Ja, så er det nyttårsaften om et døgn eller så. Og standardspørsmålet er slikt: "Ka du har som forsett i år?"
Ehh... tenker jeg, jeg har jo ikke det....
For jeg har aldri brukt å ha det før, så jeg ser ikke helt hensikten med å gjøre det nå. Men jeg har grubla litt på hva forsettene innebærer, og hva jeg skulle ha hatt!
Forsett betyr jo egentlig noe man gjør med overlegg, og da ser jeg for meg ei dame som lover dyrt og hellig over det sjuende sjampanjeglasset på nyttårsaften at: NÅ skal hun trene tre dager i uka og slanke seg fjorten kilo, samt slutte å røyke og drikke vin. Og så; når tre uker av januar er over, så sniker hun seg til å gå på kafe i treningstida, smugrøyke, drikke et glass vin når gubben er på jobb og spise masse sjokolade. Og når mars kommer, da har de fleste glemt at hun i sjampanjegleden lovde alt det der- og det visste hun meget god ville være glemt, så da kan vi konkludere. Hun avga nyttårsforsett med forsett.
Det er nemlig ingen som følger opp nyttårsforsettene våre. Ingen som spør på slutten av hver måned om hvordan det går, og hva man skal gjøre for å komme seg tilbake på den smale sti, dersom det tilfeldigvis glipper litt. Nei, vi blir ikke stilt til rette for nyttårsforsettene våre, så vi kan jo egentlig love i hytt og pine både dette og hint.
Jeg har da tenkt sånn i forkant at jeg skal vurdere noen løfter i år. Men de må helst være av en slik art at jeg enten klarer å gjennomføre dem, eller forkaster dem allerede i dag. Jeg tror nemelig at å slutte med ting, det kan man gjøre når som helst på året. Å slutte å røyke, for eksempel. Det trenger jo ikke skje i januar? Eller å sprengtrene for å slanke seg, det funker jo sikkert helt fint i mars?
1. Jeg vil lære meg arabisk. Ja, for et løfte jeg absolutt ikke klarer å gjennomføre må vel til?
2. Jeg skal stå opp tidlig hver dag, selv om jeg ikke skal på jobb. Enkelt. Det gjør jeg allerede, jeg smører jo matpakke til kjæresten.
3. Jeg skal spise sjokoladepudding når jeg har lyst på det. Enkelt dette også: Kjøp, åpne, spis. Stopper av seg selv, en blir kvalm etter altfor mye.
4. Jeg vil kjøre scooter. Ja, det er vel ingen problem!
5. Jeg har ikke tenkt å slutte å røyke (med det første), jeg kan ikke slutte med alt på en gang..! Om jeg bryter dette løftet, så er det jo intet annet enn positivt?
6. Jeg skal fortsette å besøker venner og kjente, og fortsette å invitere de samme- både gamle og nye- hjem på besøk. (Åh, dette var et fantastisk nyttårsløfte!!)
7. Jeg skal drikke te, og brenne lys, nyte en latte iblant, og kose meg hjemme støtt og stadig. ja,ja, de fleste klarer vel det, men jeg kan gjøre det nå og tenke at jeg oppfyller dette løftet til fulle. Ingen problem. Nada!
Og det finnes sikkert en million slike løfter jeg kunne ha laga- men det får være opp til dere!
Godt nytt år!
torsdag 30. desember 2010
onsdag 29. desember 2010
Bleieskiftarbeider...
Vi er hundepassere i ettermiddag. Hvalpen er så liten at den må luftes ofte- ellers tisser den inne. Og ofte er kanskje relativt.. men denne har hatt en tendens til å tisse ute, gå inn og drikke vann og spise- og da bærer det ut igjen. Etter to timers pass har det blitt fire turer ut- men Eyr tisser ute i alle fall, hurra! Matter og tepper er fjerna- greit nok å vaske litt tiss fra gylvet, men teppene er litt verre.
Puh! Skal jeg ha hund igjen (har hatt det før) så blir det nok sannsynligvis en voksen omplasseringshund...
Puh! Skal jeg ha hund igjen (har hatt det før) så blir det nok sannsynligvis en voksen omplasseringshund...
mandag 27. desember 2010
Åh, så mett..
Jeg har ikke lagt på meg et gram i jula. Ganske ufattelig! Jeg har stort sett spist kontinuerlig den siste uka, i og med at unsett hvem man stikker innom, så har de alltids noe godt å spise på.
Ja, for mange av dere kjenner dere nok sikkert litt igjen i dette: Det kommer besøk, og vi setter fram alt det gode vi har å by på. Det er ikke fordi vi er stolt over alt vi har bakt, selv om vi var det noen dager før jul, for da brifa vi på facern om alt vi hadde fått bakt og lagd. Nei, og det er heller ikke fordi vi vil dele av alle godene vi har. Jada, sikkert det også, men hovedgrunnen er nok litt annen: Værsåværsåsnill... (tenker vi)...å spise nok julekaker til at jeg er fri når januar kommer, sånn at jeg a) ikke må kaste og b) ikke må spise alt selv selv om det er om så hvor godt.
Så vi nøder. Smak på dette! Denne kjeksen er bare såååå god, har du smakt? Og denne her, den er bare sååå god sammen med kaffen....
Jeg kunne jo ha kasta karamellpuddingen som står i kjøleskapet og skriker på meg. Maria, kom å spis...! Jeg klarer ikke å kaste mat, så jeg adlyder ropet, og kommer tuslende til kjøleskapet når kjæresten er på jobb. Og den er jo så god! Riktignok smakte kremen mer kjøleskap enn krem, men karamellpudding.... Åh... Og så alle kakene da. Jeg trøstespiser ikke, og kjedespiser ikke heller, men munnen og magen har blitt så vant til at jeg konstant tygger på noe, og fingrene vant til å holde i noe som skal puttes inn i den menneskelige søppelbøtta, at jeg spiser av vane. Det tok ikke lang tid heller! Da adventa var godt i gang, var munnen kommet i autotyggemodus. Alt går ned. Nesten. Kjeks og kransekakestenger og spikkolasj og karkamellpudding- og klementiner. Det må være derfor jeg ikke går opp i vekt. Jeg gomler klementiner som min kjære kom hjem med, ja, for en 10 kilos kasse til 20 kroner var for godt tilbud til å la gå fra seg. Og jeg kan ikke kaste mat, så klementinene spises. Helst tre-fire i slengen, slik at jeg ikke spiser noe annet. Og klementiner er sunt! og godt! Og kanskje ikke like godt når man nærmer seg bunnen på kassen, men...
Jeg koser meg. I og med at jeg ikke går opp i vekt, så spiser jeg med god samvittighet hva vekta angår. Jeg har ikke like god samvittighet hva mine medmennesker angår. Da tenker jeg ikke så mye på de jeg nøder til å spise, for de får jo faktisk smake og spise seg mette om de vil- men jeg tenker på de som aldri fikk smake, på de som ikke fikk kaker i det hele tatt.
Jeg tenker på de som er fattige i Norge, på de som lever på en slikk og ingenting- og jula som ubønnhørlig kommer enten man vil eller ikke. Da får jeg dårlig samvittighet. Og det er bare sunt.
Ja, for mange av dere kjenner dere nok sikkert litt igjen i dette: Det kommer besøk, og vi setter fram alt det gode vi har å by på. Det er ikke fordi vi er stolt over alt vi har bakt, selv om vi var det noen dager før jul, for da brifa vi på facern om alt vi hadde fått bakt og lagd. Nei, og det er heller ikke fordi vi vil dele av alle godene vi har. Jada, sikkert det også, men hovedgrunnen er nok litt annen: Værsåværsåsnill... (tenker vi)...å spise nok julekaker til at jeg er fri når januar kommer, sånn at jeg a) ikke må kaste og b) ikke må spise alt selv selv om det er om så hvor godt.
Så vi nøder. Smak på dette! Denne kjeksen er bare såååå god, har du smakt? Og denne her, den er bare sååå god sammen med kaffen....
Jeg kunne jo ha kasta karamellpuddingen som står i kjøleskapet og skriker på meg. Maria, kom å spis...! Jeg klarer ikke å kaste mat, så jeg adlyder ropet, og kommer tuslende til kjøleskapet når kjæresten er på jobb. Og den er jo så god! Riktignok smakte kremen mer kjøleskap enn krem, men karamellpudding.... Åh... Og så alle kakene da. Jeg trøstespiser ikke, og kjedespiser ikke heller, men munnen og magen har blitt så vant til at jeg konstant tygger på noe, og fingrene vant til å holde i noe som skal puttes inn i den menneskelige søppelbøtta, at jeg spiser av vane. Det tok ikke lang tid heller! Da adventa var godt i gang, var munnen kommet i autotyggemodus. Alt går ned. Nesten. Kjeks og kransekakestenger og spikkolasj og karkamellpudding- og klementiner. Det må være derfor jeg ikke går opp i vekt. Jeg gomler klementiner som min kjære kom hjem med, ja, for en 10 kilos kasse til 20 kroner var for godt tilbud til å la gå fra seg. Og jeg kan ikke kaste mat, så klementinene spises. Helst tre-fire i slengen, slik at jeg ikke spiser noe annet. Og klementiner er sunt! og godt! Og kanskje ikke like godt når man nærmer seg bunnen på kassen, men...
Jeg koser meg. I og med at jeg ikke går opp i vekt, så spiser jeg med god samvittighet hva vekta angår. Jeg har ikke like god samvittighet hva mine medmennesker angår. Da tenker jeg ikke så mye på de jeg nøder til å spise, for de får jo faktisk smake og spise seg mette om de vil- men jeg tenker på de som aldri fikk smake, på de som ikke fikk kaker i det hele tatt.
Jeg tenker på de som er fattige i Norge, på de som lever på en slikk og ingenting- og jula som ubønnhørlig kommer enten man vil eller ikke. Da får jeg dårlig samvittighet. Og det er bare sunt.
torsdag 23. desember 2010
God jul!
Ønsker alle venner, kjente og kjære, faste og løse (?) lesere ei fantastisk god jul!
Må dere alle få det godt, med varme fra venner og kjente rundt dere. Håper alle får ei god julehelg, der ingen føle seg ensom eller treng å være aleine. Dere er alle verdifulle- alle dere betyr noe for noen.
Maria
Må dere alle få det godt, med varme fra venner og kjente rundt dere. Håper alle får ei god julehelg, der ingen føle seg ensom eller treng å være aleine. Dere er alle verdifulle- alle dere betyr noe for noen.
Maria
Det Er Ikke Jul I Gangen Enda og elefantflytting
Ok, så sprakk jeg. Juletreet ble pynta i dag (natt), og ikke i morgen, lillejulaften, som var planen. Jeg skulle jo pynte det når jeg hørte på Skjervøy Nærradio på internettradioen! Jaja, så er det jul i stua da. Men ikke i gangen, langt derifra! I gangen, der er alt skrotet fra de andre rommene, ting jeg ikke har fått rydda vekk og ting som er flytta på, i tillegg til en dunge matter som ikke skal inn igjen før etter jul- og puh... Nok å gjøre i morgen. Det skal nevnes at det står to enorme nips-dingser i gangen. For de som har vært innom, og særlig husverten, er disse velkjente.
Min kjære har en diger grønn-ish elefant av keramikk. En sånn som skal fungere som pidestall- men som er - desverre, kjære- helt grufull. Den er visstnok gave, så derfor kan den ikke kastes. Dessuten synes han den er fin. Den sto bortgjemt innerst på peishylla (vi har en dyyyp sånn), og sto der og trona mot den røde teglsteinsveggen sammen med den utstoppa rypa- som også er min kjæres eiendel. Den er også fin, synes han. Ja, de to har da danna et om enn umake par, så likevel et par, oppå der. Kamuflert av et par blomsterpotter og noe annet skrot. Det er ikke det verste. I høst kom min venninne Marit og hennes søster også innom- de hadde funnet en likedan (men svart) på loppis! Marit vet at jeg har en etter hvert stor aversjon mot de store nipsdingsene, så det eneste som kan sies om elefanten, er trollskap. Altså, at hun har kjøpt den av pur trollskap. Det vet jeg, for da jeg åpna gaven, kom den råeste latteren jeg noen sinne har hørt fra den kanten.
Ja, dingsene har nå blitt flytta ut i gangen. Husverten har foreslått at jeg kan dra den helt ut på peishylla, og en dag få den litt for langt ut..men så sleip kan jeg ikke være. Den grønne skal sammen med rypa få pryde øverste hylla på et skp på gjesterommet, og få stå der i all sin prakt og skremme søvnen ut av eventuelle gjester.
Og så er det snart jul, så av barmhjertighet så skal den svarte få overleve jula. Men ute i garasjen.
Min kjære har en diger grønn-ish elefant av keramikk. En sånn som skal fungere som pidestall- men som er - desverre, kjære- helt grufull. Den er visstnok gave, så derfor kan den ikke kastes. Dessuten synes han den er fin. Den sto bortgjemt innerst på peishylla (vi har en dyyyp sånn), og sto der og trona mot den røde teglsteinsveggen sammen med den utstoppa rypa- som også er min kjæres eiendel. Den er også fin, synes han. Ja, de to har da danna et om enn umake par, så likevel et par, oppå der. Kamuflert av et par blomsterpotter og noe annet skrot. Det er ikke det verste. I høst kom min venninne Marit og hennes søster også innom- de hadde funnet en likedan (men svart) på loppis! Marit vet at jeg har en etter hvert stor aversjon mot de store nipsdingsene, så det eneste som kan sies om elefanten, er trollskap. Altså, at hun har kjøpt den av pur trollskap. Det vet jeg, for da jeg åpna gaven, kom den råeste latteren jeg noen sinne har hørt fra den kanten.
