer nærmere nitti. Det har vel med at min egen oppfatning av alder er relativ? Jeg føler meg jo eldgammel i denne vanskelige kroppen, men i hodet er jeg førti, mens førerkortet sier tretti.
Nåvel, de snakket og snakket og snakket. Jeg satt med et lettlest ukeblad av uminnelig art, og skummet igjennom slankeoppskriftene for så å lese oppskriftene på all den gode maten litt lenger bak med langt mer oppriktig interesse.
Så kommer det fra nabobordet; ( fordelt på alle de fire)
-"Det e altså så lenge sia æ har drukket vin- Æ får jo ikke opp disse vinkorken mer. Og så glemte æ å be han Magnus om å gjøre det da han va her sist"
- " Åja, når va han sist her?"
-" Ja, det e jo minst en måned sia, og nu kommer han vel ikkje igjen på ei stund."
-" Ja, det va jo lenge sia. Ja, vin e jo godt, også for helsa."
-" Ja dem sir så, men æ e nu ikkje sekker på dissan som skal ha alkohol til å være nåkka godt for nåkka".
- " Men æ får vel klare mæ til æ får nåen på besøk, som klare å bruke vinåpnern. Æ e jo blidd så giktisk."
-" Vin e jo godt for fordøyelsen!"
-" Ja, det trur æ også. Æ blir så treg i magen innimellom, da hjelpe det med litt vin."
-"Ja, det hjelpe godt med et glass vin på det, det har æ merka"
-" På søvn også"
Full enighet.
Neste tema:
-Ja, huff, de leieboeran e nu ikke enkel de heller.
-nei, han guten som bor hos mæ e nu oppe tel langt på natt, og så ser æ han ikke om mårningen.
- Ja, de ungdomman e nu ikkje så enkel.
- Kor gammel e han?
-Nei skal vi se, han fløtta inn da bror hannes Aksel døde, det må jo ha vært i 2007, trur æ. Da va han jo tretti en.
-Bror hannes Aksel?
-Nei, leieboern.
- Da e han jo fem og tredve no da.
-Ja, no må han no bynne å bli voksen!
Og sånn fortsatte det.
Og jeg så meg selv, sammen med mine "veninder" sitte på samme viset.. Sånn om femti år..
mandag 5. desember 2011
Gull
Jeg har alltid vært glad i portretter.
Her er noen eksempler på spontan-portrettering!
Her er noen eksempler på spontan-portrettering!
Tantegull!
Tantegull og søstergull!
Advent- uke 2
Stunt-dikting, dette.. Må vel følge opp "det brenner et lys"- her kommer altså denne ukas vers.
Ønsker dere alle en fin uke, med gleder for kropp og sjel.
Det brenner et lys
For omsorg, for nestekjærlighet, for håp.
Det brenner for de som er ensomme, for de som har gitt opp.
Det lyser for de som tenker at alt er som svartest,
og for de som ikke ser utveier.
I lyset ligger bønnen
om håp, om at noen viser andre omsorg.
Bønnen om at noen må se den ensomme,
at noen har tid til å lytte.
Det brenner to lys
det ene for omsorg, nestekjærlighet og håp
det andre for vennskap, både gamle og nye.
Det lyser for at vennskap må overleve stormer som river,
og for at gamle venner aldri glemmes.
I lyset ligger bønnen
om styrke til gamle vennskap.
Bønnen rommer alt det en kan ønske
for alle venner.
Ønsker dere alle en fin uke, med gleder for kropp og sjel.
Det brenner et lys
For omsorg, for nestekjærlighet, for håp.
Det brenner for de som er ensomme, for de som har gitt opp.
Det lyser for de som tenker at alt er som svartest,
og for de som ikke ser utveier.
I lyset ligger bønnen
om håp, om at noen viser andre omsorg.
Bønnen om at noen må se den ensomme,
at noen har tid til å lytte.
Det brenner to lys
det ene for omsorg, nestekjærlighet og håp
det andre for vennskap, både gamle og nye.
Det lyser for at vennskap må overleve stormer som river,
og for at gamle venner aldri glemmes.
I lyset ligger bønnen
om styrke til gamle vennskap.
Bønnen rommer alt det en kan ønske
for alle venner.
onsdag 30. november 2011
---gull i grunn---
Dagens gull kom fra ei lita frøken i kirka i dag- barnehagene var på besøk. Jeg er for tiden under aliaset Keiser Augustus, og fortalte barna at nå skulle Maria og Josef ut på en lang vandring, fordi Maria hadde et barn i magen. Maria, som for anledninga ble spilt av en nydelig pjokk, fordi alle jentene absolutt skulle være engler, sto klar til å vandre avgårde.
Da kommer det ei hand i været fra ei lita frøken.
-Due, atte.. Det e nåkka feil. Skal ikke dem lage det barnet først?
Keiser Augustus holdt maska, men barnehagepersonellet holdt på å le seg ihjel der de sto litt i bakgrunnen.
Du, den babyen er nok inni magen allerede, den..
mandag 28. november 2011
Advent
Det brenner et lys
For omsorg, for nestekjærlighet, for håp.
Det brenner for de som er ensomme, for de som har gitt opp.
Det lyser for de som tenker at alt er som svartest,
og for de som ikke ser utveier.
I lyset ligger bønnen
om håp, om at noen viser andre omsorg.
Bønnen om at noen må se den ensomme,
at noen har tid til å lytte.
For omsorg, for nestekjærlighet, for håp.
Det brenner for de som er ensomme, for de som har gitt opp.
Det lyser for de som tenker at alt er som svartest,
og for de som ikke ser utveier.
I lyset ligger bønnen
om håp, om at noen viser andre omsorg.
Bønnen om at noen må se den ensomme,
at noen har tid til å lytte.
mandag 21. november 2011
Det beste med å være borte
---det er å komme hjem.
Alltid.
Det er jo fint å være på tur- men å komme hjem, få en muss fra Mannen, få en klem, kjenne at det er deilig å være to- det er det beste.
Har hatt en flott helg hjemme i Reisa, med alle søsknene tilstede, mamma og pappa og julemesse- Og så glemte jeg kameraet, så det blir altså ingen bilder av det. Men det kommer et innlegg i lokalavisa på tirsdag, så da skal jeg linke dit.
Vel, julemessa: Solgte greit i år. Hadde med meg dukkeklær, hjerteskåler, hjertepynt, kremmerhus, posepølser, halser, ull-ankelsokker, sitteunderlag, luer med mere. Artig opplegg- masse kjentfolk tilstede, og åresalg og latter. Og 25 kilo poteter! Ja, for det vant jeg på loddsalget, jeg.. *ler*
Blir mye poteter framover, skulle man tro. Nå hører det med til historien at hr. og fru Viken, som hadde gitt potet-premien, de var ikke hjemme, så potetene skal få være i Vika til vi drar oppover til jul. Men 25 kilo? Tror jeg generøst skal dele med svigermor, for så mye poteter spiser vi ikke på et år engang.
