Sosial ignorans

Jeg har latt meg provosere.

Det er et menneske som har starta en facebookgruppe "Venneklubben Tromsø". Jeg har promotert den av hjertens lyst, fordi jeg tenker at slike tiltak er utrolig viktige. Det er alltid noen som sliter med sitt sosiale liv, det er noen som gjerne vil være sosial- men som bare ikke finner noen å være det med. Noen er ikke ensomme, men har lyst på et enda rikere og mer variert sosialt liv. Noen har bare så inderlig lyst å være en venn for noen andre.

Venneklubben er for alle. Men så skrev jeg om det på facebook- og noen svarte faktisk at de ikke vil legges til fordi de har et så rikt sosialt liv. Jeg leste meldinga både to og tre ganger- den kom i min innboks som privatmail. Jeg vurderte en stund hva jeg skulle svare- før jeg faktisk lot være.

Hva svarer man på det?

Jeg fikk lyst å sitere "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Jeg gjør det her. Jeg kaller  det sosial ignorans- når det er mennesker der som faktisk tenker slik: fordi jeg har det så bra selv vil jeg ikke være med i et slikt prosjekt. Hva var det du sa da- indirekte-, om de som var med i klubben? Jeg fikk noen ulike reaksjoner i full fart. Det ene var at jeg faktisk ble flau- over meg selv. Jeg tenkte "Er det det dere tror om meg- at jeg ikke har et sosialt liv?" Den neste tanken var at jeg heftig ville ut å forsvare meg- jeg er ikke med fordi jeg trenger et sosialt liv- det har jeg fra før. Deretter ble jeg sint. Det sitter altså noen mennesker der ute og tenker at fordi man har et rikt sosialt liv så er det ikke rom for å øke det, bli kjent med andre, skape nye realsjoner; i alle fall ikke via en halvorganisert klubb på facebook!

Hvorfor? Er det fordi man tenker at de mennesker som har behov for en slik venneklubb er sosialt mistilpasset? Er det slik at om jeg blir med i en venneklubb, så begår jeg sosialt selvmord?Er det slik at jeg sender signal til den sosiale fiffen at jeg er sosialt død som oppsøker ( og promoterer) slike tiltak?

Jeg er provosert. Jeg har et fint, rikt og godt sosialt liv. Men jeg tenker at det kanskje i venneklubben eksisterer noen jeg ikke har møtt som kan vise seg å bli gode venner, kilder til nye åpne dører eller bare noen jeg kan hilse på når vi møtes. Det er fint å bli sagt "Hei" til. Så enkelt.

Jeg får lyst å stille meg på barrikadene og imaginært brenne en BH. Ikke for kvinnesakens skyld, men for menneskers psykiske helse. Ja til sosialt selvmord- hvis det er konsekvensen av å assossieres med en venneklubb som ene og alene har et positivt formål; nye bånd mellom mennesker.

Til slutt innså jeg det. Sosialt fattige mennesker: det er ikke de som er medlemmer i venneklubben, det. Sosialt fattige er de som ikke tror de trenger andre enn akkurat de de har rundt seg. Det er de som ikke er åpen for å utvide sin sosiale intelligens. De som er ignorante ovenfor andres behov- og det at andre kan tilføre vedkommende så uendelig mye glede og nye perspektiver på livet.

Og venneklubben? Den finner du her: Venneklubben Tromsø