Ja, dingsene har nå blitt flytta ut i gangen. Husverten har foreslått at jeg kan dra den helt ut på peishylla, og en dag få den litt for langt ut..men så sleip kan jeg ikke være. Den grønne skal sammen med rypa få pryde øverste hylla på et skp på gjesterommet, og få stå der i all sin prakt og skremme søvnen ut av eventuelle gjester.
Og så er det snart jul, så av barmhjertighet så skal den svarte få overleve jula. Men ute i garasjen.
tirsdag 21. desember 2010
Ingen skal gå sulten til sengs..
Min venninne har en tredjeklassing, som i går kveld ikke ville sove. Å være sulten eller tørst er et godt argument, men da mor ramser opp alt han hadde gomlet i seg for en liten stund siden, blir det stille en stund.
Så kommer det: "Presten SA at ingen skulle gå sulten til sengs! "
(Det må nevnes at det var skolegudstjeneste samme dag)...
Så kommer det: "Presten SA at ingen skulle gå sulten til sengs! "
(Det må nevnes at det var skolegudstjeneste samme dag)...
Iskaldt!
Iskalde senga, iskaldt rom
Iskalde dyna, iskaldt der som
eg skal få nattesøvn
Men så e du der, på din side
Eg skal slippe å lide
Eg skal låne din varme, kjære
Iskalde dyna, iskaldt der som
eg skal få nattesøvn
Men så e du der, på din side
Eg skal slippe å lide
Eg skal låne din varme, kjære
Julestri og kaninjakt
Ok. Vi må vel alle innse at jula ikke bare banker på døra, den presser seg igjennom dørsprekken enten vi vil eller ikke. Eller enten vi er ferdig eller ikke.
Jul blir det, i hvert en krå!
I dag var den store bakedagen, som en påfølger til alle de små bakedagene. Nå er det nok! Hvem skal spise alle de kiloene med smør, sukker, mel og slikt? Jeg. Og kjæresten. Kanskje noen kommer på julebesøk, men det er ikke store mengdene besøket konsumerer. Det blir nok min egen midje som får tåle innholdet! Det beste en kan si om julekaker, kan kokes ned til tre ting: For det første er det ikke farlige tilsetningsstoffer (så fremt en ikke handler kaker på europris, for der er holdbarheten skremmende lang), for det andre er det god smak, og til sist så gir det i alle fall meg litt hverdagslykke.
En kan si mer om julekaker og slikt, men jeg skal nøye meg med å si: Jeg baker ris til egen bak. Og det tror jeg ganske mange andre også gjør!! Ingen flere kommentarer i den retning, jeg skal nok tåle at det ene handtaket vokser i et par uker. Det er verdt det.
Ellers så kom jeg til å tenke på at alle andre kommenterer julekos og hygge, og jeg må vel gjøre no med det, jeg også. Jeg koser meg med julestria, men kan godt forstå at det heter nettopp det- stri. For det skal ikke stikkes under en stol eller et skap at det er litt å gjøre. Jakten på hybelkaninene må til, enten det er jul eller ei. Men jeg som sikkert mange andre, dropper jakta i første del av adventa- ikke fordi det ikke er tid til det, men fordi jakta er så mye morsommere når kaninene er litt større. De er både lettere å finne og å fange... Og så er det baksten da, den har jeg utførlig kommentert ovenfor, men skal føye til at det er multitasking på øyt nivå mens jeg gjør det, fordi jeg lager det meste på en gang. Og selv om jeg er lei halvveis uti det hele, så slår oppdragelsen hardt inn her: "Maria, du kan ikke kaste deig. Det e jo mat!!!" Og så baker jeg da, hakker og knar og triller og ruller... Og tenker at i dette øyeblikk står sikkert tusenvis av andre kvinner på sine respektive kjøkken og tenker de samme tankene: " Pokker også, at jeg satte denne deigen i dag.". " Fatter ikke at jeg gidder dette hvert eneste år" "Åh, jeg er så sliten i beina" "Gubben bør altså kommentere hvor takknemlig han er, ellers..." " Håper jeg får besøk i romjula, sånn at dette blir oppspist"...
Det verste med baksten, selve prosessen, altså, er at jeg ikke har plass nok. Da vi flytta inn her tenkte jeg at det var deilig med sååå mye benkeplass, men det var sammenlikna med de førti cm vi hadde før a8 det er fakta, jeg overdriver ikke heller). Og jeg ser at et par meter benkeplate på langt nær er nok. Jeg finner nemlig stadig opp nye måter å stable stekebrett og rister på- i og med at kjøkkenet i samme takt som baksten fylles med oppvask.
Ja, så skal pynten fram. jeg forundres hvert eneste år over at jeg virkelig har klart å samle så mye skrot!
Ikke det at vi har så mye som skal pyntes, det begrenser jo seg selv. Ei lita leilighet rommer ikke så mye pynt før det ser overfylt ut! Man henger nisser og engler og kuler og glitter her og der, og gubben sin motorsykkelnisse må jo også opp ( til min gru), men er man to, så er man to. Han hadde ganske mye julepynt han også, da vi slo våre eiendeler sammen, og jeg kan trygt si at vi som utgangspunkt ikke hadde en eneste lik ting- og for det andre så kan jeg enda tryggere si at vi nok ikke har samme julepyntsmak. Kunsten må jo da være å kombinere alt dette til et vakkert hele.... Noe jeg tar som en utfordring. Enn så lenge.. Spørs om jeg ser slik på det på lillejulaften når ting skal plasseres...
Jeg vil bare til slutt komme med en superseriøs oppfordring: Vær så snill og god at dere også besøker eldre mennesker dere kjenner, stikk innom og ta en kopp kaffe! Det er så mange ensomme eldre! Det er nok mange ensomme mennesker generelt, så ta dere tid, bruk litt tid- det er kanskje den største julegaven dere kan gi! Det koster så lite, for tida er gratis. Vi vet ikke hva morgendagen bringer, så bruk nestekjærligheta denne jula!
Ha en fin førjulsuke!
Jul blir det, i hvert en krå!
I dag var den store bakedagen, som en påfølger til alle de små bakedagene. Nå er det nok! Hvem skal spise alle de kiloene med smør, sukker, mel og slikt? Jeg. Og kjæresten. Kanskje noen kommer på julebesøk, men det er ikke store mengdene besøket konsumerer. Det blir nok min egen midje som får tåle innholdet! Det beste en kan si om julekaker, kan kokes ned til tre ting: For det første er det ikke farlige tilsetningsstoffer (så fremt en ikke handler kaker på europris, for der er holdbarheten skremmende lang), for det andre er det god smak, og til sist så gir det i alle fall meg litt hverdagslykke.
En kan si mer om julekaker og slikt, men jeg skal nøye meg med å si: Jeg baker ris til egen bak. Og det tror jeg ganske mange andre også gjør!! Ingen flere kommentarer i den retning, jeg skal nok tåle at det ene handtaket vokser i et par uker. Det er verdt det.
Ellers så kom jeg til å tenke på at alle andre kommenterer julekos og hygge, og jeg må vel gjøre no med det, jeg også. Jeg koser meg med julestria, men kan godt forstå at det heter nettopp det- stri. For det skal ikke stikkes under en stol eller et skap at det er litt å gjøre. Jakten på hybelkaninene må til, enten det er jul eller ei. Men jeg som sikkert mange andre, dropper jakta i første del av adventa- ikke fordi det ikke er tid til det, men fordi jakta er så mye morsommere når kaninene er litt større. De er både lettere å finne og å fange... Og så er det baksten da, den har jeg utførlig kommentert ovenfor, men skal føye til at det er multitasking på øyt nivå mens jeg gjør det, fordi jeg lager det meste på en gang. Og selv om jeg er lei halvveis uti det hele, så slår oppdragelsen hardt inn her: "Maria, du kan ikke kaste deig. Det e jo mat!!!" Og så baker jeg da, hakker og knar og triller og ruller... Og tenker at i dette øyeblikk står sikkert tusenvis av andre kvinner på sine respektive kjøkken og tenker de samme tankene: " Pokker også, at jeg satte denne deigen i dag.". " Fatter ikke at jeg gidder dette hvert eneste år" "Åh, jeg er så sliten i beina" "Gubben bør altså kommentere hvor takknemlig han er, ellers..." " Håper jeg får besøk i romjula, sånn at dette blir oppspist"...
Det verste med baksten, selve prosessen, altså, er at jeg ikke har plass nok. Da vi flytta inn her tenkte jeg at det var deilig med sååå mye benkeplass, men det var sammenlikna med de førti cm vi hadde før a8 det er fakta, jeg overdriver ikke heller). Og jeg ser at et par meter benkeplate på langt nær er nok. Jeg finner nemlig stadig opp nye måter å stable stekebrett og rister på- i og med at kjøkkenet i samme takt som baksten fylles med oppvask.
Ja, så skal pynten fram. jeg forundres hvert eneste år over at jeg virkelig har klart å samle så mye skrot!
Ikke det at vi har så mye som skal pyntes, det begrenser jo seg selv. Ei lita leilighet rommer ikke så mye pynt før det ser overfylt ut! Man henger nisser og engler og kuler og glitter her og der, og gubben sin motorsykkelnisse må jo også opp ( til min gru), men er man to, så er man to. Han hadde ganske mye julepynt han også, da vi slo våre eiendeler sammen, og jeg kan trygt si at vi som utgangspunkt ikke hadde en eneste lik ting- og for det andre så kan jeg enda tryggere si at vi nok ikke har samme julepyntsmak. Kunsten må jo da være å kombinere alt dette til et vakkert hele.... Noe jeg tar som en utfordring. Enn så lenge.. Spørs om jeg ser slik på det på lillejulaften når ting skal plasseres...
Jeg vil bare til slutt komme med en superseriøs oppfordring: Vær så snill og god at dere også besøker eldre mennesker dere kjenner, stikk innom og ta en kopp kaffe! Det er så mange ensomme eldre! Det er nok mange ensomme mennesker generelt, så ta dere tid, bruk litt tid- det er kanskje den største julegaven dere kan gi! Det koster så lite, for tida er gratis. Vi vet ikke hva morgendagen bringer, så bruk nestekjærligheta denne jula!
Ha en fin førjulsuke!
mandag 20. desember 2010
Gråte seg i søvn
I dag blir ikke innlegget mitt særlig lystig- men jeg skal sette ord på noe jeg tror mange aldri snakker særlig høyt om.
Jeg har et skjult handicap, Ehlers Danlos syndrom. Det gjør blant annet at jeg har mye verk i kroppen, -dog ujevnt fordelt. Jeg hadde en dårlig dag i går- ja, så ille at jeg gråt meg i søvn. Jeg gråter kanskje ikke så mye over selve smerten, men fordi jeg tillater alle de vonde, bitren tingene å komme til overflata et øyeblikk eller to. Jeg lever med smerter i kroppen hver eneste dag, og kan ikke huske å ha sovet sammenhengende en hel natt de siste ti åra. Når da det kommer slike dager som er ekstra ille, så blir det liksom for mye å handtere. Hvorfor meg? Hvorfor har jeg fått disse plagene? Gud, du vet jeg har masse dritt i ballast-sekken min fra før, hvorfor ga du meg dette i tillegg?
Jeg prøver så godt jeg kan, hver eneste dag, å se det positive i dagen, se det som er verdt å glede seg over. Stort sett finner jeg det, hver eneste dag- men i går var den gleden bare fjern for meg. Og når mennesker da spør meg : Hva gjør du om dagene? ,da sliter jeg enormt. De aller fleste er ikke interessert i å høre om sykdom og smerter- de vil høre at jeg har vært flink og bakt og styrt og stelt, og til og med kanskje har funnet meg en jobb.
Men det er ikke min hverdag. Min hverdag er stort sett god, men innimellom alt det gode er det dager da jeg sitter i en stol, og bare prøver å røre meg så forsiktig som mulig, for å ikke gjøre vondt verre. Jeg har lyst til å gjøre ting, ideer i massevis- men kroppen motarbeider meg. Jeg vet at det går bare en vei, nedover. Det finnes ikke medisiner som hjelper, det eneste som har litt funksjon er trening- men det blir det så som så med disse dagene. Treningen kan ikke stoppe EDS'en i å utvikle seg, men det kan styrke muskulaturen. Jeg fikk prognose for ca 8 år siden, om at jeg kan hende er avhengig av rullestol når jeg nærmer meg førtiårene. Jeg har ikke tenkt å være med på det- jeg skal kjempe for å kunne bruke, og klare å kontrollere, kroppen lenger enn som så.
Ja, så prøver jeg å sette sammen bitene igjen dagen derpå. Kjenner at alt ikke er på topp, så kvelden i dag blir nok heller ikke god. Men så lenge jeg klarer i dag, skal jeg være i aktivitet. Jeg skal vaske badet- og dra på NAV-kontoret atter en gang og mase om pengene mine. Jeg skal levere oppsigelsen på gammeljobben jeg har grua meg til en stund, og jeg skal se om jeg får bakt enda flere julekaker. Jeg liker å stelle med slikt- så det er en positiv ting i dag.