Søsknene mine: Pål var hjemme sammen med ungene- som er blitt så store! Anette var jo selvsagt der med sine, og Eli Hanne hadde ditcha gubben for å være der til lørdag. Og så lillebror Roy Anders, såklart.
Vi er en stor, til tider støyende gjeng, og jeg er glad i familien min. Men ærlig nok: Jeg er glad vi ikke bor på samme sted hele gjenget. Det er slitsomt i lengda med denne glade, skravlete, høyrøsta folkedungen vi blir- noe som bare skjer når vi er der alle sammen. No offence, men sånn er det fra mitt ståsted. Derfor er jeg også glad for at vi har campingvogna stående. Det er herlig, kunne slappe av med en bok, radioen, se ut på mørket på utsiden. Etter hvert har jeg endra meg, jeg som var et sosialt dyr tidligere. Er riktignok sosial så det rekker enda, men kjenner ofte at det å kunne trekke meg tilbake og bare være meg er vesentlig.
Alltid.
Det er jo fint å være på tur- men å komme hjem, få en muss fra Mannen, få en klem, kjenne at det er deilig å være to- det er det beste.
Har hatt en flott helg hjemme i Reisa, med alle søsknene tilstede, mamma og pappa og julemesse- Og så glemte jeg kameraet, så det blir altså ingen bilder av det. Men det kommer et innlegg i lokalavisa på tirsdag, så da skal jeg linke dit.
Vel, julemessa: Solgte greit i år. Hadde med meg dukkeklær, hjerteskåler, hjertepynt, kremmerhus, posepølser, halser, ull-ankelsokker, sitteunderlag, luer med mere. Artig opplegg- masse kjentfolk tilstede, og åresalg og latter. Og 25 kilo poteter! Ja, for det vant jeg på loddsalget, jeg.. *ler*
Blir mye poteter framover, skulle man tro. Nå hører det med til historien at hr. og fru Viken, som hadde gitt potet-premien, de var ikke hjemme, så potetene skal få være i Vika til vi drar oppover til jul. Men 25 kilo? Tror jeg generøst skal dele med svigermor, for så mye poteter spiser vi ikke på et år engang.
Søsknene mine: Pål var hjemme sammen med ungene- som er blitt så store! Anette var jo selvsagt der med sine, og Eli Hanne hadde ditcha gubben for å være der til lørdag. Og så lillebror Roy Anders, såklart.
Vi er en stor, til tider støyende gjeng, og jeg er glad i familien min. Men ærlig nok: Jeg er glad vi ikke bor på samme sted hele gjenget. Det er slitsomt i lengda med denne glade, skravlete, høyrøsta folkedungen vi blir- noe som bare skjer når vi er der alle sammen. No offence, men sånn er det fra mitt ståsted. Derfor er jeg også glad for at vi har campingvogna stående. Det er herlig, kunne slappe av med en bok, radioen, se ut på mørket på utsiden. Etter hvert har jeg endra meg, jeg som var et sosialt dyr tidligere. Er riktignok sosial så det rekker enda, men kjenner ofte at det å kunne trekke meg tilbake og bare være meg er vesentlig.
fredag 18. november 2011
Under en stjernehimmel
Det er vi vel alle?
For vi kikker vel alle opp mot den samme himmelen- selv om den ser ulik ut for den som ser. Klag ikke under stjernene på mangel av lyspunkter i ditt liv, heter det. Jeg liker tanken. Vi kan alle kikke opp på disse strålende punktene, og i dem kan vi legge både tanker og håp. Vi kikker dit opp, og jo lengre vi stirrer, jo flere lyspunkter ser vi. De stråler, de spraker av farger.
Og det fantastiske nordlyset! Dette skiftene, flakkende lyset som vinker til oss. Det er gaven til de menneskene som holder ut alle de harde aspektene med å bo så langt nord. Som barn vinka jeg til nordlyset, i håp om å få det nærmere. Vi ble lært opp til at vi ikke skulle vinke- da kom det og tok oss. Men jeg ville de dette nærmere, ser fargene.
Jeg kan ikke si at livet alltid har fart så stille med meg- til det har jeg for mye bagasje. Jeg har opplevd mer på tretti år enn mange opplever i løpet av et liv, kan noen si. Men til gjengjeld har jeg kanskje ikke opplevd alt det de andre har opplevd- og kanskje kommer jeg til å få mindre av det ene som andre får mer av. Jeg klager ikke. Jeg har det godt! Jeg har en kjæreste som elsker meg, jeg klarer enda å kle på meg selv hver dag- jeg har en jobb jeg koser meg i, selv om veien dit har vært temmelig mangslungen. Jeg spiser meg mett hver dag, og jeg snikspiser julemarsipangriser støtt og stadig. Og som dere vet, så er jeg ganske så frodig, og jeg liker meg selv som jeg er.
Alt jeg har opplevd gjør meg til det mennesket jeg er. Jeg er klar over at jeg, som alle dere andre, har både sterke og svake sider. Mine sterke sider er det jo godt at andre vet om, men det viktigste for oss selv, er å være klar over våre svake og dårlige sider. Jo mer klar over de vi er, jo mer kan vi jobbe med det. Så klart kan vi la det styre livet vårt. Vi kan sette oss ned og tenke at de svake sidene våre er så mange i forhold til de sterke, at vi aldri blir gode nok.
Men vet du hva? Jeg tror både du og jeg er gode nok. Det handler bare om at vi må se hvem vi skal være gode nok for. Jeg er ikke god nok for statsministeren, til å spørre om råd. Jeg er ikke god nok for en trimgruppe der koordinasjon er vesentlig. Jeg er ikke god nok på husarbeid til å være en skikkelig "kjerring".
Men jeg er god nok! Og vet du hva? Det er du også!
Jeg tror på en Gud som har skapt oss som de menneskene vi er. Fordi vi er gitt en fri vilje, så kan vi også ta valg, endre på ting og foreta oss ting- men i bunn og grunn så elsker han oss også med våre svakeste sider.
Det finnes en som kjenner alle dine hemmeligheter- og han elsker deg som den du er.
Ha en fin fredag, dere!
For vi kikker vel alle opp mot den samme himmelen- selv om den ser ulik ut for den som ser. Klag ikke under stjernene på mangel av lyspunkter i ditt liv, heter det. Jeg liker tanken. Vi kan alle kikke opp på disse strålende punktene, og i dem kan vi legge både tanker og håp. Vi kikker dit opp, og jo lengre vi stirrer, jo flere lyspunkter ser vi. De stråler, de spraker av farger.
Lånt fra Google
Og det fantastiske nordlyset! Dette skiftene, flakkende lyset som vinker til oss. Det er gaven til de menneskene som holder ut alle de harde aspektene med å bo så langt nord. Som barn vinka jeg til nordlyset, i håp om å få det nærmere. Vi ble lært opp til at vi ikke skulle vinke- da kom det og tok oss. Men jeg ville de dette nærmere, ser fargene.
