Pondus=kjærlighet

Det var helt vanlig i min barndom at unge gutter som hadde flytta hjemmefra og siden kom hjem på besøk, fikk kommentarer fra de eldre damene i bygda. Ikke det at de hadde lidt noen nød, men de hadde ikke lagt på seg i sin hybeltilværelse.

"Nei men stakkar, har du det ikke bra?" Standardspørsmål. For det regnes nemlig som et sunnhetssymbol at en er litt rund i kjakene der i bygda, i alle fall om en er mann. Er en for tynn som kvinne, så er en jålete, men er en litt vel rund som jeg, så er jammen ikke det heller noe bra. "No må du passe på linjen", sa min nå avdøde gammeltante til meg. Med andre ord, nå kunne jeg altså ikke bli tjukkere, for det er nå heller ikke pent. En skal altså ikke være for tjukk, ei heller for tynn, og hva som er den gyldne middelvei strides de lærde om. Ser du ut som en normalt slank kvinne, synes moteindustrien du er feit, og retusjerer hver minste lille bulk. Se og Hør skriker ut om hvor feite alle kjendisene er- enda de bare såvidt har lagt på seg fem kilo i jula, og ser sunne og fine ut. Samtidig viser diverse undersøkelser til menn som helt klart foretrekker damer med mer enn en bulk, ja, så mange som litti prosent av de spurte påsto at de heller ville ha damer med litt for mye enn litt for lite.

Jeg hører jo som tidligere fortalt til i kategorien litt for mye. Og jeg skal nå fronte en privat kampanje som heter "Jeg er meg selv nok". Jeg fyller meg selv helt, fra øverst til nederst, på langs og på tvers. Jeg er akkurat stor nok. Jeg er fin som jeg er, og selv om idealkvinnen sikkert veier tretti -førti kilo mindre enn meg, så ville det ikke falle meg inn å bruke all tid og energi på å komme ned på det nivået. Da ville nemlig alle de gledene jeg har med god mat og drikke være fullstendig bortkasta. Ikke kan jeg lage konfekt, ikke bake julekaker, ikke lage gode middager og ikke spiste akkurat så mye jeg vil, når eg vil og va jeg vil. Mine tre store svakheter i livet: sjokoladepudding, melkesjokolade og marsipan får ta litt av skylda. De roper på meg fra hylla i butikken, roper at de skal bringe meg litt hverdagslykke. Og ja, det gjør de. Det er få ting som er så godt som en nyåpna pakke sjokoladepudding med vaniljesaus på. Og hvorfor skal jeg la være?

Jeg er heller lykkelig som kosespiser, enn stressa, sur og tilnærma gal og på slankern konstant.

Og så er det noen menn der ute som ikke ser ut som i de glossy magasinene rundt omkring. Kjære dere menn: Jeg vil at dere skal vite at det finnes kvinner der ute som elsker dere som dere er.
Mitt reservebarn på sytten sa det: " De mainnfolkan æ kjenne med snille kjærringe, har pondus".

Jepp. Pondusen kan være et tegn på mye rart.  Et av tegnene er det at madammen/fruen/kona/kjæresten/osv lager god mat, så god at det er vanskelig å stoppe etter bare en liten porsjon- man må gjerne ta bare litt til. Og jeg synes nå egentlig det er greit.

Ha en fin onsdagskveld! Nå skal jeg unne meg litt konfekt...!