Jeg har et skjult handicap, Ehlers Danlos syndrom. Det gjør blant annet at jeg har mye verk i kroppen, -dog ujevnt fordelt. Jeg hadde en dårlig dag i går- ja, så ille at jeg gråt meg i søvn. Jeg gråter kanskje ikke så mye over selve smerten, men fordi jeg tillater alle de vonde, bitren tingene å komme til overflata et øyeblikk eller to. Jeg lever med smerter i kroppen hver eneste dag, og kan ikke huske å ha sovet sammenhengende en hel natt de siste ti åra. Når da det kommer slike dager som er ekstra ille, så blir det liksom for mye å handtere. Hvorfor meg? Hvorfor har jeg fått disse plagene? Gud, du vet jeg har masse dritt i ballast-sekken min fra før, hvorfor ga du meg dette i tillegg?
Jeg prøver så godt jeg kan, hver eneste dag, å se det positive i dagen, se det som er verdt å glede seg over. Stort sett finner jeg det, hver eneste dag- men i går var den gleden bare fjern for meg. Og når mennesker da spør meg : Hva gjør du om dagene? ,da sliter jeg enormt. De aller fleste er ikke interessert i å høre om sykdom og smerter- de vil høre at jeg har vært flink og bakt og styrt og stelt, og til og med kanskje har funnet meg en jobb.
Men det er ikke min hverdag. Min hverdag er stort sett god, men innimellom alt det gode er det dager da jeg sitter i en stol, og bare prøver å røre meg så forsiktig som mulig, for å ikke gjøre vondt verre. Jeg har lyst til å gjøre ting, ideer i massevis- men kroppen motarbeider meg. Jeg vet at det går bare en vei, nedover. Det finnes ikke medisiner som hjelper, det eneste som har litt funksjon er trening- men det blir det så som så med disse dagene. Treningen kan ikke stoppe EDS'en i å utvikle seg, men det kan styrke muskulaturen. Jeg fikk prognose for ca 8 år siden, om at jeg kan hende er avhengig av rullestol når jeg nærmer meg førtiårene. Jeg har ikke tenkt å være med på det- jeg skal kjempe for å kunne bruke, og klare å kontrollere, kroppen lenger enn som så.
Ja, så prøver jeg å sette sammen bitene igjen dagen derpå. Kjenner at alt ikke er på topp, så kvelden i dag blir nok heller ikke god. Men så lenge jeg klarer i dag, skal jeg være i aktivitet. Jeg skal vaske badet- og dra på NAV-kontoret atter en gang og mase om pengene mine. Jeg skal levere oppsigelsen på gammeljobben jeg har grua meg til en stund, og jeg skal se om jeg får bakt enda flere julekaker. Jeg liker å stelle med slikt- så det er en positiv ting i dag.
fredag 17. desember 2010
Jul på luft og kjærlighet
Ja,ja. Denne jula har NAV bestemt at jeg skal leve på luft og kjærlighet. Som noen av dere vet, så har jeg for et par uker siden gått over den magiske grensa for de som har krav på sykepenger før eller siden kommer til, når du har vært sykemeldt sånn ca 48 uker. Og dit kom jeg i slutten av november, og søkte om AAP god tid i forveien. Jeg har fått brev om at jeg har krav på hjelp, og vedtak om ditt og datt er kommet. Men til min store forbauselse er vedtak om at jeg skal få penger ikke avgjort- og dama på NAV kunne i dag forkynne at det for det første ikke ligger penger til utbetaling for meg, og for det andre så har NAV forvaltning 14 dagers saksbeandlingstid.
Jaha?
OKi. Da lister vi opp muligheter og ulemper, og finner ut hva man skal finne på.
Husleia er betalt for denne måneden, og det var jo bra! Julegavene var innkjøpt forrige måned, så det skal jeg også overleve. Men resten da? Kjøleskapet er delvis fullt av grønnsaker og konfekt, så det gir meg noe å overleve på en stund, til grønnsakene er ubrukelige eller oppspiste. I fryseren har jeg fem pakker med fiskekaker og et par småsei, så middagsmat finner jeg alltid- selv om en blir lei slikt dag ut og dag inn. Men penger til drivstoff, personlig hygiene og annet slikt- det er det altså ikke. Hva gjør en da?
Dama på NAV henviste meg til sosialen, som kunne opplyse om følgende.
1. Jeg har bil. (Ja, det vet jeg). Jeg kan selge bilen (Men kan sosialen garantere at bilen er solgt denne uka, sånn at jeg får penger? Nei.). Jeg argumenterer med at jeg har et fysisk handicap, som gjør at bilen er vesentlig for meg, for siden å kunne kommei jobb igjen. Men neida, det teller visst ikke. Du kan ta taxi eller buss, var beskjeden.
2. Jeg kan ta opp lån. (Jaha? Stiller de som kausjonist? Jeg kan jo ikke ta sikkerhet i bilen, siden de mener at jeg skal selge den, og hva skal banken da ha som sikkerhet?)
Logikken til NAV er fantastisk. Først er du uten jobb/penger, og ber om hjelp. Så ber de deg selge det som faktisk vil gjøre på sikt at en kan jobbe- bilen. Deretter ber de en ta opp lån, som om de tror at alle får lån sånn uten videre. Men banken får ingen sikkerhet for lånet, og ikke har en penger heller til å betale det ned med. Om man da er så heldig å få lån, så vil man jo i så fall ende som gjeldsslave og under diverse ordninger- og kanskje ikke komme seg i jobb igjen, fordi psykisk helse i en sånn situasjon er temmelig utsatt. Da ender en hos NAV igjen, som altså tvinger folk til å bli gjeldsslaver, kvitte seg med eiendeler og så videre- alt for at de ikke vil hjelpe den ene måneden i året det sto om.
Jeg svarte til slutt at det som gjorde dette enda vanskeligere, var at loven om prostitusjon var kommet. Jeg ser ingen andre valg enn å selge ræva mi, og da må jeg jo jobbe ulovlig. Dama i andre enden ble bom stille.
Jajaja, jeg har jo ikke seriøse planer om det. Men det var 'omsåkor' deilig å få de som alltid har unnvikende svar på alt en spør om, til å ti forbløffet stille. Det var en fantastisk taushet.
Jaha?
OKi. Da lister vi opp muligheter og ulemper, og finner ut hva man skal finne på.
Husleia er betalt for denne måneden, og det var jo bra! Julegavene var innkjøpt forrige måned, så det skal jeg også overleve. Men resten da? Kjøleskapet er delvis fullt av grønnsaker og konfekt, så det gir meg noe å overleve på en stund, til grønnsakene er ubrukelige eller oppspiste. I fryseren har jeg fem pakker med fiskekaker og et par småsei, så middagsmat finner jeg alltid- selv om en blir lei slikt dag ut og dag inn. Men penger til drivstoff, personlig hygiene og annet slikt- det er det altså ikke. Hva gjør en da?
Dama på NAV henviste meg til sosialen, som kunne opplyse om følgende.
1. Jeg har bil. (Ja, det vet jeg). Jeg kan selge bilen (Men kan sosialen garantere at bilen er solgt denne uka, sånn at jeg får penger? Nei.). Jeg argumenterer med at jeg har et fysisk handicap, som gjør at bilen er vesentlig for meg, for siden å kunne kommei jobb igjen. Men neida, det teller visst ikke. Du kan ta taxi eller buss, var beskjeden.
2. Jeg kan ta opp lån. (Jaha? Stiller de som kausjonist? Jeg kan jo ikke ta sikkerhet i bilen, siden de mener at jeg skal selge den, og hva skal banken da ha som sikkerhet?)
Logikken til NAV er fantastisk. Først er du uten jobb/penger, og ber om hjelp. Så ber de deg selge det som faktisk vil gjøre på sikt at en kan jobbe- bilen. Deretter ber de en ta opp lån, som om de tror at alle får lån sånn uten videre. Men banken får ingen sikkerhet for lånet, og ikke har en penger heller til å betale det ned med. Om man da er så heldig å få lån, så vil man jo i så fall ende som gjeldsslave og under diverse ordninger- og kanskje ikke komme seg i jobb igjen, fordi psykisk helse i en sånn situasjon er temmelig utsatt. Da ender en hos NAV igjen, som altså tvinger folk til å bli gjeldsslaver, kvitte seg med eiendeler og så videre- alt for at de ikke vil hjelpe den ene måneden i året det sto om.
Jeg svarte til slutt at det som gjorde dette enda vanskeligere, var at loven om prostitusjon var kommet. Jeg ser ingen andre valg enn å selge ræva mi, og da må jeg jo jobbe ulovlig. Dama i andre enden ble bom stille.
Jajaja, jeg har jo ikke seriøse planer om det. Men det var 'omsåkor' deilig å få de som alltid har unnvikende svar på alt en spør om, til å ti forbløffet stille. Det var en fantastisk taushet.
onsdag 15. desember 2010
Pondus=kjærlighet
Det var helt vanlig i min barndom at unge gutter som hadde flytta hjemmefra og siden kom hjem på besøk, fikk kommentarer fra de eldre damene i bygda. Ikke det at de hadde lidt noen nød, men de hadde ikke lagt på seg i sin hybeltilværelse.
"Nei men stakkar, har du det ikke bra?" Standardspørsmål. For det regnes nemlig som et sunnhetssymbol at en er litt rund i kjakene der i bygda, i alle fall om en er mann. Er en for tynn som kvinne, så er en jålete, men er en litt vel rund som jeg, så er jammen ikke det heller noe bra. "No må du passe på linjen", sa min nå avdøde gammeltante til meg. Med andre ord, nå kunne jeg altså ikke bli tjukkere, for det er nå heller ikke pent. En skal altså ikke være for tjukk, ei heller for tynn, og hva som er den gyldne middelvei strides de lærde om. Ser du ut som en normalt slank kvinne, synes moteindustrien du er feit, og retusjerer hver minste lille bulk. Se og Hør skriker ut om hvor feite alle kjendisene er- enda de bare såvidt har lagt på seg fem kilo i jula, og ser sunne og fine ut. Samtidig viser diverse undersøkelser til menn som helt klart foretrekker damer med mer enn en bulk, ja, så mange som litti prosent av de spurte påsto at de heller ville ha damer med litt for mye enn litt for lite.
Jeg hører jo som tidligere fortalt til i kategorien litt for mye. Og jeg skal nå fronte en privat kampanje som heter "Jeg er meg selv nok". Jeg fyller meg selv helt, fra øverst til nederst, på langs og på tvers. Jeg er akkurat stor nok. Jeg er fin som jeg er, og selv om idealkvinnen sikkert veier tretti -førti kilo mindre enn meg, så ville det ikke falle meg inn å bruke all tid og energi på å komme ned på det nivået. Da ville nemlig alle de gledene jeg har med god mat og drikke være fullstendig bortkasta. Ikke kan jeg lage konfekt, ikke bake julekaker, ikke lage gode middager og ikke spiste akkurat så mye jeg vil, når eg vil og va jeg vil. Mine tre store svakheter i livet: sjokoladepudding, melkesjokolade og marsipan får ta litt av skylda. De roper på meg fra hylla i butikken, roper at de skal bringe meg litt hverdagslykke. Og ja, det gjør de. Det er få ting som er så godt som en nyåpna pakke sjokoladepudding med vaniljesaus på. Og hvorfor skal jeg la være?
Jeg er heller lykkelig som kosespiser, enn stressa, sur og tilnærma gal og på slankern konstant.
Og så er det noen menn der ute som ikke ser ut som i de glossy magasinene rundt omkring. Kjære dere menn: Jeg vil at dere skal vite at det finnes kvinner der ute som elsker dere som dere er.
Mitt reservebarn på sytten sa det: " De mainnfolkan æ kjenne med snille kjærringe, har pondus".
Jepp. Pondusen kan være et tegn på mye rart. Et av tegnene er det at madammen/fruen/kona/kjæresten/osv lager god mat, så god at det er vanskelig å stoppe etter bare en liten porsjon- man må gjerne ta bare litt til. Og jeg synes nå egentlig det er greit.
Ha en fin onsdagskveld! Nå skal jeg unne meg litt konfekt...!
"Nei men stakkar, har du det ikke bra?" Standardspørsmål. For det regnes nemlig som et sunnhetssymbol at en er litt rund i kjakene der i bygda, i alle fall om en er mann. Er en for tynn som kvinne, så er en jålete, men er en litt vel rund som jeg, så er jammen ikke det heller noe bra. "No må du passe på linjen", sa min nå avdøde gammeltante til meg. Med andre ord, nå kunne jeg altså ikke bli tjukkere, for det er nå heller ikke pent. En skal altså ikke være for tjukk, ei heller for tynn, og hva som er den gyldne middelvei strides de lærde om. Ser du ut som en normalt slank kvinne, synes moteindustrien du er feit, og retusjerer hver minste lille bulk. Se og Hør skriker ut om hvor feite alle kjendisene er- enda de bare såvidt har lagt på seg fem kilo i jula, og ser sunne og fine ut. Samtidig viser diverse undersøkelser til menn som helt klart foretrekker damer med mer enn en bulk, ja, så mange som litti prosent av de spurte påsto at de heller ville ha damer med litt for mye enn litt for lite.