Jeg kan ikke si at livet alltid har fart så stille med meg- til det har jeg for mye bagasje. Jeg har opplevd mer på tretti år enn mange opplever i løpet av et liv, kan noen si. Men til gjengjeld har jeg kanskje ikke opplevd alt det de andre har opplevd- og kanskje kommer jeg til å få mindre av det ene som andre får mer av. Jeg klager ikke. Jeg har det godt! Jeg har en kjæreste som elsker meg, jeg klarer enda å kle på meg selv hver dag- jeg har en jobb jeg koser meg i, selv om veien dit har vært temmelig mangslungen. Jeg spiser meg mett hver dag, og jeg snikspiser julemarsipangriser støtt og stadig. Og som dere vet, så er jeg ganske så frodig, og jeg liker meg selv som jeg er.
Alt jeg har opplevd gjør meg til det mennesket jeg er. Jeg er klar over at jeg, som alle dere andre, har både sterke og svake sider. Mine sterke sider er det jo godt at andre vet om, men det viktigste for oss selv, er å være klar over våre svake og dårlige sider. Jo mer klar over de vi er, jo mer kan vi jobbe med det. Så klart kan vi la det styre livet vårt. Vi kan sette oss ned og tenke at de svake sidene våre er så mange i forhold til de sterke, at vi aldri blir gode nok.
Men vet du hva? Jeg tror både du og jeg er gode nok. Det handler bare om at vi må se hvem vi skal være gode nok for. Jeg er ikke god nok for statsministeren, til å spørre om råd. Jeg er ikke god nok for en trimgruppe der koordinasjon er vesentlig. Jeg er ikke god nok på husarbeid til å være en skikkelig "kjerring".
Men jeg er god nok! Og vet du hva? Det er du også!
Jeg tror på en Gud som har skapt oss som de menneskene vi er. Fordi vi er gitt en fri vilje, så kan vi også ta valg, endre på ting og foreta oss ting- men i bunn og grunn så elsker han oss også med våre svakeste sider.
Det finnes en som kjenner alle dine hemmeligheter- og han elsker deg som den du er.
Ha en fin fredag, dere!
søndag 13. november 2011
Lilla polkadot Adventskalender
Nytt prosjekt til julemesse på Storslett, adventskalenderposer i adventslilla polkadot!
tirsdag 1. november 2011
Et feminint troll
Jeg har blitt mer feminin med årene. Har alltid vært frodig og rik på former, men ikke alltid like feminin- i alle fall ikke i mitt hode! Men de siste årene har det skjedd noe, og bunnen for min del var nådd da jeg kom hjem med min første rosa greie.
Jeg er ikke hysterisk, men har syntes at feminine klær ikke var greia for meg. Jeg er nemlig praktisk anlagt, tenker jeg. Jeg skrur og hamrer og slamrer- men innser jo at det feminine trollet stakk hodet fram da jeg fikk et lidenskapelig forhold til sko. Hjernen er fantastisk skrudd sammen på sånne troll som jeg. Går inn i en skobutikk, og oversikten over hvilke sko jeg faktisk har er som fullstendig blåst bort. Sånn at da jeg her om dagen stiltra inn i en skobutikk, og fant et überlekkert støvelettpar- da bare måtte jeg prøve, men- og heldigvis for kontoen min- de hadde ikke min størrelse.
Og da jeg kom hjem innså jeg at jeg kanskje var heldig. For jeg har omkring 10 par. Høye, halvhøye, med for, uten for, i lær og i nylon. Jeg trenger ikke flere sko. Jeg har nok. Men jeg elsker sko, jeg er et ordentlig skotroll.
Jeg er ikke hysterisk, men har syntes at feminine klær ikke var greia for meg. Jeg er nemlig praktisk anlagt, tenker jeg. Jeg skrur og hamrer og slamrer- men innser jo at det feminine trollet stakk hodet fram da jeg fikk et lidenskapelig forhold til sko. Hjernen er fantastisk skrudd sammen på sånne troll som jeg. Går inn i en skobutikk, og oversikten over hvilke sko jeg faktisk har er som fullstendig blåst bort. Sånn at da jeg her om dagen stiltra inn i en skobutikk, og fant et überlekkert støvelettpar- da bare måtte jeg prøve, men- og heldigvis for kontoen min- de hadde ikke min størrelse.
Og da jeg kom hjem innså jeg at jeg kanskje var heldig. For jeg har omkring 10 par. Høye, halvhøye, med for, uten for, i lær og i nylon. Jeg trenger ikke flere sko. Jeg har nok. Men jeg elsker sko, jeg er et ordentlig skotroll.
Gibort hos Spilloppa
klikk på bildet, så kommer du til Spilloppa- der du kan vinne denne søte pakken!
MERETHE! Du vant!
Jeg har funnet noe helt herlig! Redd barnas julepakkekalender!
Og så: trekninga av vinner av rosa-sløyfe-gibort:
En liten velværegave går til den som har kommentert under navnet MERETHE!
I og med at ikke jeg kjenner alle som kommenterer i bloggen, kan du ( om du er en av de jeg kjenner) sende meg en sms- eller om du er en fremmed, sende meg adressa di i en mail!
mia.roysdatter.steinsvik@gmail.com
Og så: trekninga av vinner av rosa-sløyfe-gibort:
En liten velværegave går til den som har kommentert under navnet MERETHE!
I og med at ikke jeg kjenner alle som kommenterer i bloggen, kan du ( om du er en av de jeg kjenner) sende meg en sms- eller om du er en fremmed, sende meg adressa di i en mail!
mia.roysdatter.steinsvik@gmail.com
onsdag 26. oktober 2011
Kjærlighetshistorie en regntung dag
Er i Oslo i forbindelse med fagdag og møter på jobb. I ettermiddag dro jeg på besøk til Magnus og Gaute- et vennepar her. På vei tilbake til hotellet ( jeg tok taxi) fikk jeg en koselig opplevelse. Sjåføren en hyggelig mann fra pakistan ( fortalte han) spurte hvor jeg var fra, og vi snakka litt generelt om ulike steder vi bor på, og hva man liker med stedet man bor.
Da fortalte han at det finnes en kjærlighetshistorie fra Pakistan og India, om en mann som fant seg en dame. Det kom hundre mann til denne mannen, og hver og en av dem fortalte at dama han hadde funnet var stygg, fet, hadde stor nese og så videre.
Til hver av dem svarte mannen; hvis du hadde sett henne med mine øyne, så ville du kunne forstå hvorfor jeg elsker henne.
Sånne ting gir glimt av glede og smil....
Da fortalte han at det finnes en kjærlighetshistorie fra Pakistan og India, om en mann som fant seg en dame. Det kom hundre mann til denne mannen, og hver og en av dem fortalte at dama han hadde funnet var stygg, fet, hadde stor nese og så videre.
