Om sorg og omsorg

Jeg møter mange mennesker som spør hvor det kommer fra, når jeg skriver -særlig morsomme- innlegg på bloggen. I dag innså jeg det, etter litt tenking og filosofering. Alt jeg skriver om, kommer som et resultat av et møte med en venn, en bekjent, en fremmed. Jeg opplever ting, skravler med folk og ler og gråter med venner.

I lys av et venninnebesøk har tankene mine kvernet om et tema, og nå skriver jeg om det, ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mange andre. Dermed må det skrives om, et alvorlig tema, sårt for noen, vondt for andre. Ingen kritikk, bare en enkel påminnelse om at vi skal ta vare på hverandre i hverdagen.

Er du en av dem som har huset fullt av folk, venner og bekjente som stadig kommer innom? Kjære deg, vær glad og takknemlig for det (selv om du sikkert blir lei av og til). Kan hende er det barnas venner, kjærestens venner, den gamle nabodama som kommer akkurat i middagstida, eller bare en bekjent som stikker innom for å slå av en prat. De kan være engler, visste du det? Et ord i bibelen sier noe om at en skal være gjestfri, for en kan uten å vite det ha hatt en engel på besøk. Det er kanskje ikke alltid like enkelt å være den gjestfrie, men vit at det er en ære. Å være den som andre vil gå til, er et æressymbol større enn den største medalje. Tenk så mange engler du kan ha hatt innom din dør? Du er velsignet, kjære, for ditt hjerte er stort og romslig. Jeg hadde det sånn da jeg bodde i Nordreisa- nabobarn, venner og bekjente, ja sågar husverten, stakk innom. Bare for en prat, mat, en kopp kaffe, en latter, noen tårer. Det er- og det tenker jeg kanskje mest i ettertid- en utrolig glede, og innimellom et savn.

Men så er du kanskje den som går på besøk. Kanskje den gamle nabodama, som går til naboen i middagstida, fordi da vet du at du kanskje blir bedt på middag. Ikke fordi du ikke kan lage mat selv, men fordi du er så lei av å spise alene, lei av å ikke kunne delta i en hverdagssamtale over middagsbordet. Kanskje så ensom i din alenehet, at behovet for menneskelig kontakt gjør at du velger en slik strategi.

Kanskje er du den som alltid besøker andre, men ingen besøker deg. Jeg tror at om du er en av dem, så er det kanskje på tide å si noe om det at det kan være sårt at så få kommer i retur. Det er ikke slik at vi skal teller- det gjør jeg aldri. Men jeg, som noek mange andre, kjenner at det er sårt når noen etterlyser meg, "kor blir du av, lenge sia du har vært her, kom no å drikk kaffe". Og jeg slipper omtrent det jeg har i hendene, og besøker og drikker kaffe og ler og skravler. Og det hele uten baktanker, rett og slett fordi jeg får stor glede av å se det andre mennesket, store smil og en varm følelese inni meg. Det er godt- men også litt -eller mere- sårt. Da kjenner man det, når man kanskje hadde lagd noe god bakst, eller hadde ferske brød- at man  kanskje inviterer andre til å komme å smake- og så er det ingen som kan. Opptatt, travelt, har ikke tid, en annen dag. Det er en sorg, det å kjenne på følelsen av at "ingen kommer til meg".

Heldigvis er det noen som kommer innom meg av og til. Dere er mine engler kjære, dere er kilder til glede.


Jeg har et ønske for denne adventstida.


Jeg ønsker dere alle en fredelig adventstid, med latter og smil. Jeg ønsker dere et åpent hjerte, slik at alle som ber om ly i hjertet deres, skal få det. Jeg ber om åpenhet, ikke i ord, men i gjerning. La den som ikke er som alle andre også få en plass i ditt liv, for den rikdommen vedkommende har, er en spire til håp. Jeg ønsker for dere alle at dere har gode venner som viser omsorg for dere, og motsatt: som dere kan vise omsorg i retur. Jeg ber om at de som er ensomme, skal sees, slik at vi kan få en varmere verden. Jeg ber om at de som har det vondt, får styrke og mot til å snakke om sin smerte slik at de skal få hjelp og omsorg.
Jeg ønsker alle en god advent, der varmen fra andre får være den største varmen du opplever.


Klem til alle!