Jeg hører jo som tidligere fortalt til i kategorien litt for mye. Og jeg skal nå fronte en privat kampanje som heter "Jeg er meg selv nok". Jeg fyller meg selv helt, fra øverst til nederst, på langs og på tvers. Jeg er akkurat stor nok. Jeg er fin som jeg er, og selv om idealkvinnen sikkert veier tretti -førti kilo mindre enn meg, så ville det ikke falle meg inn å bruke all tid og energi på å komme ned på det nivået. Da ville nemlig alle de gledene jeg har med god mat og drikke være fullstendig bortkasta. Ikke kan jeg lage konfekt, ikke bake julekaker, ikke lage gode middager og ikke spiste akkurat så mye jeg vil, når eg vil og va jeg vil. Mine tre store svakheter i livet: sjokoladepudding, melkesjokolade og marsipan får ta litt av skylda. De roper på meg fra hylla i butikken, roper at de skal bringe meg litt hverdagslykke. Og ja, det gjør de. Det er få ting som er så godt som en nyåpna pakke sjokoladepudding med vaniljesaus på. Og hvorfor skal jeg la være?
Jeg er heller lykkelig som kosespiser, enn stressa, sur og tilnærma gal og på slankern konstant.
Og så er det noen menn der ute som ikke ser ut som i de glossy magasinene rundt omkring. Kjære dere menn: Jeg vil at dere skal vite at det finnes kvinner der ute som elsker dere som dere er.
Mitt reservebarn på sytten sa det: " De mainnfolkan æ kjenne med snille kjærringe, har pondus".
Jepp. Pondusen kan være et tegn på mye rart. Et av tegnene er det at madammen/fruen/kona/kjæresten/osv lager god mat, så god at det er vanskelig å stoppe etter bare en liten porsjon- man må gjerne ta bare litt til. Og jeg synes nå egentlig det er greit.
Ha en fin onsdagskveld! Nå skal jeg unne meg litt konfekt...!
TA TATARAA! Og vinnerne er....
Ja, så skulle bloggen trekkes.. Nesten 50 lodd- og da er random.org fin å ha! Og trekkemaskina på internett trakk denne premien til nummer 15, ..
Ja, denne skal til Sørkjosen ( i Nordreisa)- til Kjetil og hans familie! Gratulerer!
Trøstepremien gikk til nummer 34,
og dermed drar ei handarbeidsveske til
Gratulerer så masse!
Else Marie, du må sende ei adresse til meg!
mandag 13. desember 2010
Å,kjære, har du ikke vaska gardinan?
Det nærmer seg jul med stormskritt, og vi kvinner som har vokst opp med særdeles driftige mødre, vi kjenner det på den merkverdige samvittigheta vår. Ikke det at det er påkrevd både med dette og hint, men dårlig samvittighet for alt vi ikke rekker å gjøre, sammenliknet med hva mødrene våre rakk.
Men hvem er det egentlig vi har dårlig samvittighet ovenfor? Jula? Mødrene?
Ja, for min mor, tenker du kanskje, hun rakk både det og det og det.... og dette og slik på en en sånn måte. "Det e ikke jul uten at trappa e skurt", sa nabokjerringa og skura yttertrappa i femten minus med varmtvann som frøs fast i kosten. Ja, og mor min, som hadde fire små på under fem år, hun klarte å lage jul og kalendre og alskens godt, med oss hengende rundt beina. Jeg vet det har vært på hengende håret noen ganger, som det året min far fant ut at det passa godt å bygge ut stua på høsten. Julaften morgen det året fikk jeg klar beskjed fra min far: "Mor di søv, du må passe han Roy-Anders" .Han er min lillebror, attpåklatten som er nummer fem i flokken. Ja, så de første timene den morgenen var hele søskenflokken samla i min seng. Vi fikk noen ekstra julehefter, flere klementiner enn vanlig, og til og med et par julegaver hver. Årsaken? Ja, stua skulle bli ferdig til jul, så om natta la min far parkett i hele stua, og min mor vaska og pynta da han var ferdig. Lillebror var visst våken før de rakk å komme seg i seng.
Men jul ble det.
Og så har vi dårlig samvittighet for alt det vi ikke når å gjøre. Jeg fikk klar beskjed hos ei eldre nabodame hjemmefra at man måtte vaske gardiner og vinduer til jul. Og skal jeg følge tradisjonen, så skal det bakes sju slag, og konfekten jeg har laga teller ikke. Dessuten skal man gjerne ha en rundkake og en kransekake- da er det ni sorter. Og sylte og røykalaks og hjemkokt ost (det sa jeg bare fordi jeg allerede har skaffa meg det og har en bit i fryseren). Og gjerne rull, og helst hjemmelaga også.
Jeg fatter og begriper ikke hvor all maten skal gjøres av, ikke er det plass i kjøleskapet, og garasjen er litt for kald og temmelig upraktisk.
Ja, så gardinene da. Tradisjonen tro så skal alt kastes ut til lufting, både tepper og matter og sengtøy og gubbe- og hvor jeg skal henge det, vet jeg ikke, men ripsbuskene ser ut til å være eneste alternativ. Og gulvene skal vaskes med grønnsåpe for å gi rette lukta, enda så lite laminatgulvet tåler grønnsåpe. Og på kjøkkenet skal det skinne og stråle, og sølvtøyet som sikkert ikke brukes, i år som i fjor, må pusses, for pusses skal det, hver eneste jul. Dessuten skal det lages julegaver, pakkes og stelles, og alle gammeltantene må få hvert sitt julekort med intetsigende tekst på. Ja, og så må det bakes brød, for det kan ikke bli tomt i fryseren før over nyttår. Ikke noe brødbakst i romjula, nei, for romjula er freda, og skal brukes til å spise og spille og sove og andre koselige familieaktiviteter.
Jeg kan godt forstå at husmødrene tok husmorferie i januar da jeg var barn. Det hadde jeg også kommet til å gjøre, dersom jeg skulle gå rundt med dårlig samvittighet for alt jeg ikke kommer til å rekke, klare eller orke. Det er nemlig ingen som kommer og sjekker om gardinene er vaska, eller om gulvteppet faktisk har vært i ripsbuska en tur, eller bare er støvsugd.... og jeg har tenkt at jula er vår- ikke den dårlige samvittigheta sin.
God mandagskveld, og god kosetid fram mot jul, kjære dere!
Men hvem er det egentlig vi har dårlig samvittighet ovenfor? Jula? Mødrene?
Ja, for min mor, tenker du kanskje, hun rakk både det og det og det.... og dette og slik på en en sånn måte. "Det e ikke jul uten at trappa e skurt", sa nabokjerringa og skura yttertrappa i femten minus med varmtvann som frøs fast i kosten. Ja, og mor min, som hadde fire små på under fem år, hun klarte å lage jul og kalendre og alskens godt, med oss hengende rundt beina. Jeg vet det har vært på hengende håret noen ganger, som det året min far fant ut at det passa godt å bygge ut stua på høsten. Julaften morgen det året fikk jeg klar beskjed fra min far: "Mor di søv, du må passe han Roy-Anders" .Han er min lillebror, attpåklatten som er nummer fem i flokken. Ja, så de første timene den morgenen var hele søskenflokken samla i min seng. Vi fikk noen ekstra julehefter, flere klementiner enn vanlig, og til og med et par julegaver hver. Årsaken? Ja, stua skulle bli ferdig til jul, så om natta la min far parkett i hele stua, og min mor vaska og pynta da han var ferdig. Lillebror var visst våken før de rakk å komme seg i seng.
Men jul ble det.
Og så har vi dårlig samvittighet for alt det vi ikke når å gjøre. Jeg fikk klar beskjed hos ei eldre nabodame hjemmefra at man måtte vaske gardiner og vinduer til jul. Og skal jeg følge tradisjonen, så skal det bakes sju slag, og konfekten jeg har laga teller ikke. Dessuten skal man gjerne ha en rundkake og en kransekake- da er det ni sorter. Og sylte og røykalaks og hjemkokt ost (det sa jeg bare fordi jeg allerede har skaffa meg det og har en bit i fryseren). Og gjerne rull, og helst hjemmelaga også.
Jeg fatter og begriper ikke hvor all maten skal gjøres av, ikke er det plass i kjøleskapet, og garasjen er litt for kald og temmelig upraktisk.
Ja, så gardinene da. Tradisjonen tro så skal alt kastes ut til lufting, både tepper og matter og sengtøy og gubbe- og hvor jeg skal henge det, vet jeg ikke, men ripsbuskene ser ut til å være eneste alternativ. Og gulvene skal vaskes med grønnsåpe for å gi rette lukta, enda så lite laminatgulvet tåler grønnsåpe. Og på kjøkkenet skal det skinne og stråle, og sølvtøyet som sikkert ikke brukes, i år som i fjor, må pusses, for pusses skal det, hver eneste jul. Dessuten skal det lages julegaver, pakkes og stelles, og alle gammeltantene må få hvert sitt julekort med intetsigende tekst på. Ja, og så må det bakes brød, for det kan ikke bli tomt i fryseren før over nyttår. Ikke noe brødbakst i romjula, nei, for romjula er freda, og skal brukes til å spise og spille og sove og andre koselige familieaktiviteter.
Jeg kan godt forstå at husmødrene tok husmorferie i januar da jeg var barn. Det hadde jeg også kommet til å gjøre, dersom jeg skulle gå rundt med dårlig samvittighet for alt jeg ikke kommer til å rekke, klare eller orke. Det er nemlig ingen som kommer og sjekker om gardinene er vaska, eller om gulvteppet faktisk har vært i ripsbuska en tur, eller bare er støvsugd.... og jeg har tenkt at jula er vår- ikke den dårlige samvittigheta sin.
God mandagskveld, og god kosetid fram mot jul, kjære dere!
Mexicansk tomatchilisuppe med brød
Nyydelig middag!
Kjør to bokser tomater (hakkede, uten smak) i foodprosessoren. Viktig at tomatene er finmost! Steik litt løk (etter smak, finhakka), 1/2 chili, litt jalapeño,1 stang finhakka selleri og 1/2 finhakka paprika i steikepanna, ha det over i en gryte med en boks tomatpure og vann (ca 6 dl) Ha så i tomatene du har kjørt til en jevn suppe.
Kok opp, krydre med salt og litt pepper- og spe med litt fløte dersom du vil ha litt mildere smak.
Server med godt brød.
Dette er knallgodt!
Jeg lager vanligvis focaccia til supper- men har ikke krydder i brødet, kun olivenolje og salt.
Kjør to bokser tomater (hakkede, uten smak) i foodprosessoren. Viktig at tomatene er finmost! Steik litt løk (etter smak, finhakka), 1/2 chili, litt jalapeño,1 stang finhakka selleri og 1/2 finhakka paprika i steikepanna, ha det over i en gryte med en boks tomatpure og vann (ca 6 dl) Ha så i tomatene du har kjørt til en jevn suppe.
Kok opp, krydre med salt og litt pepper- og spe med litt fløte dersom du vil ha litt mildere smak.
Server med godt brød.
Dette er knallgodt!
Jeg lager vanligvis focaccia til supper- men har ikke krydder i brødet, kun olivenolje og salt.
søndag 12. desember 2010
Blogg til inspirasjon
Hørte for en stund siden om en blogg, og en blogger jeg kjenner til- men det er ikke bare bare å tråle i denne bloggverdenen. Tilfeldigvis fant jeg en link på facebook idag, og ble mektig imponert!!
Jannas blogg, Livet i et hus i skogen, var en smekkfull inspirasjonsblogg! Og jeg ble så glad da jeg fant noen som blogget om interiør og slikt- uten at det var hvitt....!! Derfor legger jeg ut link til bloggen hennes, og anbefaler alle å kikke inn der. jeg har brukt dennne slappe ettermiddagen på å bla igjennom bloggen med hele byggeprosessen ( og sitter igjen med en ubendelig trang til å ville stoppe neste gang jeg er i Nordreisa).
Jeg sitter igjen med mange ideer fram mot jula- jeg har nemlig kvia meg litt til å pynte til jul. Hvordan skal en klare å pynte opp en hel teglsteinsdekket vegg, med en monsterstor peis midt på? Nå ser jeg litt lysere på det- og i neste uke, når det nærmer seg jul med stormskritt, da skal det prøves ut. Planlegging er halve jobben, sies det! Bilder skal så klart komme etter hvert- men ikke nå! Den store elefanten som kjæresten eier, og ikke vil kvitte seg med under noen omstendighet, troner nå der oppe i ensom majestet- men den skal få flytte på gjesterommet når julepynten kommer fram. Og da tror jeg at den skal få bli der inne....
Jannas blogg, Livet i et hus i skogen, var en smekkfull inspirasjonsblogg! Og jeg ble så glad da jeg fant noen som blogget om interiør og slikt- uten at det var hvitt....!! Derfor legger jeg ut link til bloggen hennes, og anbefaler alle å kikke inn der. jeg har brukt dennne slappe ettermiddagen på å bla igjennom bloggen med hele byggeprosessen ( og sitter igjen med en ubendelig trang til å ville stoppe neste gang jeg er i Nordreisa).
Jeg sitter igjen med mange ideer fram mot jula- jeg har nemlig kvia meg litt til å pynte til jul. Hvordan skal en klare å pynte opp en hel teglsteinsdekket vegg, med en monsterstor peis midt på? Nå ser jeg litt lysere på det- og i neste uke, når det nærmer seg jul med stormskritt, da skal det prøves ut. Planlegging er halve jobben, sies det! Bilder skal så klart komme etter hvert- men ikke nå! Den store elefanten som kjæresten eier, og ikke vil kvitte seg med under noen omstendighet, troner nå der oppe i ensom majestet- men den skal få flytte på gjesterommet når julepynten kommer fram. Og da tror jeg at den skal få bli der inne....
Livet er ikke bare burde burde...
Limer inn et sitat fra statusen min på fb i går- sitat meg selv, altså. Men kom fram til at det var noen viktig ord der... Derfor deles dem!