Til hver av dem svarte mannen; hvis du hadde sett henne med mine øyne, så ville du kunne forstå hvorfor jeg elsker henne.
Sånne ting gir glimt av glede og smil....
søndag 23. oktober 2011
Herre Gud, ditt dyre Navn og Ære
De som kjenner meg vet at jeg samler på sangbøker og salmebøker. Og i hylla mi står en skatt- en faksimileutgave av Petter Dass' Katekismus-sange.
Morsomt!
Han må ha hatt et spesielt forhold til det 6. bud, han brukte nemlig 43 vers på å få fortalt alt han hadde på hjertet om det. Mye interessant i den boka!
Tenkte jeg skulle skrive ned den opprinnelige versjonen av Herre Gud, ditt dyre Navn og Ære. Den har mange vers- men innholdet ble for meg ganske så annerledes da jeg hadde sunget meg igjennom den. den kommer derfor her. (skrevet i omtrentlig den samme språkdrakt som da)
Herre GUD! Dit dyre Navn og Ære
Over Verden høyt i Savn maa være
Og alle Siele og alle Træle
og hver Geselle de skal fortælle Din Ære
Det er smugt og kaasteligt at høre
at mand GUD sin Læbers Pligt monn giøre
De Dyb Afgrunder / de grønne Lunder
Skal Herrens Vunder hver Tid og Stunder Udføre
Om sig Folk anstille vil saa slemme
GUds Navn slet at tie stil og glemme
Saa Skal dog Stene og Tørre Bene
Ey være seene hands Navn det reene At fremme
Ja før GUD sin Ære skal forlise
Før skal Hav og grommen Hval ham prise
Samt og Tanteyen som løber Leyen
Stenbiid og Seyen og Torsk og Skreyen og Niise
GUD er GUD om alle Land laa øde
GUD er GUD om alle Mand var døde
og Folk forsvimler i Herrens Himeler
Utallig Vrimler som slaer paa Cimler hin Søde
Skulle Herren fattis Bram og Svenne?
See ti tusind staar for ham og kienne
Ja tusind gange ti tusind mange
Hvis smukke Sange med klang kan prange Der henne
Thi for GUD skal alle Knæ sig bøye
De som boor i Himlerne hin høye
Og de paa Jorden i Sør og Norden
Samt Dievlers Orden
som dømt er vorden Til Møie
Høien Hald og dyben Dal skal vige
Jord og Himmel falde skal tillige
Hver Bjerg og Tiden skal slet forsvinde
Men Herrens Minde til tusind Sinde Skal stige
Vil de Gamle være stiv og sove
Da skal Børn i Moders Liv GUD love;
De Halte, Lamme, Målløse, Stamme
Giør og det samme de Gromme Gramme Og Grove
Naar mig fra Top til Fod betragter
Ingen Lem paa mig forgod jeg agter
Var de saa smukke som Silke Dukke
De jo skal bukke med Ydmyg Sukke og Facter
Men o Mennisk tør du vel det meene?
At GUDs Navn skeer Ræt og Skel allene
For Præst og Bonde med blotte Munde
Ham love kunde? Ney, ingenlunde Det eene.
Herrens Navn hos os paa Jord kand ikke
Helliges ikkun med Ord og Nikke
Ney; Hvor du svæver og hvor du stræver
Se til du lever som GUds Ord kræver Til Prikke
Lad dit Lius for Folket smukt faa brende
At enhver din Dyyd og Tugt kan kiende
Leev ey begierlig, ey Folk besværlig
Leev from og ærlig mot hver Mand kiærlig Til Ende
Had alt det GUD i sit Ord selv hader
At Vellysten dig paa Jord ey skader
Sky Synd og Lyder som GUD forbyder
Elsk Tugt og Dyder som dig bepryder og bader
Men vilt du paa Synders-Ben hensie
Og fra Dyden blues ey at vige
Da dine Lemmer GUDs Navn bestemmer
GUDs Vand bortskremmer og ey forfremmer GUDs Rige
Men o GUD! Forhindre sligt at blive!
Hvad som er ugudeligt fordrive
At vi vor Tider mot Synden strider
Naar Tiden lider hos dig omsider At blive
Morsomt!
Han må ha hatt et spesielt forhold til det 6. bud, han brukte nemlig 43 vers på å få fortalt alt han hadde på hjertet om det. Mye interessant i den boka!
Tenkte jeg skulle skrive ned den opprinnelige versjonen av Herre Gud, ditt dyre Navn og Ære. Den har mange vers- men innholdet ble for meg ganske så annerledes da jeg hadde sunget meg igjennom den. den kommer derfor her. (skrevet i omtrentlig den samme språkdrakt som da)
Herre GUD! Dit dyre Navn og Ære
Over Verden høyt i Savn maa være
Og alle Siele og alle Træle
og hver Geselle de skal fortælle Din Ære
Det er smugt og kaasteligt at høre
at mand GUD sin Læbers Pligt monn giøre
De Dyb Afgrunder / de grønne Lunder
Skal Herrens Vunder hver Tid og Stunder Udføre
Om sig Folk anstille vil saa slemme
GUds Navn slet at tie stil og glemme
Saa Skal dog Stene og Tørre Bene
Ey være seene hands Navn det reene At fremme
Ja før GUD sin Ære skal forlise
Før skal Hav og grommen Hval ham prise
Samt og Tanteyen som løber Leyen
Stenbiid og Seyen og Torsk og Skreyen og Niise
GUD er GUD om alle Land laa øde
GUD er GUD om alle Mand var døde
og Folk forsvimler i Herrens Himeler
Utallig Vrimler som slaer paa Cimler hin Søde
Skulle Herren fattis Bram og Svenne?
See ti tusind staar for ham og kienne
Ja tusind gange ti tusind mange
Hvis smukke Sange med klang kan prange Der henne
Thi for GUD skal alle Knæ sig bøye
De som boor i Himlerne hin høye
Og de paa Jorden i Sør og Norden
Samt Dievlers Orden
som dømt er vorden Til Møie
Høien Hald og dyben Dal skal vige
Jord og Himmel falde skal tillige
Hver Bjerg og Tiden skal slet forsvinde
Men Herrens Minde til tusind Sinde Skal stige
Vil de Gamle være stiv og sove
Da skal Børn i Moders Liv GUD love;
De Halte, Lamme, Målløse, Stamme
Giør og det samme de Gromme Gramme Og Grove
Naar mig fra Top til Fod betragter
Ingen Lem paa mig forgod jeg agter
Var de saa smukke som Silke Dukke
De jo skal bukke med Ydmyg Sukke og Facter
Men o Mennisk tør du vel det meene?
At GUDs Navn skeer Ræt og Skel allene
For Præst og Bonde med blotte Munde
Ham love kunde? Ney, ingenlunde Det eene.
