Jul blir det, i hvert en krå!
I dag var den store bakedagen, som en påfølger til alle de små bakedagene. Nå er det nok! Hvem skal spise alle de kiloene med smør, sukker, mel og slikt? Jeg. Og kjæresten. Kanskje noen kommer på julebesøk, men det er ikke store mengdene besøket konsumerer. Det blir nok min egen midje som får tåle innholdet! Det beste en kan si om julekaker, kan kokes ned til tre ting: For det første er det ikke farlige tilsetningsstoffer (så fremt en ikke handler kaker på europris, for der er holdbarheten skremmende lang), for det andre er det god smak, og til sist så gir det i alle fall meg litt hverdagslykke.
En kan si mer om julekaker og slikt, men jeg skal nøye meg med å si: Jeg baker ris til egen bak. Og det tror jeg ganske mange andre også gjør!! Ingen flere kommentarer i den retning, jeg skal nok tåle at det ene handtaket vokser i et par uker. Det er verdt det.
Ellers så kom jeg til å tenke på at alle andre kommenterer julekos og hygge, og jeg må vel gjøre no med det, jeg også. Jeg koser meg med julestria, men kan godt forstå at det heter nettopp det- stri. For det skal ikke stikkes under en stol eller et skap at det er litt å gjøre. Jakten på hybelkaninene må til, enten det er jul eller ei. Men jeg som sikkert mange andre, dropper jakta i første del av adventa- ikke fordi det ikke er tid til det, men fordi jakta er så mye morsommere når kaninene er litt større. De er både lettere å finne og å fange... Og så er det baksten da, den har jeg utførlig kommentert ovenfor, men skal føye til at det er multitasking på øyt nivå mens jeg gjør det, fordi jeg lager det meste på en gang. Og selv om jeg er lei halvveis uti det hele, så slår oppdragelsen hardt inn her: "Maria, du kan ikke kaste deig. Det e jo mat!!!" Og så baker jeg da, hakker og knar og triller og ruller... Og tenker at i dette øyeblikk står sikkert tusenvis av andre kvinner på sine respektive kjøkken og tenker de samme tankene: " Pokker også, at jeg satte denne deigen i dag.". " Fatter ikke at jeg gidder dette hvert eneste år" "Åh, jeg er så sliten i beina" "Gubben bør altså kommentere hvor takknemlig han er, ellers..." " Håper jeg får besøk i romjula, sånn at dette blir oppspist"...
Det verste med baksten, selve prosessen, altså, er at jeg ikke har plass nok. Da vi flytta inn her tenkte jeg at det var deilig med sååå mye benkeplass, men det var sammenlikna med de førti cm vi hadde før a8 det er fakta, jeg overdriver ikke heller). Og jeg ser at et par meter benkeplate på langt nær er nok. Jeg finner nemlig stadig opp nye måter å stable stekebrett og rister på- i og med at kjøkkenet i samme takt som baksten fylles med oppvask.
Ja, så skal pynten fram. jeg forundres hvert eneste år over at jeg virkelig har klart å samle så mye skrot!
Ikke det at vi har så mye som skal pyntes, det begrenser jo seg selv. Ei lita leilighet rommer ikke så mye pynt før det ser overfylt ut! Man henger nisser og engler og kuler og glitter her og der, og gubben sin motorsykkelnisse må jo også opp ( til min gru), men er man to, så er man to. Han hadde ganske mye julepynt han også, da vi slo våre eiendeler sammen, og jeg kan trygt si at vi som utgangspunkt ikke hadde en eneste lik ting- og for det andre så kan jeg enda tryggere si at vi nok ikke har samme julepyntsmak. Kunsten må jo da være å kombinere alt dette til et vakkert hele.... Noe jeg tar som en utfordring. Enn så lenge.. Spørs om jeg ser slik på det på lillejulaften når ting skal plasseres...
Jeg vil bare til slutt komme med en superseriøs oppfordring: Vær så snill og god at dere også besøker eldre mennesker dere kjenner, stikk innom og ta en kopp kaffe! Det er så mange ensomme eldre! Det er nok mange ensomme mennesker generelt, så ta dere tid, bruk litt tid- det er kanskje den største julegaven dere kan gi! Det koster så lite, for tida er gratis. Vi vet ikke hva morgendagen bringer, så bruk nestekjærligheta denne jula!
Ha en fin førjulsuke!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tilbakemelding fra DEG som leser, det er hva jeg blir glad for!!