VårHerres hage og frø i vind

Jeg trenger laderen til kameraet mitt!!! Laderen ligger i Steinsvika, i campingvogna, og har gjort det nå i noen uker. Siden EH og NE sitt bryllup faktisk- og enda jeg var der oppe bare for ei uke siden, så glemte jeg det jammen ta da også.

*jamrer høylytt*

Nuvel. Mobilkameraet hjelper på, selv om kvaliteten ikke er den aller beste.

Jeg tenkte bare jeg skulle si noe om hager og slikt.
Det kryr av fine hager- og mange andre som er... tja. Fine på sitt eget vis.

Min hage, eller det vil si, hagen jeg steller for husverten, sto en ukes tid for lenge uten å bli klipt, og da innså jeg at også løvetann kan være vakkert.
Sånn her;

Et hvitt løvetannteppe!! 

Det var ganske vakkert- på sitt eget vis. 

Joda. Det finnes mange nydelige hager. Men de som blomstrer av seg selv, de er praktisk nok ganske lettstelt.   Vårherre har laget de ville blomstene for at de som ikke gidder arbeidet med å luke ugress skal ha noe pent å se på, tenker nå jeg! 

Dessuten: Vi er alle blomster i VårHerres hage, og jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg antar at noen av oss er blomstene som tilhører ugressplantene. Tenk å være en løvetann! Hardfør som få, kommer trassig opp, år etter år. Ikke engang gressklipperen tar livet at den- stilkene bare bøyer seg, og reiser seg sakte igjen etter noen timer. Og står der, med sine hvite paraplyer, klar til at en eller annen skal blåse på frøene. 

Og frøene? De er ordene, som sprer seg for alle vinder. Gode ord, vonde ord, skryt og slarv. 

Vi velger selv hvilke ord som skal ut fra vår egen munn, for i det øyeblikket de er ute, så er de blitt til løvetannparaplyer som farer avgårde som hvite skyer. Og der de lander, slår de rot.