Herrens Navn hos os paa Jord kand ikke
Helliges ikkun med Ord og Nikke
Ney; Hvor du svæver og hvor du stræver
Se til du lever som GUds Ord kræver Til Prikke
Lad dit Lius for Folket smukt faa brende
At enhver din Dyyd og Tugt kan kiende
Leev ey begierlig, ey Folk besværlig
Leev from og ærlig mot hver Mand kiærlig Til Ende
Had alt det GUD i sit Ord selv hader
At Vellysten dig paa Jord ey skader
Sky Synd og Lyder som GUD forbyder
Elsk Tugt og Dyder som dig bepryder og bader
Men vilt du paa Synders-Ben hensie
Og fra Dyden blues ey at vige
Da dine Lemmer GUDs Navn bestemmer
GUDs Vand bortskremmer og ey forfremmer GUDs Rige
Men o GUD! Forhindre sligt at blive!
Hvad som er ugudeligt fordrive
At vi vor Tider mot Synden strider
Naar Tiden lider hos dig omsider At blive
mandag 17. oktober 2011
Ingen flere sløyfer?
Ser jo mange som går med Rosa Sløyfer- hvorfor vil ingen av de være med i trekninga av en velvære-pakke i slutten av oktober? Har litt lenger nede laga et rosa-sløyfe-innlegg- der jeg gir bort en velværepakke til en heldig vinner. Alt som kreves er at du har kjøpt rosa sløyfe-produkter ( se innlegget hvor du finner de, og hva det er), og at du kommenterer det i bloggen min. Spre gjerne budskapet- for meg er dette viktig! Er vi genetisk betinget for brystkreft, ja da er også jeg i faresonen.
1 av 12 kvinner får brystkreft gjennomsnittlig- så kjære du, være med å støtt forskninga med en slant!!
Kanskje er jeg eller du den neste i rekka- vi kan ikke la det passere!
1 av 12 kvinner får brystkreft gjennomsnittlig- så kjære du, være med å støtt forskninga med en slant!!
Kanskje er jeg eller du den neste i rekka- vi kan ikke la det passere!
Provosert- igjen!!
Ble litt gira da jeg leste denne artikkelen, om kvinner som stiller opp og viser frm kroppen. Artikkelen priser det viktige i at alle er fine, og det er viktig at folk aksepterer de ulike kroppene i samfunnet. Men hallo!!!
Jeg blir provosert over et slikt kroppssnobberi, som både motebransje og diverse magasiner legger opp til.
- Det er derfor jeg valgte å stille opp i reportasjen. Kvinner kommer i alle former og fasonger, og det synes jeg samfunnet må forstå. Jeg synes det er synd å fokusere på at noen er for tynne og noen er for tykke, det er helse som er viktig, og det er der fokuset burde ligger, sier Eriksen.
Har kikka på bildene, og det er ikke EN ENESTE av de som stiller som veier for mye, eller som noe vis kan anses å være overvektige. Hva er det denne artikkelen signaliserer?
Bra å være fornøyd med kroppen sin- og det er jo viktig. Men de sender ut signaler om at en må være slank og fornøyd for å kunne stille i en slik reportasje, og at det er det som skal til for å være komfortabel i egen kropp. Hvordan skal samfunnet forstå det, når det bare er de slanke og lekre som stiller?
Her er noen av bildene:
Jeg er overvektig, jeg regnes helt sikkert som feit av endel kropps-snobber. Men jeg er da ganske så komfortabel i egen kropp! Jeg går i bikini om sommeren, jeg bruker klær som er sexy, jeg trives med å være den jeg er. Det Nye skal bare ringe!
Men det kommer de aldri til å gjøre. Det Nye, er i likhet med ganske mange andre blader kropps-snobber av rang. Det er de som sprer all denne umoralen om at vi må være slanke for å være lykkelige, og slanke og veltrente for å bli spurt om å stille i fotoshoots for en sak som denne " Vær fornøyd med kroppen din".
Målgruppa til Det Nye er kanskje jenter fra 18-25, men de leses også av langt yngre jenter. Hva er det de gjør? Jo, de sprer det glade budskap om å ikke være for tjukk ( som jeg). Da kan man nemlig ikke være lykkelig, og man er slettes ikke sunn. At jeg er fornøyd med mine kilo, og har et fantastisk liv uten å være sylfide- ja, det er det bare jeg som trenger å vite. Jeg er jo ikke i målgruppa til Det Nye, til det er jeg for feit og for gammel. Og en slik umoral må jeg da ikke spre, for vi kan ikke risikere at de unge jentene skal ditche Det Nye og andre slike ungpikemagasiner, i protest mot et kroppsregime som er helt hull i hodet.
Jeg er ikke modell, hverken i lengde eller i bredde. Jeg er normalt høy, har skeive pupper, er usymmetrisk, har ikke feilfri hud og er ganske så tjukk. Jeg har også en herlig kjæreste, som liker meg som jeg er.
Og jeg er et lykkelig menneske, som er jevnlig i aktivitet, og som spiser stort sett det jeg vil. Sunn fornuft har vi da alle.
Og hvorfor jeg ikke slanker meg?
Nei si det, hvorfor skal jeg det?
Jeg blir provosert over et slikt kroppssnobberi, som både motebransje og diverse magasiner legger opp til.
Caroline «Fotballfrue» Berg Eriksen sier at det er viktig å ha et avslappet forhold til kropp og utseende.
Bra å være fornøyd med kroppen sin- og det er jo viktig. Men de sender ut signaler om at en må være slank og fornøyd for å kunne stille i en slik reportasje, og at det er det som skal til for å være komfortabel i egen kropp. Hvordan skal samfunnet forstå det, når det bare er de slanke og lekre som stiller?
Her er noen av bildene:
Jeg er overvektig, jeg regnes helt sikkert som feit av endel kropps-snobber. Men jeg er da ganske så komfortabel i egen kropp! Jeg går i bikini om sommeren, jeg bruker klær som er sexy, jeg trives med å være den jeg er. Det Nye skal bare ringe!
Men det kommer de aldri til å gjøre. Det Nye, er i likhet med ganske mange andre blader kropps-snobber av rang. Det er de som sprer all denne umoralen om at vi må være slanke for å være lykkelige, og slanke og veltrente for å bli spurt om å stille i fotoshoots for en sak som denne " Vær fornøyd med kroppen din".
Målgruppa til Det Nye er kanskje jenter fra 18-25, men de leses også av langt yngre jenter. Hva er det de gjør? Jo, de sprer det glade budskap om å ikke være for tjukk ( som jeg). Da kan man nemlig ikke være lykkelig, og man er slettes ikke sunn. At jeg er fornøyd med mine kilo, og har et fantastisk liv uten å være sylfide- ja, det er det bare jeg som trenger å vite. Jeg er jo ikke i målgruppa til Det Nye, til det er jeg for feit og for gammel. Og en slik umoral må jeg da ikke spre, for vi kan ikke risikere at de unge jentene skal ditche Det Nye og andre slike ungpikemagasiner, i protest mot et kroppsregime som er helt hull i hodet.
