En matnevrotisk bekjennelse

Jeg elsker mat, det har vel de fleste en viss anelse om. Jeg er heller ikke så glad i harde treningsøkter, men det er det kroppen som setter en begrensning på.

Men jeg er matnevrotisk. Jeg tenker på de underligste ting mens jeg velger ut hva jeg skal spise, og har ganske mange forestillinger. jeg innrømmer  det gjerne, for det aner meg at jeg ikke er alene ( men skulle jeg være det: Du verden! Noen som trenger et sært forskningobjekt?).

La oss ta bananer,  for eksempel. Jeg liker bananer, det er ikke det. Men for mange år siden, sikkert ti, var det noe snakk om at noen hadde funnet mark i bananen. Fornuften takler det greit. Hvor mange millioner bananer skrelles det i landet årlig, og hvor mange har funnet mark i en eller to? Her er det nevrotikeren kommer inn: Det kan være mark i bananen. I akkurat denne.  Mon tro om de er bananfarga ( hvilken farge er det egentlig på en banan? Beige?) og usynlig? Har jo hørt at marken i så fall sitter i tuppen på bananen, dermed spiser jeg bare midten og unngår  problemet. Dette er etter at jeg i noen år ikke spiste banan i det hele tatt, etter at en dustelege sprayet bedøvelse med banansmak opp i nesa mi ved en feiltagelse, og all lyst på banan forsvant, siden jeg konstant sniffa banan i et døgn eller så.

Jeg spiser for øvrig "banantrådene", som jeg til min forbauselse fant i en artikkel der noen lurte på om det var farlig å spise. Ja, riktig.

Epler: kjøper kun de uten hull. Jeg vrir og vender på hvert eneste et, men det kommer av personlig erfaring. Skibotnstevne en høst for i alle fall tjue år siden. Mamma ga oss epler å spise på vei hjem, men alle som har kjørt bil seinhøstes i Nord-Norge veit at det er mørkt. Når du da biter tygga av eplet, og kjenner at det lever i munnen, da er det stopp. Bom stopp. Den andre halvdelen satt igjen i eplet, for øvrig. FornuftsMia er ganske pragmatisk igjen; "Hallo! En liten makk som bare har spist eple??!" NevroseMia vræler tilbake: "Men det e levvanes!!" Det verste av alt er at jeg den dag i dag ikke vet hvordan en slik liten mark ser ut. Er den eplefarga? Eller sitter den der som den ekle grønne marken i barne-peke-trykkeboka, med rødt hode og store glisende tenner når han smiler?

Og Kindersjokolade da. Det spiser jeg. På tross av oppslag i VG for sikkert femten år siden. Jeg trosser NevroseMia som sitter bak det ene øret og skriker til magen min: "Maaaakk!!!" hver eneste gang.



Kan fortsette lenge sånn. Jeg skal ikke det da, sånn at dere mister matlysta etter dette. Men en historie må jeg komme med: Min bror kommenterte for ikke lenge siden; "Huske du da du slutta å spise kjøp-fiskekake?" 

Jepp.

Kniv, gaffel, kjøpfiskekake.

Makkflue.

Todelt.


Lyst på?