Når vi kan gjøre noe, er det mulighetene vi vurderer. Når vi bør gjøre noe er det samvittigheta som snakker. Når vi skal gjøre noe, er det viljen som råder. Når vi må gjøre noe, er det plikten som kaller. Når vi elsker, så bare skjer det av seg selv.
På vei til Fallvik
På vei til naboen
et par kilometer unna
Kikker hun opp under lua og ler!
For snøfiller daler
Som flak av lykke
og jenta jubler -det sner!
Ingen gatelys
kan forstyrre synet
av mørkeblå himmel med stjernene på
Ingen biler
forstyrrer lyden av skoa
som knirker avgårde i frostnatta nå
Men ikke lykken
fra stjerner og snø
kan overstråle gleden i hjertets skjul
Når ei lita jente
på vei til venninna
inderlig gleder seg -snart er det jul!
En liten hilsen til alle i Fallvik...!
Bilde lånt fra Bing
et par kilometer unna
Kikker hun opp under lua og ler!
For snøfiller daler
Som flak av lykke
og jenta jubler -det sner!
Ingen gatelys
kan forstyrre synet
av mørkeblå himmel med stjernene på
Ingen biler
forstyrrer lyden av skoa
som knirker avgårde i frostnatta nå
Men ikke lykken
fra stjerner og snø
kan overstråle gleden i hjertets skjul
Når ei lita jente
på vei til venninna
inderlig gleder seg -snart er det jul!
En liten hilsen til alle i Fallvik...!
Bilde lånt fra Bing
3. Søndag i advent
Så tenner vi det tredje lys...
Jeg er i skikkelig julestemning! Ute snør det store snøfiller- snøkjerringer, som min kjæreste kaller det. Vi var ute i en og en halv time i formiddag og måket snø- det må nemlig til uansett ukedag! Jeg synes samtidig de urørte snøteppene er fantastisk vakre- men akk så upraktiske! Tungvint å måtte kle på hele scooterdressen bare for å gå med søpla, for eksempel. eller hente posten- ja, dere skjønner.
Jeg har hengt opp fuglemat, og kom til å tenke på mens jeg måket at jeg ikke hadde sett annet enn sjura og kråka i matfatet. Men selv om det sikker er irriterende for den som faktisk har småfuglene i sitt matfat- så synes jeg nå engang det er greit at kråkene og sjura får forsyne seg. De må jo ha mat de også..;) Jeg har hengt opp kokosnøttskall med frøblanding i fett inni, og de holder en stund. Så sjura og kråka er hjertelig velkomne i mitt fuglematfat...
Jeg er i skikkelig julestemning! Ute snør det store snøfiller- snøkjerringer, som min kjæreste kaller det. Vi var ute i en og en halv time i formiddag og måket snø- det må nemlig til uansett ukedag! Jeg synes samtidig de urørte snøteppene er fantastisk vakre- men akk så upraktiske! Tungvint å måtte kle på hele scooterdressen bare for å gå med søpla, for eksempel. eller hente posten- ja, dere skjønner.
fredag 10. desember 2010
Jeg blir så sinna!!!
Det provoserer meg enormt å se folk som mishandler dyr. Jeg er opptrekt nå fordi jeg har sett overvåkningsfilmen fra England, der en 21 år gammel mann lot "en dårlig dag" gå ut over en uskyldig hund.
Jeg vil likevel minne dere der ute på følgende: Det er mange dyr i vårt land som også lider- og vi har ikke dyrepoliti som kan gripe inn. Mattilsynet, som skal ha ansvaret, er dersverre ikke sitt ansvar bevisst!
Dårlig dag- banket hunden
Se for eksempel på bildene i denne facebook-gruppa, Tving mattilsynet til bedre dyrevelferd der noen hester i Tromsø-området er avbilda. Lenger sør har mattilsynet allerede grepet inn og gjort noe med slike saker, mens Mattilsynet i Tromsø ikke vil gripe inn. Det er en skam!
Engasjer dere- ikke la dyr lide unødvendig! Alle de som kjemper for at vi skal legge ned pelsdyrnæringa i landet, de bør også kikke på andre dyrs velferd!
Jeg vil likevel minne dere der ute på følgende: Det er mange dyr i vårt land som også lider- og vi har ikke dyrepoliti som kan gripe inn. Mattilsynet, som skal ha ansvaret, er dersverre ikke sitt ansvar bevisst!
Dårlig dag- banket hunden
Se for eksempel på bildene i denne facebook-gruppa, Tving mattilsynet til bedre dyrevelferd der noen hester i Tromsø-området er avbilda. Lenger sør har mattilsynet allerede grepet inn og gjort noe med slike saker, mens Mattilsynet i Tromsø ikke vil gripe inn. Det er en skam!
Engasjer dere- ikke la dyr lide unødvendig! Alle de som kjemper for at vi skal legge ned pelsdyrnæringa i landet, de bør også kikke på andre dyrs velferd!
torsdag 9. desember 2010
Vinterkunst og glimt fra Vannøy-tida..
Iskunst- naturens underverk! Nede i fjæra der jeg bodde på Vannøya var det opprinnelig store vanndammer- men de frøs til, og dannet noen enorme iskrystaller. De største hullene er så store at man fint kunne legge f.eks en lighter nedi dem.
En stormfull dag gikk jeg og min venninne June tur- og kameraet ble med. Jeg synes stormbildet av June er så fantastisk!
onsdag 8. desember 2010
En god latter forlenger livet
Min venninne Marit og jeg har hatt konfekt-produksjonsdag i dag. Bevæpna med marsipan, sjokolade, diverse kjøkkenredskaper og noen gode smakstilstninger kosa vis oss med både produksjon og smaking.
Det som ga dagens fantastiske latter, kom på grunnlag av en samtale vi hadde, om alle det rare tingene folk sier og gjør ubevisst.
For eksempel så hadde jeg en lærer for ganske mange år siden som sa den bekreftende lyden "hia" på innpust når hun lyttet til hva andre sa- og kunne godt avslutte med et ekstra jah, jah, jah. Vi som studenter hengte oss fullstendig opp i det. Eller en annen lærer jeg hadde da jeg tok lærerutdanninga, som kom inn i klasserommet, sa " god morgen", og stirra i taket. Og så kom det smått om senn... " i dag skal vi.... (ny stirring i taket)....snakke om ...(blikket følger listverket)....adjektiv.."
Eller vi, som lagde produksjon i dag, vi kom til å snakke om at vi begge sier "åi,åi,åi" når vi avslutter en god latter. Med det resultat at vi begynner å le- og når det du ler av vanligvis er det du sier når du er ferdig å le, så var det ubegripelig vanskelig å slutte å le. For hver gang en holder på å avslutte latteren, ligger de helt meningsløse ordene på tunga...
Det finnes nok mange ord vi sier uten å tenke oss om, - vi hermer jo etter ungdommene som sier "lissom" eller"ass"..
Hva sier du??
Det som ga dagens fantastiske latter, kom på grunnlag av en samtale vi hadde, om alle det rare tingene folk sier og gjør ubevisst.
For eksempel så hadde jeg en lærer for ganske mange år siden som sa den bekreftende lyden "hia" på innpust når hun lyttet til hva andre sa- og kunne godt avslutte med et ekstra jah, jah, jah. Vi som studenter hengte oss fullstendig opp i det. Eller en annen lærer jeg hadde da jeg tok lærerutdanninga, som kom inn i klasserommet, sa " god morgen", og stirra i taket. Og så kom det smått om senn... " i dag skal vi.... (ny stirring i taket)....snakke om ...(blikket følger listverket)....adjektiv.."
Eller vi, som lagde produksjon i dag, vi kom til å snakke om at vi begge sier "åi,åi,åi" når vi avslutter en god latter. Med det resultat at vi begynner å le- og når det du ler av vanligvis er det du sier når du er ferdig å le, så var det ubegripelig vanskelig å slutte å le. For hver gang en holder på å avslutte latteren, ligger de helt meningsløse ordene på tunga...
Det finnes nok mange ord vi sier uten å tenke oss om, - vi hermer jo etter ungdommene som sier "lissom" eller"ass"..
Hva sier du??
tirsdag 7. desember 2010
ARGH.
Ting tar tid i denne verdenen... Jeg søkte om voldsoffererstatning for over to år siden- og forrige uke så etterlyste jeg svaret nok en gang. Jeg etterlyste det i august først, etter å ha fått et brev på våren der det sto noe juridisk pjatt om endring i avklarings- og tildelingspraksis. Og at det kunne påvirke min sak. Jaja, jeg venta. I august spurte jeg om det hadde hatt betydning for min søknad, men det kunne han ikke svare på over telefonen, da de ikke gir svar på slikt pr. den. Oki, jeg venta. Beskjeden var at jeg skulle høre fra dem raskt. I september kom et brev fra dem der det sto omtrent det han hadde sagt, at nå var avklarings og tildelings-greia avgjort, så nå skulle saken behandles. Og jeg skulle får svar i løpet av oktober.
Oktober kom og gikk, november likeså. jeg ringte i forrige uke for å etterlyse svar- og fikk beskjed at han som hadde ansvar for min sak, ikke hadde kapasitet til å behandle den, så saken var overført til en annen saksbehandler. Så fikk jeg snakke med den nye etterpå- men han hadde jo ikke satt seg inn i saken, for han hadde nylig overtatt saken " Vent litt, jeg skal bare leite gjennom mappene på pulten min ...(rasle, rasle)....der", sa han, og fortsatte tydeligvis å bla i papirene, for han hmmm'et et par ganger. Deretter sa han at han også trengte tid til å sette seg inn i saken (Ja, jeg begynner å forstå det nå...) og lovde meg svar i løpet av desember eller tidlig i januar.
Jeg begynner å bli lei av å vente.... I mai er det tre år siden jeg sendte søknaden, som i følge retningslinjene deres skulle ta maksimalt et år å behandle. Er det noen av dere der ute med et snev av juridisk kunnskap- som vet noe om slikt? Tidsfrister og sånn, tenker jeg på.....
Oktober kom og gikk, november likeså. jeg ringte i forrige uke for å etterlyse svar- og fikk beskjed at han som hadde ansvar for min sak, ikke hadde kapasitet til å behandle den, så saken var overført til en annen saksbehandler. Så fikk jeg snakke med den nye etterpå- men han hadde jo ikke satt seg inn i saken, for han hadde nylig overtatt saken " Vent litt, jeg skal bare leite gjennom mappene på pulten min ...(rasle, rasle)....der", sa han, og fortsatte tydeligvis å bla i papirene, for han hmmm'et et par ganger. Deretter sa han at han også trengte tid til å sette seg inn i saken (Ja, jeg begynner å forstå det nå...) og lovde meg svar i løpet av desember eller tidlig i januar.
Jeg begynner å bli lei av å vente.... I mai er det tre år siden jeg sendte søknaden, som i følge retningslinjene deres skulle ta maksimalt et år å behandle. Er det noen av dere der ute med et snev av juridisk kunnskap- som vet noe om slikt? Tidsfrister og sånn, tenker jeg på.....
Bodybuilderjakke
Jeg har en fin dunjakke. Eller, det vil si, den var fin!
Nå ser jeg ut som om jeg har pumpa jern i årevis, fordi det buler både her og der. På armene har dunet samla seg til noen enorme biceps, mens albuene er uten dun og stikker ut som sylskarpe drapsvåpen. I fronten har dunet samla seg oppe over puppene, med det resultat at puppene mine ser enormt majestetiske ut. nedover sidene har dunet fordelt seg jevnt i klumper, så det er egentlig ikke så stor forskjell fra hvordan jeg ser ut nunder jakken. Bakdelen er at den er klumpvis varm nedover der også. Skuldrene har også fått sin porsjon av masse, så alt i alt ser jeg ut som en avdanka bodybuilder. Dere vet, de siger også ut med årene, men ser temmelig massive ut fremdeles..
Jeg er fremdeles varm i jakka- men tror den trenger en ny vask... Den ble nemlig seende slik ut etter den første gangen jeg vaska den- eller det vil si- mamma vaska den. Vi gjorde to feil: For det første skal man ikke ha skyllemiddel i (hvordan kan man vite det? ) Og for det andre må det være tennisballer eller tørketrommelballer i tørketrommelen når det vaskes. (Hvordan bare vet man det da? ).
Neste forsøk blir med spesialvaskemiddel og med baller i fleng, sånn at ballene kan klaskes mot dunet en times tid. Ha en fornøyelig dunete aften!
Nå ser jeg ut som om jeg har pumpa jern i årevis, fordi det buler både her og der. På armene har dunet samla seg til noen enorme biceps, mens albuene er uten dun og stikker ut som sylskarpe drapsvåpen. I fronten har dunet samla seg oppe over puppene, med det resultat at puppene mine ser enormt majestetiske ut. nedover sidene har dunet fordelt seg jevnt i klumper, så det er egentlig ikke så stor forskjell fra hvordan jeg ser ut nunder jakken. Bakdelen er at den er klumpvis varm nedover der også. Skuldrene har også fått sin porsjon av masse, så alt i alt ser jeg ut som en avdanka bodybuilder. Dere vet, de siger også ut med årene, men ser temmelig massive ut fremdeles..
Jeg er fremdeles varm i jakka- men tror den trenger en ny vask... Den ble nemlig seende slik ut etter den første gangen jeg vaska den- eller det vil si- mamma vaska den. Vi gjorde to feil: For det første skal man ikke ha skyllemiddel i (hvordan kan man vite det? ) Og for det andre må det være tennisballer eller tørketrommelballer i tørketrommelen når det vaskes. (Hvordan bare vet man det da? ).