Jeg er ikke modell, hverken i lengde eller i bredde. Jeg er normalt høy, har skeive pupper, er usymmetrisk, har ikke feilfri hud og er ganske så tjukk. Jeg har også en herlig kjæreste, som liker meg som jeg er.
Og jeg er et lykkelig menneske, som er jevnlig i aktivitet, og som spiser stort sett det jeg vil. Sunn fornuft har vi da alle.
Og hvorfor jeg ikke slanker meg?
Nei si det, hvorfor skal jeg det?
søndag 16. oktober 2011
Vinner av GIBORT!
Tatarata!!!
Ingrid, du vant!
Et par strikka ankel-lesta, eller en posepølse til deg! Skal du ha lesta, så må jeg få vite hvilken farge/to farger du vil ha?!
Ingrid, du vant!
Et par strikka ankel-lesta, eller en posepølse til deg! Skal du ha lesta, så må jeg få vite hvilken farge/to farger du vil ha?!
torsdag 13. oktober 2011
Salmesang
Ei venninne, Rita, viste meg et you-tube klipp med en svensk salmesang. Salmene er synget av en gren av den læstadianske bevegelsen, "Gammellæstadianerne". Denne greinen holder til i Nord-Sverige og Finland, og på et "stormøte" om sommeren er det ca 70 000 (Ja, riktig, sytti) som kommer. Disse innspillingene er fra en sangkveld under et av disse stormøtene.
Under et av klippene har noen kommentert at det er som om taket holder på løfte seg. ja, det tror jeg- jeg har frysninger langt nedover nakke og rygg av dette. Salmesang kan være så fantastisk!
Under et av klippene har noen kommentert at det er som om taket holder på løfte seg. ja, det tror jeg- jeg har frysninger langt nedover nakke og rygg av dette. Salmesang kan være så fantastisk!
Svartaste natta
Når alle lysan e slukka
når alt e bare tomt
når søvn e fraværanes
når smerten e så stor
at tomhet e forlokkanes
når heile natta e et ordlaust skrik til Gud
om hjelp
om forståelse
om det ordlause i sogen
når alle lysan e slukka
når tomheta tar bolig
når håpet e borte
når skriket inni meg når uante høyda
i en altoppslukanes stillhet
da e man så inderlig klar over
kor liten vi e
men stor i felleskap
kor hjelpelaus
men full av mot
kor svak
men sterk
torsdag 6. oktober 2011
søndag 2. oktober 2011
Rosa sløyfe
Oktoberutfordring:
Kjøp en rosa sløyfe i oktober!!
Kommenter her og vær med i trekninga av en hemmelig gave (Hint: velvære, nytelse, kos)!
Pengene går til kreftforskning på særlig brystkreft.
Vi tenker kanskje aldri på at vi kan får det selv- men sånn er det ikke.
Brystkreft er stadig tilstede, og også menn kan rammes. Vi har alle noen i vår bekjentskapskrets som har eller har hatt det.
Oppfordringa blir derfor:
Kjøp et rosa sløyfe-produkt, enten på nett ( Kreftforeningens nettbutikk ), eller på stands omkring i landet.
her finner du informasjon om aksjonen: ROSA SLØYFE
Kommenter her når du har kjøpt et rosa-sløyfeprodukt- og du er med i trekninga av en gave jeg setter sammen. Etter hvert som mengden kommentarer øker, så øker også verdien av gaven, som det vil komme bilder av etter hvert! Jeg gjør dette fordi jeg har ei god venninne som i disse dager er operert nettopp for brystkreft, og ei tante som døde av det for noen år siden.
Trekker lodd mellom alle som har kommentert- og det gjør jeg helt i slutten av oktober. Spre denne oppfordringa ved å sende link om blogginnlegget videre.
Takk!
Maria
Ps: Her er andre som også støtter Rosa Sløyfe- og du kan selvsagt finne stilige produkter der også:
CACAS
ASAN
Også coop, clas ohlsson, philips, lindex, mester grønn osv er med på aksjonen.
Kjøp en rosa sløyfe i oktober!!
Kommenter her og vær med i trekninga av en hemmelig gave (Hint: velvære, nytelse, kos)!
Pengene går til kreftforskning på særlig brystkreft.
Vi tenker kanskje aldri på at vi kan får det selv- men sånn er det ikke.
Brystkreft er stadig tilstede, og også menn kan rammes. Vi har alle noen i vår bekjentskapskrets som har eller har hatt det.
Oppfordringa blir derfor:
Kjøp et rosa sløyfe-produkt, enten på nett ( Kreftforeningens nettbutikk ), eller på stands omkring i landet.
her finner du informasjon om aksjonen: ROSA SLØYFE
Kommenter her når du har kjøpt et rosa-sløyfeprodukt- og du er med i trekninga av en gave jeg setter sammen. Etter hvert som mengden kommentarer øker, så øker også verdien av gaven, som det vil komme bilder av etter hvert! Jeg gjør dette fordi jeg har ei god venninne som i disse dager er operert nettopp for brystkreft, og ei tante som døde av det for noen år siden.
Vi trenger alle hverandre,
og vi trenger alle kvinner.
Barn trenger mødrene sine,
ektefeller trenger konene sine,
og venninner trenger venninnene sine. Vi har ingen å miste!
Trekker lodd mellom alle som har kommentert- og det gjør jeg helt i slutten av oktober. Spre denne oppfordringa ved å sende link om blogginnlegget videre.
Takk!
Maria
Ps: Her er andre som også støtter Rosa Sløyfe- og du kan selvsagt finne stilige produkter der også:
CACAS
ASAN
Også coop, clas ohlsson, philips, lindex, mester grønn osv er med på aksjonen.
Om mus og menn og sånt.
Menn er fantastiske skapninger. De er fine å se på- mange av dem i alle fall-, de er som oftest enkle å forholde seg til ( men ikke alltid, og ikke alle eksemplarer) og de er generelt happy hvis de får a) middag b) sex og c) ikke blir forstyrra når yndlingsprogrammet ( les: motorsport her i gården) går på tv.
Men så har vi kvinnfolk en tendens til å rote det til.
Vi spør pent om han kan støvsuge. Han kikker muligens opp et brøkdels sekund, og svarer " Ja, jeg skal ta det". Det som så skjer er at vi irriterer oss. Grenseløst! Over at han bare skal se ferdig, bare skal zappe litt, og bare skal på do og bare skal ut i garasjen en tur. Og så blir vi så grenseløst irritable at vi snapper til oss støvsugeren like foran øynene på den stakkars mannen, og støvsuger unødvendig brutalt mot stolbein og salongbord- bare for å få sagt i fra fysisk at " ÅH SÅ TREIG DU ER!!!".
Og så var det vår egen feil.
Vi er jo lært opp til at menn er forholdsvis enkle, ikke sant? Det er jo ikke en naturlov det da, men sannheten er at menn normalt sett ikke tolker så mye inn i mellom linjene som vi kvinner gjør. For du mente jo at han skulle støvsuge ganske så umiddelbart? Ikke sant?
