Den lille jenta langt der inne

Tenkte det er på tide å si litt om selvtillit, selvbilde og slikt.

Til alle dere der ute som sliter med selvtilliten- husk at selvtillit og selvbilde ikke er det samme!

Jeg vet at jeg ofte oppfattes som både sterk, stødig og til og med sta- og ofte er den som er løsningorientert. kanskje er det mennesker også som tenker at jeg er irriterende, fordi jeg innimellom gir råd og tips- og kanskje er jeg litt for frampå. Jeg ler høyt, og glemmer av og til å skru ned volumet på stemmen min etterpå.

Det er sånn jeg er. Dere der ute må bare godta at dette er sider med meg som foreløbig bare er slik. Det betyr ikke at jeg ikke jobber med ting, for det gjør jeg hele tiden. Grunnen er ikke at jeg har fått tilbakemeldinger på slikt, men kanskje det motsatte. Kanskje er det flere der ute som jeg- som har ei lita vettskremt jentunge sittende på innsiden. Henne er det ingen som ser, men jeg vet hun er der, hun kommer fram de kveldene jeg gråtende sovner. Det un som trenger å få tilbakemelding- på det som er bra. Det er hun som trenger inderlig å høre at hun kan noe, vet noe, er verdt noe.

Hun er den som kommer fram når jeg innbiller meg at noen tenker at jeg er dum. For det skjer. Når jeg er på besøk, når jeg er  i sosiale sammenhenger- og noen terger meg med ting jeg kanskje ikke var helt stø på da jeg sa: så stikker hun seg fram og sier "Maria, så dum du er. Han/Hun må jo synes du er fullstendig tomhjernet". Det er ikke alltid jeg klarer å forstå at jeg skal tenke sånn- jeg er jo da et normalt, intelligent menneske. Men følelsen er der- det som gjør at jeg innimellom tenker at jeg ikke er verdt skittvannet engang.

Det er et menneske jeg ser opp til, som har fått til mye, som som er flink. Men gang på gang går jeg derfra og føler meg som dritt. Ikke fordi vedkommende har sagt noe, eller gjort noe- men fordi jeg føler at min kunnskap og mine tanker ikke betyr noe i den andres nærvær. Den andre vet det nok ikke, jeg vet at det kun handler om at jeg føler meg underlegen.

Sankk om å bygge seg selv ned!

Jeg tror ikke at jeg er alene. Jeg tror det er mange der ute som i utgangspunktet har ok eller realistiske selvbilder, men som har så elendig selvtillit at man aldri kommer seg opp av gjørma.
Jeg har dager der jeg tenker at  "MiaMaria, dette kan du. Dette er du dyktg til, dette greier du. Du har talenter, du kan mye unikt. Du sprer mye glede, det ser du jo! Du har en mann som er glad i deg, og du har gode venner. "
Men  så kommer de motsatte dagene. Jeg kom på et minne fra da jeg sang i kor: Jeg ble nok oppfatta som så sterk at jeg tålte tilbakemeldingene som kom: men så var jeg det ikke. Jeg gikk innimellom hjem og tenkte at jeg aldri skulle synge mer, fordi stemmen min ikke kunne være noe særlig å høre på. Jeg vet inderlig godt at det ikke var ment sånn, men selvtillita tolka den konstruktive kritikken dithen. Det har gjort at jeg kke turte å satse på et nytt kor her i byen da jeg flytta hit.

Men det er kanskje aldri noen som ser henne, den lille Maria. Maria, det er hun lille inni meg som bare vil gjemme seg bort, og forsvinne, fordi hun ikke tror hun noen gang vil bli sett av andre.

Jeg vil minner dere alle på: Se de dere har rundt dere! Vær flinke til å gi tilbakemeldinger, si de gode ordene til den det gjelder, ikka bare til andre. Den det gjelder får kanskje aldri høre rosen, de gode ordene, takknemligheten. Folk er generelt flinke til å si også gode ting om hverandre- men er man like flinke til å si det til hverandre? Vi trenger å høre det!

Ha en fin onsdag!

MiaMaria