Neste forsøk blir med spesialvaskemiddel og med baller i fleng, sånn at ballene kan klaskes mot dunet en times tid. Ha en fornøyelig dunete aften!
mandag 6. desember 2010
Ukas Hjørdis
Jeg tegner endel- og nå har noen av de småsprø ideene mine forplanta seg på papiret- og Hjørdis er skapt!
Hun er min imaginære venninne, og som dere vil kunne se på tegningene, er jeg der og drikker kaffe med henne innimellom..
Kos dere med henne- neste Hjørdis kommer om en uke!
Copyright: MRS
Hun er min imaginære venninne, og som dere vil kunne se på tegningene, er jeg der og drikker kaffe med henne innimellom..
Copyright: MRS
Om kvinnfolk og ønske-seg-ting
Vi kvinnfolk er rare. Vi bruker enormt med fantasi når vi skal kjøpe julegave til vår utkårede, og legger ned både tid og penger i det. Vi styrer og steller og har et voldsomt hemmeligetskremmeri- og innerst inne forventer vi at vår utkårede skal bruke samme tid og energi på å finne på noe i retur. Vi spør han ut, vi hinter om gavekjøp og det ene etter det andre- men glemmer at vår utkårede, som menn flest (det finnes sikkert et unntak), ikke kjøper gaver før på lillejulaften. Ja, for da slipper han å gjøre annet enn å kjøpe den, få noen andre, for eksempel sin mor, til pakke den inn- og legge den under treet. Eller aller nådigst gjemme det nederst i klesskapet.
De fleste menn tenker ikke som oss kvinner- og jeg sier ikke at menn er enkle, det har jeg førstehånds kjennskap til. Men de tenker da visselig- og det vet de fleste som har bodd sammen med en mann i mer enn en uke- overhodet ikke på samme måte som oss kvinner. Menn har en labyrintaktig måte å tenke på, men spør du dem om det, tenker de innimellom på ingenting, før de et par dager senere kan fortelle at de i flere dager nå har tenkt på..... osv. Vi blir skuffa over at menn ikke tenker som oss- i stedet for å prøve å forstå hva det nå er mannen i det hele tatt funderer på.
Jeg fikk fortalt ei historie om en ektemann som gjorde sitt beste for å glede fruen. Da hun var av den oppfatning at han måtte da vite hva det er hun ønsker seg- og han ikke visste det- så endte han opp med å kjøpe noen ulike varianter av samme duppedings til henne flere ganger i løpet av en tiårsperiode. Og fruen, som var godt fornøyd med den første duppedingsen, hun måtte bytte gaven...
Ja, og så har vi endatil nerver til å kalge på vår utkårede som ikke kjøper det vi innerst inne har lyst på. Vi må nesten lære oss noen triks.
For det første, Menn er ikke tankelesere. Riktignok kan de ha både god fantasi og god hukommelse, men med mindre vi kvinnfolk ikke gir noen konkrete tips om hva vi ønsker oss, så har vi ikke rett til å klage når han kommer med- kanskje en heller unyttig- dings.
For det andre: To uker før jul er stort sett alt for tidlig til å spørre om hva han har tenkt å handle, for lillejulaften når vi er opptatt med siste rest av bakst og julepynting- DA er det han sniker seg ut og ordner med julegaven vår.
Jeg har fundert meg fram til en løsning denne jula..; Jeg leita på OBH Nordica sine sider etter hvilken elektronisk dings jeg kunne tenke meg, sjekka Stormberg sine nettsider etter hva jeg kunne tenke meg derfra- og så videre. Deretter sendte jeg en mail til han som satt i andre enden av sofaen med link til de tingene jeg fant fram, kommenterte riktig størrelse og variant- og vips, så har han en elektronisk ønskeliste som han omså kan bruke til å bestille fra nettet. Jeg får ingenting jeg allerede har, og han ar fått det litt enklere når lillejulaften kommer.
De fleste menn tenker ikke som oss kvinner- og jeg sier ikke at menn er enkle, det har jeg førstehånds kjennskap til. Men de tenker da visselig- og det vet de fleste som har bodd sammen med en mann i mer enn en uke- overhodet ikke på samme måte som oss kvinner. Menn har en labyrintaktig måte å tenke på, men spør du dem om det, tenker de innimellom på ingenting, før de et par dager senere kan fortelle at de i flere dager nå har tenkt på..... osv. Vi blir skuffa over at menn ikke tenker som oss- i stedet for å prøve å forstå hva det nå er mannen i det hele tatt funderer på.
Jeg fikk fortalt ei historie om en ektemann som gjorde sitt beste for å glede fruen. Da hun var av den oppfatning at han måtte da vite hva det er hun ønsker seg- og han ikke visste det- så endte han opp med å kjøpe noen ulike varianter av samme duppedings til henne flere ganger i løpet av en tiårsperiode. Og fruen, som var godt fornøyd med den første duppedingsen, hun måtte bytte gaven...
Ja, og så har vi endatil nerver til å kalge på vår utkårede som ikke kjøper det vi innerst inne har lyst på. Vi må nesten lære oss noen triks.
For det første, Menn er ikke tankelesere. Riktignok kan de ha både god fantasi og god hukommelse, men med mindre vi kvinnfolk ikke gir noen konkrete tips om hva vi ønsker oss, så har vi ikke rett til å klage når han kommer med- kanskje en heller unyttig- dings.
For det andre: To uker før jul er stort sett alt for tidlig til å spørre om hva han har tenkt å handle, for lillejulaften når vi er opptatt med siste rest av bakst og julepynting- DA er det han sniker seg ut og ordner med julegaven vår.
Jeg har fundert meg fram til en løsning denne jula..; Jeg leita på OBH Nordica sine sider etter hvilken elektronisk dings jeg kunne tenke meg, sjekka Stormberg sine nettsider etter hva jeg kunne tenke meg derfra- og så videre. Deretter sendte jeg en mail til han som satt i andre enden av sofaen med link til de tingene jeg fant fram, kommenterte riktig størrelse og variant- og vips, så har han en elektronisk ønskeliste som han omså kan bruke til å bestille fra nettet. Jeg får ingenting jeg allerede har, og han ar fått det litt enklere når lillejulaften kommer.
søndag 5. desember 2010
Blinkeblink og fargeforferdelse..
Med fare for å gå i fella, og såre noen av dere som leser, må jeg kommentere belysninga på veien fra Tromsø til Nordreisa. Denne helga kjørte jeg og min kjære nordover, og i og med at det er advent, så har folket omkring pynta hus, fjøs og trær. Pynt og pynt, fru Blom. Det finnes noen flotte julehus her og der, og de er defintivt unntatt denne kommentaren.
Når folket som IKKE har de gjennomført fine julehusa har pynta, ser det ofte ut som om de rett og slett har tatt en håndfull lysslynger fra posen de oppbevarer de i: og slengt de rundt i tull langs vegger, tak og trær- og flaggstenger og diverse andre bygninger på tunet.
Som her, feks: (Bilde fra google)
For det første: lysene henger uten system- enten er et halvt tre dekka, eller tre fjerdedeler av mønet på garasjen, fordi ikke lenka var lengre. I tillegg er lyslenker tvinna rundt verandagelendre, lysa er skjevt monterte og så videre.
For det andre er lysa i ganske mange fargevariasjoner. Noen hvite, noen gule, noen grønne, bæbu-blå, røde, oransje- og ikke minst flerfarga. Og all denne herligheta er i tillegg i ulike størrelser, styrker og typer- alt fra lys-slanger til små og store pærer langs en ledning. I tillegg finner en plastnisser, reinsdyr, sleder og alt mulig annet rert.
For det tredje så blinker endel lys. Noen blinker sakte, noen har glidende fargeskift, noen blinker fortfort og noen blinker i ymse mønstre. Og dette kompletteres med at man henger opp alle de ulike variantene på et og samme hus.
I Olderdalen i Kåfjord er det noen hus som er så gruelige at en skulle tro de konkurrerte om å bruke mest ulike lys og gjøre det så grelt som mulig. Lysene er kasta oppetter vegger og vinduer, det blinker og skråler og glorer...og jeg blir blir direkte flau på huseiernes vegne.
En liten kikk på google og en kan finne et ganske stort utvalg av bilder- mange av de fine julehusa, men en god del av alt det rare som finnes i julelys- og noen bilder av det ehhhh-.....mindre pene.
Se bare her!
Ja...noe av dette kan jo kanskje ha noe for seg... men de fleste kjenner ikke sin begrensning, og slenger ut og opp det meste mellom himmel og jord...!
Leter enda etter bilder fra Nord-Troms, da jeg ikke kom på å ta bilder i dag- men bare vent...!
fredag 3. desember 2010
Bakedag...igjen!
Denne gangen er det produksjon til PAPPA sin 60-årsdag!
Selv om det denne gang ble mer isrosett enn isfjell.. sukk!
har laga ostekaka mi- den med sitrusfromasj og ingen seige gelelokk- og isfjellkaka...
Selv om det denne gang ble mer isrosett enn isfjell.. sukk! Savn
Jeg sitter her med tente lys, julemusikk som står lavt på i bakgrunnen og dagens siste kopp kaffe.
Tankene mine gikk tilbake til forrige gang jeg bodde i Tromsø, det er tolv år siden. Da levde min tante Grethe enda- og i dag går tankene mine til henne. Da jeg bodde er, kom un på besøk, et særlig minne er at vi satt på hybelen min på Lunheim og drakk kaffe og spiste ostekake. Kom på det da jeg leita fram oppskrifta til i morgen, da skal jeg bake kaka igjen.
Tante, som også var min Gumor, døde i mai 2008 av kreft, 50 år gammel. Det hele starta med brystkreft, som siden hadde spredt seg. Den siste jula var hun hjemme sammen med min familie i Steinsvika, og allerede da kunne vi se at det gikk den veien. Bare tre måneder etterpå ble hun forflytta fra UNN Tromsø, til sykestua hjemme, der mesteparten av familien bodde. Da hun døde var hun sliten av sykdommen og smertene, og selv om vi alle tok dette tungt, så visste vi at hun slapp smerter og sorg mer. Hun ba oss alle beholde barnetroen, og leve i den- dette var noe av det siste hun ønsket.
Jeg kjenner på savnet etter henne i dag. Jeg skal skrive et dikt på linjene under, dette diktet ba hun spesielt om å få. Da bestefar døde noen år tidligere, leste jeg dette i begravelsen. Deretter mista jeg det, og uansett hvor mye jeg lette, var og ble det borte. Da tante døde fant jeg det- og derfor ble det lest i begravelsen hennes. Selv om det var ufattelig tøft, så var det i visshet om at dette var noe hun ønsket at jeg skulle gjøre.
Tankene mine gikk tilbake til forrige gang jeg bodde i Tromsø, det er tolv år siden. Da levde min tante Grethe enda- og i dag går tankene mine til henne. Da jeg bodde er, kom un på besøk, et særlig minne er at vi satt på hybelen min på Lunheim og drakk kaffe og spiste ostekake. Kom på det da jeg leita fram oppskrifta til i morgen, da skal jeg bake kaka igjen.
Tante, som også var min Gumor, døde i mai 2008 av kreft, 50 år gammel. Det hele starta med brystkreft, som siden hadde spredt seg. Den siste jula var hun hjemme sammen med min familie i Steinsvika, og allerede da kunne vi se at det gikk den veien. Bare tre måneder etterpå ble hun forflytta fra UNN Tromsø, til sykestua hjemme, der mesteparten av familien bodde. Da hun døde var hun sliten av sykdommen og smertene, og selv om vi alle tok dette tungt, så visste vi at hun slapp smerter og sorg mer. Hun ba oss alle beholde barnetroen, og leve i den- dette var noe av det siste hun ønsket.
Jeg kjenner på savnet etter henne i dag. Jeg skal skrive et dikt på linjene under, dette diktet ba hun spesielt om å få. Da bestefar døde noen år tidligere, leste jeg dette i begravelsen. Deretter mista jeg det, og uansett hvor mye jeg lette, var og ble det borte. Da tante døde fant jeg det- og derfor ble det lest i begravelsen hennes. Selv om det var ufattelig tøft, så var det i visshet om at dette var noe hun ønsket at jeg skulle gjøre.
Svanesongen
Tida er komen, eg herfra skal fara
himmelen porten har opna for meg.
Dagen har runni, som alltid skal vara
livet det evige ventar på meg.
Verdi her nede var fager og kjærleg
Gud vere takk, for kvar solstund eg såg.
Men under rosa som blømde mest herleg
såg eg og også at klungeren låg.
No skal eg møte den beste eg kjende,
utan den skuggen som fylgde med her.
Gud vere lova for opphav og ende-
himlen, ja, himlen er komen so nær!
Til minne
Tante Grethe
1957-2008
Glemmes aldri
Savnes i kjærlighet
torsdag 2. desember 2010
Parkering, menn og multitasking
minn meg på en dag om et jeg må skrive om stress...
Men først skal jeg skrive litt om parkering og slike ting kvinner visstnok ikke kan.
Vi kvinner kan, i hvert fall om du spør en del menn, knapt kjøre, og i alle fall ikke parkere.