Men det sa du ikke.
Dette gjentar seg. Stadig. Hvor mange har ikke fått bursdagsgaver som er totalt på jordet? Jeg har lært- og det ganske grundig- at jeg må være ganske så direkte om hva jeg ønsker meg. Min kusine fikk nylig sølvsmykker av sin elskede- noe som var fullstendig feil i og med at hun ikke bruker sånt. Men det var hennes egen feil. Hun trodde nemlig at mannen kjente henne såpass godt, at det skulle være logisk. Det var kanskje det, for henne. Men vi har ikke samme tankerekke som menn, og ejg gjentar: menn leser ikke mellom linjene sånn som vi gjør!
Vi tenker at vi skulle ha hatt ny pc. Og vi klager over den nye pc'n, men vi er inderlig glad i den og drar den med overalt. Og vi kjaser og maser om det, men når han spør, så svarer vi : "jeg skal kjøpe en ny til høsten".Og så tror vi han har tatt hintet, og sier ikke så mye mer enn det. Men mannen hørte bare det siste der. Kjøper ny til høsten. Det er da han bruker sin kreativitet, og kjøper sølvsmykker. Eller noe annet rart. For du har jo nettopp sagt at du skal kjøpe deg det selv.
Jeg har fått det jeg har ønska meg de siste årene. Min kjære tar de direkte hintene jeg har kommet med.
" Du, eg har lest de siste testan av kjøkkenmaskina. Og sia eg ikke har en, og det e eg som bake her i huset, så ønske eg meg veldig en Kenwood."
(Haker av den på skal-ha-lista", den kom til jul for to år siden.)
" Du, det einaste eg ønske meg e flytur med småfly".
(Han hadde tenkt å ordne det, men mine medsøstre i Røde Kors kom i forkjøpet.)
Du, eg treng egentlig en ny......
Til jul i fjor gjorde jeg det enda mer lettfattelig. Jeg leita opp på internett alt det jeg ønska meg, samla det sammen i en mail, og sendte til han. Ønskeliste til jul, var overskrifta. Jepp, det funka!
Menn er fantastiske. Menn er til tider uunnværlige, og menn er av og til irriterende som få. Menn er fine skapninger, de er eyecandy og så videre.
Vi er bare ikke på samme planet, alltid.
Det er nå greit det også. Veit ikke hvor mye jeg hadde orka om jeg skulle levd sammen med et menneske som tolka alt jeg sa og gjorde, som ble sur for at jeg sa noe ( eller ikke sa noe) og som rota like mye i klesskapet som meg.
Ha en fin helgeslutt, dere!
Ps: Sjekk gi-borten min da vel! Link under her... ;
Ankel-lesta eller posepølse??
Men så har vi kvinnfolk en tendens til å rote det til.
Vi spør pent om han kan støvsuge. Han kikker muligens opp et brøkdels sekund, og svarer " Ja, jeg skal ta det". Det som så skjer er at vi irriterer oss. Grenseløst! Over at han bare skal se ferdig, bare skal zappe litt, og bare skal på do og bare skal ut i garasjen en tur. Og så blir vi så grenseløst irritable at vi snapper til oss støvsugeren like foran øynene på den stakkars mannen, og støvsuger unødvendig brutalt mot stolbein og salongbord- bare for å få sagt i fra fysisk at " ÅH SÅ TREIG DU ER!!!".
Og så var det vår egen feil.
Vi er jo lært opp til at menn er forholdsvis enkle, ikke sant? Det er jo ikke en naturlov det da, men sannheten er at menn normalt sett ikke tolker så mye inn i mellom linjene som vi kvinner gjør. For du mente jo at han skulle støvsuge ganske så umiddelbart? Ikke sant?
Men det sa du ikke.
Dette gjentar seg. Stadig. Hvor mange har ikke fått bursdagsgaver som er totalt på jordet? Jeg har lært- og det ganske grundig- at jeg må være ganske så direkte om hva jeg ønsker meg. Min kusine fikk nylig sølvsmykker av sin elskede- noe som var fullstendig feil i og med at hun ikke bruker sånt. Men det var hennes egen feil. Hun trodde nemlig at mannen kjente henne såpass godt, at det skulle være logisk. Det var kanskje det, for henne. Men vi har ikke samme tankerekke som menn, og ejg gjentar: menn leser ikke mellom linjene sånn som vi gjør!
Vi tenker at vi skulle ha hatt ny pc. Og vi klager over den nye pc'n, men vi er inderlig glad i den og drar den med overalt. Og vi kjaser og maser om det, men når han spør, så svarer vi : "jeg skal kjøpe en ny til høsten".Og så tror vi han har tatt hintet, og sier ikke så mye mer enn det. Men mannen hørte bare det siste der. Kjøper ny til høsten. Det er da han bruker sin kreativitet, og kjøper sølvsmykker. Eller noe annet rart. For du har jo nettopp sagt at du skal kjøpe deg det selv.
Jeg har fått det jeg har ønska meg de siste årene. Min kjære tar de direkte hintene jeg har kommet med.
" Du, eg har lest de siste testan av kjøkkenmaskina. Og sia eg ikke har en, og det e eg som bake her i huset, så ønske eg meg veldig en Kenwood."
(Haker av den på skal-ha-lista", den kom til jul for to år siden.)
" Du, det einaste eg ønske meg e flytur med småfly".
(Han hadde tenkt å ordne det, men mine medsøstre i Røde Kors kom i forkjøpet.)
Du, eg treng egentlig en ny......
Til jul i fjor gjorde jeg det enda mer lettfattelig. Jeg leita opp på internett alt det jeg ønska meg, samla det sammen i en mail, og sendte til han. Ønskeliste til jul, var overskrifta. Jepp, det funka!
Menn er fantastiske. Menn er til tider uunnværlige, og menn er av og til irriterende som få. Menn er fine skapninger, de er eyecandy og så videre.
Vi er bare ikke på samme planet, alltid.
Det er nå greit det også. Veit ikke hvor mye jeg hadde orka om jeg skulle levd sammen med et menneske som tolka alt jeg sa og gjorde, som ble sur for at jeg sa noe ( eller ikke sa noe) og som rota like mye i klesskapet som meg.
Ha en fin helgeslutt, dere!
Ps: Sjekk gi-borten min da vel! Link under her... ;
Ankel-lesta eller posepølse??
tirsdag 27. september 2011
Knallboller og taleleifer
Jeg sendte ut en mail i dag, til en haug konfirmantforeldre. Mail er i og for seg et knakende godt redskap, men du verden så irriterende når det sniker seg inn skriveleif i teksten!
Jeg hadde skrevet at de som ville kunne bake kanelboller. Trodde jeg.
Men neida, som flere foreldre kunne påpeke; de visste ikke hva knallboller var. Knallboller!! Jeg har altså sendt ut mail til intetanende foreldre til 110 konfirmanter, og bedt om knallboller.
