Jeg har vært sinna lenge, jeg. I årevis har min kamp mot seksuelle overgrep mot barn vært et gjentagende tema. Jeg nekter som voksent, ansvarlig menneske å godta et dette får skje!!!
" En humle vet ikke at den er for tung til å fly, derfor flyr den", sa FMSO da de delte ut
Humleprisen til Inga Marte Thorkildsen. En velfortjent pris- hun gir kampen mot seksuelle overgrep enda et ansikt.
I det siste har det vært flere runder på meg med foredrag og "offentlig tilståelse" ( det føles litt sånn av og til), men jeg vet det er verdt det. For hver eneste gang er det noen flere som forstår hvor viktig dette er, noen flere som snakker høyt. Noen flere humler kommer til flokken. Og jeg blir glad for det!
Det finnes ingenting som sier at det er en enkel kamp. Ikke står vi samlet som en homogen flokk som kjemper heller. Utganspunktet er ulikt, forholdet til omgivelsene er ulike og vi bære med oss ulikt erfaringsmasteriale. Det må vi ha enighet om at har lik verdi- hvis ikke kjemper vi ikke bare en felles sak, men også mot hverandre.
I forrige uke holdt jeg et foredrag for fagfolk, og opplevde at jeg fikk heva øyebryn. Jeg tåler det.
Her et et klipp dere kan se:
OVERGREP
Er målet at alle lukkede grupper skal åpnes?
Eller er målet å få en dialog og et felles mål om nulltoleranser for overgrep?
Er ikke hjelpeappratet interessert i å være en god ressurs for de lukkede miljøene, kontra å oppleves som en motstander?
Å finne fram til en god, forholdsvis nøytral dialogarena som ikke støter- må da være et bedre alernativ enn å uttrykke skepsis og motstand.
Et eksempel på hvordan ting ender ut av proporsjoner, var Ellen Nordbakkens foredrag. I løpet av foredraget kom hun med flere personlige synsinger, blant annet at "sex er en erkesynd" i det læstadianske miljøet. Jeg har vokst opp der- sex er jo en av de tingene som tidligere ikke har vært snakket så mye om, ei heller har jeg hørt begrepet erkesynd. Og Nordbakken har skrevet dette som sin masteroppgave- med utgangspunkt i avisoppslag. Hun mener å ha forståelse for miljøet, og at hun har beskrevet det godt og nøytralt. Men leser en masteroppgaven, så skinner det igjennom flere steder både manglende kunnskap og synlige holdninger. Jeg gleda meg til å lese oppgaven. Jeg var skuffa etterpå. Den er ikke verdt lesinga.
Det satt noen læstadianere i salen under foredraget hennes. De vurderte å reise seg for å uttrykke sin skuffelse. De kjente ikke igjen halvparen av det som ble sagt.
Da snakker man kanskje om skivebom?
Uansett hva som sies eller ikke sies, så er det en tragedie at folk som står utenfor det læstadianske miljøet uttaler seg på vegne av den. Når manglende kunnskap tydelig trer fram, og siden applauderes, så er det et tilbakesteg. Og slik vil det kanskje være for mange av de lukkede miljøene i hele landet. Noen synser og mener, uten kunnskapen og forståelsen for hvordan den grupperingen funker. Da hever vi samfunnets moralistiske pekefinger og synes at vi er så mye bedre. Nå må vi ta oss selv i nakken! Det finnes ikke tall som statfester at barn innenfor slike grupperinger utsettes for mer eller verre ting enn de utenfor- det er en inngrodd myte vi må få skrella av oss! Det finnes heller ikke noen tall som viser at barn som vokser opp med en religion har det verre eller bedre enn barn oppvokst i religionsnøytrale hjem.
Hvorfor skal man som ungdom, overgrepsbarn og sårbar gå til noen (i hjelpeappratet) som tydelig uttrykker at en som ønsker å forbli en del av et slikt miljø, ikke har samme etiske verdi som andre?
Det er tilfelle. Politiet- enda så mye de forteller at dette er "gamle påstander", møter folk med holdninger. Jeg har møtt psykologer som tydelig fronter en ikke-religiøs holdning og uttrykte til offeret at religionen har skylda. Det finnes råtne epler overalt. Jeg vil disse til livs. Jeg vet også at det finnes enormt mange flinke fagfolk, flinke politi og flinke mennesker på barnehusene. Dere gjøre en kjempejobb, og mitt ønske er at dere også jobber emd denne ukulturen i egen organisasjon. For hvorfor skal noen gå til hjelpeappratet når fokus legges på hvilken religiøs tilhørighet du har? Det hjelper ikke at det er hundre flinke folk på ditt lokalkammer hvis den hudreogførste er et pill råttent eple!
Hvem har skyld?
Overgriperen har skyld. Ene og alene bærer det voksne mennesket som velger å forgripe seg på et barn skyld. Vi andre kan ha skyld for mange andre ting, og vi kan ha ansvar. Vi har ansvar for å jobbe for å forhindre, vi har ansvar for å girpe inn og melde i fra. Men skyld i overgrepet har overgriper. Skyld i omsorgssvikt har vi hvis vi som vet om slikt later som om vi ikke vet, ikke ser. Vi svikter barnet på det groveste, det er vår skyld.
Måtte en slik skyld ligge som den tyngste bør på dine skuldre, du som vet og tier!