" Du kjøre som en kjerring", er en helt vanlig kommentar dersom en ligger bak en sinke i trafikken. Å si at det er en han, enda ordet sjåfør er et hankjønnsord, det er fullstendig utenkelig. Neida, vi kvinner får skylda for dårlige sjåfører. Og skulle det være en eldre herre med hatt, så kommer det antagelig et eller annet mumlende om at gamle menn med hatt er unntaket, de kan heller ikke kjøre. Men er det ei gammel dame, kommer det triumferende "Det va det æ visste".
Ok, så er det ikke alle kvinner som kjører som galinger- og heller ikke alle kvinner som er like tøffe bak rattet. Men til gjengjeld holder vi oss på veien! Vi kjører heller sakte og studerer blomstene i veikanten.......enn å betale høyere forsikring fordi man er mann. Eller?
Dessuten kan vi kvinner ikke parkere. Det er mange ting vi kvinner kan hva multitasking angår, men spør du en mann, så er kvinner de mest upraktiske hva parkering angår. Litt snodig, hva? Vi klarer uten problem å gjøre sju ting på en gang, men parkere? Kikker du innom you-tube så finnes det ørten filmer om kvinner som skal parkere, og da særlig lukeparkere. Ikke nært så mange klipp er av menn, og dermed får en inntrykk av at menn, ja ,parkere, det kan de. Men det handler ikke om det. Det handler om at menn instinktivt står sammen, de holder sammen, de tenker ganske likt- og dermed så legger de ikke ut slike videoer av hverandre. De står heller sammen om å lage en lengre film med videoer av kvinner.
Klart, de ler av kvinner som ikke kan parkere- men jeg skal fortelle dere en sak: en tur i Tromsø by på lørdag formiddag, så finner du enormt mange menn som ikke kan parkere omså de får betalt for å gjøre det. Men det snakker vi jo ikke høyt om, for det er noe kvinner ikke kan. Liksom.
Vi kan, jenter. Vi må kan hende øve litt, men så kan vi. Bare vi vil.
Det som er litt underlig, er at menn, som ellers ikke multitasker hjemme (ser han på tv, så ser han på tv, vasker han kopper, så gjør han bare det, og skrur han på noe, så er han så konsentert at han omtrent ikke kan prate for å forstyrre seg selv)- men sett han bak rattet og gi han en ledig parkeringsplass- og han kan gjøre mange ting på en gang: gire, gasse, se i bakspeil og sidespeil og svinge!
Ps: om videoen: Som dere ser kan kvinner faktisk være ganske dyktige. *ler*
Men først skal jeg skrive litt om parkering og slike ting kvinner visstnok ikke kan.
Vi kvinner kan, i hvert fall om du spør en del menn, knapt kjøre, og i alle fall ikke parkere.
" Du kjøre som en kjerring", er en helt vanlig kommentar dersom en ligger bak en sinke i trafikken. Å si at det er en han, enda ordet sjåfør er et hankjønnsord, det er fullstendig utenkelig. Neida, vi kvinner får skylda for dårlige sjåfører. Og skulle det være en eldre herre med hatt, så kommer det antagelig et eller annet mumlende om at gamle menn med hatt er unntaket, de kan heller ikke kjøre. Men er det ei gammel dame, kommer det triumferende "Det va det æ visste".
Ok, så er det ikke alle kvinner som kjører som galinger- og heller ikke alle kvinner som er like tøffe bak rattet. Men til gjengjeld holder vi oss på veien! Vi kjører heller sakte og studerer blomstene i veikanten.......enn å betale høyere forsikring fordi man er mann. Eller?
Dessuten kan vi kvinner ikke parkere. Det er mange ting vi kvinner kan hva multitasking angår, men spør du en mann, så er kvinner de mest upraktiske hva parkering angår. Litt snodig, hva? Vi klarer uten problem å gjøre sju ting på en gang, men parkere? Kikker du innom you-tube så finnes det ørten filmer om kvinner som skal parkere, og da særlig lukeparkere. Ikke nært så mange klipp er av menn, og dermed får en inntrykk av at menn, ja ,parkere, det kan de. Men det handler ikke om det. Det handler om at menn instinktivt står sammen, de holder sammen, de tenker ganske likt- og dermed så legger de ikke ut slike videoer av hverandre. De står heller sammen om å lage en lengre film med videoer av kvinner.
Klart, de ler av kvinner som ikke kan parkere- men jeg skal fortelle dere en sak: en tur i Tromsø by på lørdag formiddag, så finner du enormt mange menn som ikke kan parkere omså de får betalt for å gjøre det. Men det snakker vi jo ikke høyt om, for det er noe kvinner ikke kan. Liksom.
Vi kan, jenter. Vi må kan hende øve litt, men så kan vi. Bare vi vil.
Det som er litt underlig, er at menn, som ellers ikke multitasker hjemme (ser han på tv, så ser han på tv, vasker han kopper, så gjør han bare det, og skrur han på noe, så er han så konsentert at han omtrent ikke kan prate for å forstyrre seg selv)- men sett han bak rattet og gi han en ledig parkeringsplass- og han kan gjøre mange ting på en gang: gire, gasse, se i bakspeil og sidespeil og svinge!
Ps: om videoen: Som dere ser kan kvinner faktisk være ganske dyktige. *ler*
onsdag 1. desember 2010
Sniktitt på give-away'en...
Har laga prøveproduksjon, for å smake meg fram til nye blandinger som kan smake godt.....
Kan hende er det noen slike biter som kommer inni gave-eska du kan vinne HER!!!!
Kan hende er det noen slike biter som kommer inni gave-eska du kan vinne HER!!!!
Påminning og tips om gi-bort-blogger i disse adventstider...
Minner på at jeg har en giveaway- og dere som tar lodd må huske å skrive hvor mange lodd dere tar...
Min konfekt-gi-bort
Else Marie, som har strikka nåen nyydelige våtter:
Else Marie sin gi-bort konkurranse
Snuskebassa som gir bort knalltøft bilde!
Siwan- som gir bort en nyyydelig pakke, med frist 1.desember!
Min konfekt-gi-bort
Else Marie, som har strikka nåen nyydelige våtter:
Else Marie sin gi-bort konkurranse
Snuskebassa som gir bort knalltøft bilde!
Siwan- som gir bort en nyyydelig pakke, med frist 1.desember!
tirsdag 30. november 2010
Adventshus..
Må vel gjøre som så mange andre og legge ut noen adventsbilder... Føler meg av og til litt liten og ubetydelig i forhold til andre som har så fine hjem- men jeg har nå gjort mitt beste da!
Ekstra arti at orkideen blomstr like før jul... Passa bra med hvite blomster nå!
Vedkurv av gamle bildekk... Er vel strengt tatt en blomsterkurv (utendørs), men den funka helt perfekt sånn også! I og med at vi er så heldige å ha åpen peis, så må vi ha veden i noe..
ENESTE røde tingen jeg har funnet fra, rett og slett fordi det er fire lys og jeg elsker denne. Litt fargekræsj med den lilla duken, men pytt!!
Ps: de hvite stordimensjonerte tømmerveggene har vi i hele stua, der vi ikke har teglstein...
Gi-bort gleder!
Da følger jeg trenden med å ordne give-away...
Har som alle år før planer om å lage hjemmelaga konfekt- masse godt---
Og til den som vinner gi-bort-loddet, så kommer det en vakker, scrappa eske, med hjemmelaga konfektinnhold. Har ikke bilde av konfekten, da den ikke produseres før gaven skal sendes ut. Av mulig innhold kan være baileys-biter, green mint, sjokoladebiter med ulikt fyll, bla marsipan og rom-rosiner, nougat-rull med krokan- og så videre.
En trøstepremie trekkes også: en sydd håndarbeidsveske med tre lommer til pinner og saks- og hva enn du måtte ønske å bruke det til.
Slik får du premie:
1 lodd for å kommentere på dette innlegget.
1 lodd for å bli følger
1 lodd for å legge kobling fra din egen blogg til min.
.og slenger på: 1 lodd for å lage link via facebook!
Skriv hvor mange lodd du har tatt!
Konfekten produseres ca 15 desember, slik at den som vinner får den til jul.
Har som alle år før planer om å lage hjemmelaga konfekt- masse godt---
Og til den som vinner gi-bort-loddet, så kommer det en vakker, scrappa eske, med hjemmelaga konfektinnhold. Har ikke bilde av konfekten, da den ikke produseres før gaven skal sendes ut. Av mulig innhold kan være baileys-biter, green mint, sjokoladebiter med ulikt fyll, bla marsipan og rom-rosiner, nougat-rull med krokan- og så videre.
En trøstepremie trekkes også: en sydd håndarbeidsveske med tre lommer til pinner og saks- og hva enn du måtte ønske å bruke det til.
Slik får du premie:
1 lodd for å kommentere på dette innlegget.
1 lodd for å bli følger
1 lodd for å legge kobling fra din egen blogg til min.
.og slenger på: 1 lodd for å lage link via facebook!
Skriv hvor mange lodd du har tatt!
Konfekten produseres ca 15 desember, slik at den som vinner får den til jul.
ELGETE advent..
Har bakt spikkolasj (kakemenn, stjerner, finnes visstnok flere navn)- og fant en morsom elg-form i samlinga mi som måtte prøves. Ca 150 stk runde og elgete kaker er ferdige om tre stekebrett....
mandag 29. november 2010
Om sorg og omsorg
Jeg møter mange mennesker som spør hvor det kommer fra, når jeg skriver -særlig morsomme- innlegg på bloggen. I dag innså jeg det, etter litt tenking og filosofering. Alt jeg skriver om, kommer som et resultat av et møte med en venn, en bekjent, en fremmed. Jeg opplever ting, skravler med folk og ler og gråter med venner.
I lys av et venninnebesøk har tankene mine kvernet om et tema, og nå skriver jeg om det, ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mange andre. Dermed må det skrives om, et alvorlig tema, sårt for noen, vondt for andre. Ingen kritikk, bare en enkel påminnelse om at vi skal ta vare på hverandre i hverdagen.
Er du en av dem som har huset fullt av folk, venner og bekjente som stadig kommer innom? Kjære deg, vær glad og takknemlig for det (selv om du sikkert blir lei av og til). Kan hende er det barnas venner, kjærestens venner, den gamle nabodama som kommer akkurat i middagstida, eller bare en bekjent som stikker innom for å slå av en prat. De kan være engler, visste du det? Et ord i bibelen sier noe om at en skal være gjestfri, for en kan uten å vite det ha hatt en engel på besøk. Det er kanskje ikke alltid like enkelt å være den gjestfrie, men vit at det er en ære. Å være den som andre vil gå til, er et æressymbol større enn den største medalje. Tenk så mange engler du kan ha hatt innom din dør? Du er velsignet, kjære, for ditt hjerte er stort og romslig. Jeg hadde det sånn da jeg bodde i Nordreisa- nabobarn, venner og bekjente, ja sågar husverten, stakk innom. Bare for en prat, mat, en kopp kaffe, en latter, noen tårer. Det er- og det tenker jeg kanskje mest i ettertid- en utrolig glede, og innimellom et savn.
Men så er du kanskje den som går på besøk. Kanskje den gamle nabodama, som går til naboen i middagstida, fordi da vet du at du kanskje blir bedt på middag. Ikke fordi du ikke kan lage mat selv, men fordi du er så lei av å spise alene, lei av å ikke kunne delta i en hverdagssamtale over middagsbordet. Kanskje så ensom i din alenehet, at behovet for menneskelig kontakt gjør at du velger en slik strategi.
Kanskje er du den som alltid besøker andre, men ingen besøker deg. Jeg tror at om du er en av dem, så er det kanskje på tide å si noe om det at det kan være sårt at så få kommer i retur. Det er ikke slik at vi skal teller- det gjør jeg aldri. Men jeg, som noek mange andre, kjenner at det er sårt når noen etterlyser meg, "kor blir du av, lenge sia du har vært her, kom no å drikk kaffe". Og jeg slipper omtrent det jeg har i hendene, og besøker og drikker kaffe og ler og skravler. Og det hele uten baktanker, rett og slett fordi jeg får stor glede av å se det andre mennesket, store smil og en varm følelese inni meg. Det er godt- men også litt -eller mere- sårt. Da kjenner man det, når man kanskje hadde lagd noe god bakst, eller hadde ferske brød- at man kanskje inviterer andre til å komme å smake- og så er det ingen som kan. Opptatt, travelt, har ikke tid, en annen dag. Det er en sorg, det å kjenne på følelsen av at "ingen kommer til meg".
Heldigvis er det noen som kommer innom meg av og til. Dere er mine engler kjære, dere er kilder til glede.
Jeg har et ønske for denne adventstida.
Jeg ønsker dere alle en fredelig adventstid, med latter og smil. Jeg ønsker dere et åpent hjerte, slik at alle som ber om ly i hjertet deres, skal få det. Jeg ber om åpenhet, ikke i ord, men i gjerning. La den som ikke er som alle andre også få en plass i ditt liv, for den rikdommen vedkommende har, er en spire til håp. Jeg ønsker for dere alle at dere har gode venner som viser omsorg for dere, og motsatt: som dere kan vise omsorg i retur. Jeg ber om at de som er ensomme, skal sees, slik at vi kan få en varmere verden. Jeg ber om at de som har det vondt, får styrke og mot til å snakke om sin smerte slik at de skal få hjelp og omsorg.
Jeg ønsker alle en god advent, der varmen fra andre får være den største varmen du opplever.
Klem til alle!
I lys av et venninnebesøk har tankene mine kvernet om et tema, og nå skriver jeg om det, ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mange andre. Dermed må det skrives om, et alvorlig tema, sårt for noen, vondt for andre. Ingen kritikk, bare en enkel påminnelse om at vi skal ta vare på hverandre i hverdagen.