Egentlig så skulle jeg vært i det spøkefulle hjørnet og skrevet at de jo kunne finne på en oppskrift, eller i det minste kommet med forslag, men fornuften tok overhånd. Var jo tross alt på jobb!
Nå er de fleste foreldre greie å ha med å gjøre, men innimellom kan jeg dra meg nogle frustrert i luggen. Som da den ene ringte meg på jobbtelefonen klokken 21.30 en lørdagskveld. Jeg hadde telefonen på lydløs, og så det ikke før mandag morgen da jeg igjen skulle skride til verket, men i løpet av et kvarter var ti ubesvarte anrop registrert. Jeg tenkte som så at jeg ikke stressa med det, hadde det vært livsviktig ville de kunne lagt igjen en melding på telefonsvarern. Og mandag morgen klokka kvart over åtte, så ringte det igjen.
Denne gangen svarte jeg såklart. Og vedkommende lurte på om jeg kunne si hvilket klokkeslett konfirmanten deres skulle bli konfirmert. Noe jeg har informert om tidligere- vi har ikke satt klokkeslett, det gjør vi først i nov/des. Måtte de vite det på lørdagskvelden klokken halv ti??!!
Har også informert om at jeg ikke jobber på lørdager, noe denne foreldern også kommenterte.
- Ja, æ ringte dæ her tidligere for å spørre, men da fikk æ ikke svar.
-Ehh,, ja men no har det seg sånn at eg ikke jobbe på lørdaga.
- Gjør du ikke?? ( høres oppriktig forbausa ut) Men æ trudde....
-ja?
-Æ trudde dåkker som jobba i kirka alltid va tilgjengelig!
Jahaja.
En annen taleleif jeg presterte å fortelle konfirmantene, var et jeg ikke liker å kadle pano.
Hørte selv at noe ikke stemte, men... Kadle pano, sa jeg igjen, til stor latter fra gruppa.
Du sier kadle pano, sa den ene konfirmanten.
Ahh!
Padle kano!
Jeg hadde skrevet at de som ville kunne bake kanelboller. Trodde jeg.
Men neida, som flere foreldre kunne påpeke; de visste ikke hva knallboller var. Knallboller!! Jeg har altså sendt ut mail til intetanende foreldre til 110 konfirmanter, og bedt om knallboller.
Egentlig så skulle jeg vært i det spøkefulle hjørnet og skrevet at de jo kunne finne på en oppskrift, eller i det minste kommet med forslag, men fornuften tok overhånd. Var jo tross alt på jobb!
Nå er de fleste foreldre greie å ha med å gjøre, men innimellom kan jeg dra meg nogle frustrert i luggen. Som da den ene ringte meg på jobbtelefonen klokken 21.30 en lørdagskveld. Jeg hadde telefonen på lydløs, og så det ikke før mandag morgen da jeg igjen skulle skride til verket, men i løpet av et kvarter var ti ubesvarte anrop registrert. Jeg tenkte som så at jeg ikke stressa med det, hadde det vært livsviktig ville de kunne lagt igjen en melding på telefonsvarern. Og mandag morgen klokka kvart over åtte, så ringte det igjen.
Denne gangen svarte jeg såklart. Og vedkommende lurte på om jeg kunne si hvilket klokkeslett konfirmanten deres skulle bli konfirmert. Noe jeg har informert om tidligere- vi har ikke satt klokkeslett, det gjør vi først i nov/des. Måtte de vite det på lørdagskvelden klokken halv ti??!!
Har også informert om at jeg ikke jobber på lørdager, noe denne foreldern også kommenterte.
- Ja, æ ringte dæ her tidligere for å spørre, men da fikk æ ikke svar.
-Ehh,, ja men no har det seg sånn at eg ikke jobbe på lørdaga.
- Gjør du ikke?? ( høres oppriktig forbausa ut) Men æ trudde....
-ja?
-Æ trudde dåkker som jobba i kirka alltid va tilgjengelig!
Jahaja.
En annen taleleif jeg presterte å fortelle konfirmantene, var et jeg ikke liker å kadle pano.
Hørte selv at noe ikke stemte, men... Kadle pano, sa jeg igjen, til stor latter fra gruppa.
Du sier kadle pano, sa den ene konfirmanten.
Ahh!
Padle kano!
Tilfreds
Jeg har sjelden kjent en slik tilfredshet med et prosjekt som med dette kunstverket. Jeg produserer så og si hele tiden- og mangt av det er produsert delvis på autopilot, og delvis som innfall- men dette var planlagt, og gjennomført som sådan. Jeg er nemlig verdens mest utålmodige menneske hva å se resultater av slikt angår!
Jeg er faktisk stolt! Og tenker at dette bildet skal selges, nettopp av den grunn.
Oljepastell på lerret ; Høst
Jeg er faktisk stolt! Og tenker at dette bildet skal selges, nettopp av den grunn.
Oljepastell på lerret ; Høst
mandag 26. september 2011
GIBORT!!
Endelig! Etter masse tenking og litt treghet fra min side er det endelig klart til å feire at jeg har runda ti tusen klikk på sida mi!!
Er meget fornøyd med det!
Særlig siden bloggen min ikke handler om noe spesifikt, bare om alt det rare, og glade- og vonde- og merkverdige- som oppstår i min hverdag. Men her er altså giborten!
Alternativ 1:
Posepølse
Du får velge farge/mønster blant de som er avbilda!
Eller et par Ankel-lesta ( ullsokker) i valgfri farge og str. DU kan velge ensfarga eller tofarga, og jeg designer mønster. (strikker aldri to like par).
Trekning 15. oktober!
Tre lodd: 1 for å linke til facebook, 1 for bli følger og 1 for å linke til din egen blogg. Og så må du selvsagt kommentere her for å i det hele tatt være med i trekninga- sånn at jeg vet hvem du er! Hvis du ikke har en egen blogg, så må du nesten legge igjen navnet- og følge med på hvordan det går!
Her kan du se stoffene du kan velge en posepølse fra:
Er meget fornøyd med det!
Særlig siden bloggen min ikke handler om noe spesifikt, bare om alt det rare, og glade- og vonde- og merkverdige- som oppstår i min hverdag. Men her er altså giborten!
Alternativ 1:
Posepølse
Du får velge farge/mønster blant de som er avbilda!
Eller et par Ankel-lesta ( ullsokker) i valgfri farge og str. DU kan velge ensfarga eller tofarga, og jeg designer mønster. (strikker aldri to like par).
Trekning 15. oktober!
Tre lodd: 1 for å linke til facebook, 1 for bli følger og 1 for å linke til din egen blogg. Og så må du selvsagt kommentere her for å i det hele tatt være med i trekninga- sånn at jeg vet hvem du er! Hvis du ikke har en egen blogg, så må du nesten legge igjen navnet- og følge med på hvordan det går!
Her kan du se stoffene du kan velge en posepølse fra:
Sånn!
Abonner på:
Innlegg (Atom)