Jeg sto opp denne søndagsmorgenen med forventning om en god kopp te. En ny te kjøpt inn- og den skulle smakes på. Nå er ikke te bare te- det vet de aller fleste tedrikkere.
Jeg vokste opp med Lipton Yellow label. Enkelt og greit. Godt sukra, med en slump kaldt vann i. Litt senere ble det Earl Gray og Red Fruit også, men der stoppa det. Da jeg flytta for meg selv, oppdaga jeg Taras i Tromsø, og lykken var stor- der var det mange sorter te i løsvekt. Te er altså ikke bare te.
Jeg drikker mest svart te. Jeg har prøvd meg på chai, men melk i teen er for meg en grufull kombinasjon, så det er utelukket å prøve igjen. Grønn te- den smaker gress. Hvit te- den smakte så og si ingenting, så det ga jeg opp. Fruktte er godt, men det blir jeg litt lei av innimellom.
Så jeg drikker vanlig sort te, som er smaksatt med ymse smaker. Jeg drikker pose-te også, og hadde derfor kjøpt en ny de tidligere i uka, mandarinte. Jeg glemte bare en vesentlig detalj.
Det er en Yogi- te jeg har kjøpt. Forrige gang jeg prøvde en te av samme merke, så var " Womens balance" en grufull te som ganske enkelt smakte gress. Gress!! Det smakte som når det var høyonn (høya) da jeg var barn, og vi lekte i gressdungene- og fikk smaken i kjeften.
Greit, ingen balanse for meg, nei... Og mandarin-teen- den smakte----gress. Den også. Det var ingen smaksforskjell- og ergo en stor skuffelse. Det mest interessante av hele greia var eska- der var det et kinesisk skriftsymbol og betydde tre. (wood).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tilbakemelding fra DEG som leser, det er hva jeg blir glad for!!