Er du en av dem som har huset fullt av folk, venner og bekjente som stadig kommer innom? Kjære deg, vær glad og takknemlig for det (selv om du sikkert blir lei av og til). Kan hende er det barnas venner, kjærestens venner, den gamle nabodama som kommer akkurat i middagstida, eller bare en bekjent som stikker innom for å slå av en prat. De kan være engler, visste du det? Et ord i bibelen sier noe om at en skal være gjestfri, for en kan uten å vite det ha hatt en engel på besøk. Det er kanskje ikke alltid like enkelt å være den gjestfrie, men vit at det er en ære. Å være den som andre vil gå til, er et æressymbol større enn den største medalje. Tenk så mange engler du kan ha hatt innom din dør? Du er velsignet, kjære, for ditt hjerte er stort og romslig. Jeg hadde det sånn da jeg bodde i Nordreisa- nabobarn, venner og bekjente, ja sågar husverten, stakk innom. Bare for en prat, mat, en kopp kaffe, en latter, noen tårer. Det er- og det tenker jeg kanskje mest i ettertid- en utrolig glede, og innimellom et savn.
Men så er du kanskje den som går på besøk. Kanskje den gamle nabodama, som går til naboen i middagstida, fordi da vet du at du kanskje blir bedt på middag. Ikke fordi du ikke kan lage mat selv, men fordi du er så lei av å spise alene, lei av å ikke kunne delta i en hverdagssamtale over middagsbordet. Kanskje så ensom i din alenehet, at behovet for menneskelig kontakt gjør at du velger en slik strategi.
Kanskje er du den som alltid besøker andre, men ingen besøker deg. Jeg tror at om du er en av dem, så er det kanskje på tide å si noe om det at det kan være sårt at så få kommer i retur. Det er ikke slik at vi skal teller- det gjør jeg aldri. Men jeg, som noek mange andre, kjenner at det er sårt når noen etterlyser meg, "kor blir du av, lenge sia du har vært her, kom no å drikk kaffe". Og jeg slipper omtrent det jeg har i hendene, og besøker og drikker kaffe og ler og skravler. Og det hele uten baktanker, rett og slett fordi jeg får stor glede av å se det andre mennesket, store smil og en varm følelese inni meg. Det er godt- men også litt -eller mere- sårt. Da kjenner man det, når man kanskje hadde lagd noe god bakst, eller hadde ferske brød- at man kanskje inviterer andre til å komme å smake- og så er det ingen som kan. Opptatt, travelt, har ikke tid, en annen dag. Det er en sorg, det å kjenne på følelsen av at "ingen kommer til meg".
Heldigvis er det noen som kommer innom meg av og til. Dere er mine engler kjære, dere er kilder til glede.
Jeg har et ønske for denne adventstida.
Jeg ønsker dere alle en fredelig adventstid, med latter og smil. Jeg ønsker dere et åpent hjerte, slik at alle som ber om ly i hjertet deres, skal få det. Jeg ber om åpenhet, ikke i ord, men i gjerning. La den som ikke er som alle andre også få en plass i ditt liv, for den rikdommen vedkommende har, er en spire til håp. Jeg ønsker for dere alle at dere har gode venner som viser omsorg for dere, og motsatt: som dere kan vise omsorg i retur. Jeg ber om at de som er ensomme, skal sees, slik at vi kan få en varmere verden. Jeg ber om at de som har det vondt, får styrke og mot til å snakke om sin smerte slik at de skal få hjelp og omsorg.
Jeg ønsker alle en god advent, der varmen fra andre får være den største varmen du opplever.
Klem til alle!
Truselongsrull og lynkurs i stripping.
I disse adventstider skal jeg komme med en betraktning jeg har tenkt på tidliger- og de som har lest den gamle bloggen min, vil nok kjenne igjen noe av det.
Men siden det er et uutømmelig tema, så skader det ikke å kommentere det- igjen!
Regner med at de fleste kvinnemennesker der ute på et eller annet tidspunkt kommer til å gå i strømpebukse, både av den tykke ulltypen og den tynne fine. Dere som har noen bulker og bumper her og der vil nok kjenne dere igjen- da dette er et ganske allmennt fenomen, vil jeg tro.
Du står der, på badet, nydusja og fin, ferdig innsmurt i bodylotion, litt varm etter dusjen og litt varm etter all smøringa her og der. SÅ skal du få på deg nylonhylsteret. Er det tynnlongs, så er første bud å stikke inn hendene uten at neglene (for dem som har det, neglebåndene for dem som gjør som meg og tygger neglene ned til røttene) skal rive opp longsen. Så er det å få den på, og for noen går det helt greit opp til midjenivå. For dem som har bulker her og der, så begynner moroa. Først bruker du energi på å skvise alle bulkene ned i den fine longsen, og er det tilfeldigvis en hold-inn så er du en anelse svett innen du greier det. Du har ikke en akutt overgangsalder, det er bare arbeidet med å få pressa overflødig, klam hud inn i torturplagget.
I det du er ferdig, og lettet slipper pusten- så skjer det. BrrrrrTT! Og longsen skvatt ned over bilring nummer en, og la seg fint til rette der. Jaja, tenker du, jeg får fikse det etter at klærne er på. Som sagt, så gjort. Vel ute fra badet kjenner du det igjen- enda en bump nedover, og nå kjennes hele greia ut son en tight gummi-ring tredd over hoftekammen. Har du enda hatt riktig flaks, så rulla trusa seg med i saken, slik at når du skal fikse det, har to valg: Lure handa under klærne, og diskret prøve å rulle opp truselongsrullen, og håpe på at trusa blir igjen der den skal være. Som oftest følger det unevnelige med opp, og kiler seg inn der det kan kiles inn, slik at det kjennes ut som om du har på deg stringtruse med string både foran og bak.
Alternativ to er å klampe inn på badet igjen, og dra ned longs og truse og prøve å rette ut det hele. Men det kan også bli ganske morsomt, for da ruller det hele seg enda mer sammen, slik at du bruker noen minutter på å greie ut. h
Vel på med klærne og du er pynta og fin, skal du gjerne hilse på gjester, eller stå å konversere som det så fint heter. I det du er godt i gang med samtalen kjenner du det- strømpene som saaakte begynnner på en ny rullings. Og bluppp!! så kommer livbøya du går med til daglig rundt midjen, sprettende opp av longsen, som en fleksibel gummisak, og blir nå liggende oppå kanten og duve. Jaja, tenker du, og snakker uten å trekke pusten, mens du sakte trekker deg mot badet for å reparere skaden. Og alt dette mens du kjemper mot fristelsen det er å ta tak i strømpekanten for å redde deg seg fra å få den rulla helt ned til siste etasje.
Tilbake på festen eller i stua eller hvorenn du nå er, så setter du deg på et ledig sete. Og der skjer det igjen: longsen ruller seg - i beste fall- ned bak og delvis på sidene, slik at du kjenner kjærlighetshandtakene komme pressende ut sidelengs. Og da vet du samtidig at i det du reiser deg, så vil siste rest rulle seg raskt ned- og du må passe på at toppen, skjorta eller hva du nå har på, ikke ruller seg med.
" Fin skal dem være om så halve ræva er bar" har vært et uttrykk jeg har vokst opp med. Jeg begynner å tro de har noe rett i det...
Og så, neste gang bestemmer du deg for den litt røffere looken, og kjøper deg litt stilige ullongs. Da har du to valg. Enten kjøper du de med riktig beinlengde, og velger å handtere rullelongs, eller så kjøper du de med riktig midjestørrelse, men da risikerer du- i alle fall hvis du har kjøpt pierre robert-longs- at beinlengda øker i takt med midjestørrelsen. Jeg vet ikke, kanskje franske kvinner som har økt midjemål også er langbeintè?
Jeg har for en stund siden diskutert meg til en løsning med ei venninne. Du husker de votte-strikkene vi hadde som barn? De med klipe og strikk, som blei festa i kjeledressen og i våttene? jepp, den kan brukes. Gjør som følger:
1. Kutt strikken i longsen, hvis det finnes.
2. Fest klipa i logsens forkant, og i BH'ens midtre front.
Da får du følgende resultat: En longs som holdes oppe, og en BH med push-together-effekt. Du får en knall kløft og det vil se ut som om du har en majestetisk byste. Det beste av det, er at i det du skal kle av deg, er det bare å løsne klipa, så spretter puppene i normalstilling og longs og truse ruller seg elegant av, og du er klar til å krype til sengs. Effektivt, og et fantastisk triks hvis du tenker på forførelseskunst. Dette kan nemlig også kalles et lynkurs i stripping uten å bli for tacky.
Men siden det er et uutømmelig tema, så skader det ikke å kommentere det- igjen!
Regner med at de fleste kvinnemennesker der ute på et eller annet tidspunkt kommer til å gå i strømpebukse, både av den tykke ulltypen og den tynne fine. Dere som har noen bulker og bumper her og der vil nok kjenne dere igjen- da dette er et ganske allmennt fenomen, vil jeg tro.
Du står der, på badet, nydusja og fin, ferdig innsmurt i bodylotion, litt varm etter dusjen og litt varm etter all smøringa her og der. SÅ skal du få på deg nylonhylsteret. Er det tynnlongs, så er første bud å stikke inn hendene uten at neglene (for dem som har det, neglebåndene for dem som gjør som meg og tygger neglene ned til røttene) skal rive opp longsen. Så er det å få den på, og for noen går det helt greit opp til midjenivå. For dem som har bulker her og der, så begynner moroa. Først bruker du energi på å skvise alle bulkene ned i den fine longsen, og er det tilfeldigvis en hold-inn så er du en anelse svett innen du greier det. Du har ikke en akutt overgangsalder, det er bare arbeidet med å få pressa overflødig, klam hud inn i torturplagget.
I det du er ferdig, og lettet slipper pusten- så skjer det. BrrrrrTT! Og longsen skvatt ned over bilring nummer en, og la seg fint til rette der. Jaja, tenker du, jeg får fikse det etter at klærne er på. Som sagt, så gjort. Vel ute fra badet kjenner du det igjen- enda en bump nedover, og nå kjennes hele greia ut son en tight gummi-ring tredd over hoftekammen. Har du enda hatt riktig flaks, så rulla trusa seg med i saken, slik at når du skal fikse det, har to valg: Lure handa under klærne, og diskret prøve å rulle opp truselongsrullen, og håpe på at trusa blir igjen der den skal være. Som oftest følger det unevnelige med opp, og kiler seg inn der det kan kiles inn, slik at det kjennes ut som om du har på deg stringtruse med string både foran og bak.
Alternativ to er å klampe inn på badet igjen, og dra ned longs og truse og prøve å rette ut det hele. Men det kan også bli ganske morsomt, for da ruller det hele seg enda mer sammen, slik at du bruker noen minutter på å greie ut. h
Vel på med klærne og du er pynta og fin, skal du gjerne hilse på gjester, eller stå å konversere som det så fint heter. I det du er godt i gang med samtalen kjenner du det- strømpene som saaakte begynnner på en ny rullings. Og bluppp!! så kommer livbøya du går med til daglig rundt midjen, sprettende opp av longsen, som en fleksibel gummisak, og blir nå liggende oppå kanten og duve. Jaja, tenker du, og snakker uten å trekke pusten, mens du sakte trekker deg mot badet for å reparere skaden. Og alt dette mens du kjemper mot fristelsen det er å ta tak i strømpekanten for å redde deg seg fra å få den rulla helt ned til siste etasje.
Tilbake på festen eller i stua eller hvorenn du nå er, så setter du deg på et ledig sete. Og der skjer det igjen: longsen ruller seg - i beste fall- ned bak og delvis på sidene, slik at du kjenner kjærlighetshandtakene komme pressende ut sidelengs. Og da vet du samtidig at i det du reiser deg, så vil siste rest rulle seg raskt ned- og du må passe på at toppen, skjorta eller hva du nå har på, ikke ruller seg med.
" Fin skal dem være om så halve ræva er bar" har vært et uttrykk jeg har vokst opp med. Jeg begynner å tro de har noe rett i det...
Og så, neste gang bestemmer du deg for den litt røffere looken, og kjøper deg litt stilige ullongs. Da har du to valg. Enten kjøper du de med riktig beinlengde, og velger å handtere rullelongs, eller så kjøper du de med riktig midjestørrelse, men da risikerer du- i alle fall hvis du har kjøpt pierre robert-longs- at beinlengda øker i takt med midjestørrelsen. Jeg vet ikke, kanskje franske kvinner som har økt midjemål også er langbeintè?
Jeg har for en stund siden diskutert meg til en løsning med ei venninne. Du husker de votte-strikkene vi hadde som barn? De med klipe og strikk, som blei festa i kjeledressen og i våttene? jepp, den kan brukes. Gjør som følger:
1. Kutt strikken i longsen, hvis det finnes.
2. Fest klipa i logsens forkant, og i BH'ens midtre front.
Da får du følgende resultat: En longs som holdes oppe, og en BH med push-together-effekt. Du får en knall kløft og det vil se ut som om du har en majestetisk byste. Det beste av det, er at i det du skal kle av deg, er det bare å løsne klipa, så spretter puppene i normalstilling og longs og truse ruller seg elegant av, og du er klar til å krype til sengs. Effektivt, og et fantastisk triks hvis du tenker på forførelseskunst. Dette kan nemlig også kalles et lynkurs i stripping uten å bli for tacky.
Abonner på:
Innlegg (Atom)