Økologisk barneproduksjon- dagens gruff!

Jeg surfer på andres blogger. Nå har jeg jo noen jeg er oftere innom- de finner du jo i lista til høyre her . Men når jeg er inne på de bloggene, så surfer jeg jo videre innom noen andres blogger. Og av en eller annen grunn så har blikket stadig falt på de andres beskrivelser av seg selv. Og jeg kjenner at jeg plutselig føler meg litt utafor!

Jeg elsker å løpe.
Sto det.
Åhhh... tenker jeg... hvem i all verden elsker å løpe? Jeg løper femti meter , hjertet kjennes ut som om det holder på å komme ut av anstrengelsen, det pumper ivei som en sentrifuge med fjorten hundre omdreininger som holder på å løsne fra festene. For det KAN nemlig skje. Og skulle jeg med enorm egenvilje klare å løpe to hundre meter, så brenner det under føttene- plattfotens forbannelse. Jeg liker det ikke. Ikke å være plattfot, det merker jeg ikke så godt i det daglige, men å løpe.
Men ære være dere som elsker det! Den byrden tar ikke jeg på meg.

Vi er glade i økologisk mat.
Sto det i en families blogg.

Jaha.... tenker jeg, mens jeg ser for meg innholdet i mitt eget kjøleskap. Egg fra frittgående høns, ja, men økologiske.. Nei... Og økologisk kaffe.. Neeei.
Jeg klør meg lett i hodet og ser for meg den familien som definerer seg selv som økologisk. Og da, dere, da spinner tankebildene forbi raskere enn jeg klarer å skrible ned. Men her kommer noen spørsmål;
Finnes det økologiske sko?
Hvordan lager man økologiske barn?
Hva er en økologisk familie? Ser for meg noen som vandrer naken omkring, lett grønnlig i fargen, og spiser egendyrkede salatbalder. Jada, jeg VET jeg overdriver nå, men...
Hva er forskjellen på økologisk og ikke økologiske klær?
Er det økologisk å kjøpe langreist økologisk mat, kontra kortreist ikkeøkologisk mat?
Jeg er ikke økologisk. Det tar jeg meg ikke råd til. Men jeg fisker fisken min selv- ( men om den er økologisk, det vet jeg ikke, for jeg ANER jo ikke hva fisken har spist), og jeg plukker rips fra husvertens ripsbusker (jada), og ellers så passer jeg på å lage ordentlig mat. Og ikke nødvendigvis er økologisk, men som kanskje er kjøpt på bondens marked i byen.

Og så de som driver moteblogger , som beskriver seg selv som normalt slanke. Eller sier de har fotomodellutseende.
Jeg kikker nedover meg selv, og tenker " Ja, altså, fra denne synsvinkelen er jo jeg også normalt slank. Jeg ser puppene mine og ingenting mer før jeg ser tærne mine under der. At jeg står lett foroverbøyd og leter etter noe i en skuff, slik at puppene henger i fri dressur ( har ikke orka å ta på BH), det teller jeg ikke med.
Og fotomodellmateriale. Nå ja. Jeg har jo deler av huden som er plettfri, og jeg kan jo sparkle, så ser jeg også fjong ut. Men er det verdt det?
Jeg vil heller elskes for det fjeset og den kroppen jeg har, enn å være fotomodellmateriale, og lure på om jeg er et trofè.