Åh, så mett..

Jeg har ikke lagt på meg et gram i jula. Ganske ufattelig! Jeg har stort sett spist kontinuerlig den siste uka, i og med at unsett hvem man stikker innom, så har de alltids noe godt å spise på.
Ja, for mange av dere kjenner dere nok sikkert litt igjen i dette: Det kommer besøk, og vi setter fram alt det gode vi har å by på. Det er ikke fordi vi er stolt over alt vi har bakt, selv om vi var det noen dager før jul, for da brifa vi på facern om alt vi hadde fått bakt og lagd. Nei, og det er heller ikke fordi vi vil dele av alle godene vi har. Jada, sikkert det også, men hovedgrunnen er nok litt annen: Værsåværsåsnill... (tenker vi)...å spise nok julekaker til at jeg er fri når januar kommer, sånn at jeg a) ikke må kaste og b) ikke må spise alt selv selv om det er om så hvor godt.

Så vi nøder. Smak på dette! Denne kjeksen er bare såååå god, har du smakt? Og denne her, den er bare sååå god sammen med kaffen....

Jeg kunne jo ha kasta karamellpuddingen som står i kjøleskapet og skriker på meg. Maria, kom å spis...! Jeg klarer ikke å kaste mat, så jeg adlyder ropet, og kommer tuslende til kjøleskapet når kjæresten er på jobb. Og den er jo så god! Riktignok smakte kremen mer kjøleskap enn krem, men karamellpudding.... Åh... Og så alle kakene da. Jeg trøstespiser ikke, og kjedespiser ikke heller, men munnen og magen har blitt så vant til at jeg konstant tygger på noe, og fingrene vant til å holde i noe som skal puttes inn i den menneskelige søppelbøtta, at jeg spiser av vane. Det tok ikke lang tid heller! Da adventa var godt i gang, var munnen kommet i autotyggemodus. Alt går ned. Nesten. Kjeks og kransekakestenger og spikkolasj og karkamellpudding- og klementiner. Det må være derfor jeg ikke går opp i vekt. Jeg gomler klementiner som min kjære kom hjem med, ja, for en 10 kilos kasse til 20 kroner var for godt tilbud til å la gå fra seg. Og jeg kan ikke kaste mat, så klementinene spises. Helst tre-fire i slengen, slik at jeg ikke spiser noe annet. Og klementiner er sunt! og godt! Og kanskje ikke like godt når man nærmer seg bunnen på kassen, men...

Jeg koser meg. I og med at jeg ikke går opp i vekt, så spiser jeg med god samvittighet hva vekta angår. Jeg har ikke like god samvittighet hva mine medmennesker angår. Da tenker jeg ikke så mye på de jeg nøder til å spise, for de får jo faktisk smake og spise seg mette om de vil- men jeg tenker på de som aldri fikk smake, på de som ikke fikk kaker i det hele tatt.

Jeg tenker på de som er fattige i Norge, på de som lever på en slikk og ingenting- og jula som ubønnhørlig kommer enten man vil eller ikke. Da får jeg dårlig samvittighet. Og det er bare sunt.