Å se

Jeg ser.
Av en eller annen grunn så ser jeg ( det jeg seinere har lært heter aura) farger rundt folk. Ikke alltid, men ofte når jeg møter mennesker, så ser jeg fargen deres. Det har jeg gjort i årevis- ja, så lange jeg kan minnes.

Fargen er i endring, og den endrer seg med sinnstemninga til mennesket jeg møter. Det er et nyttig hjelpemiddel- jeg vet litt om tilstanden til det mennesket jeg møter. Ikke det at jeg alltid gjør noe med det, men ofte gir det en pekepinn på hvor jeg kan, bør eller skal dreie samtalen. Ikke fordi jeg er nysgjerrig, ikke fordi jeg har noe behov for å tvinge noen til å snakke. Men fordi jeg ikke kan la være- når det dukker opp farger, så er det noe med det mennesket jeg bør ta tak i.

Det skremmer meg ikke- det utvider min horisont. men det skremmer kanskje det mennesket jeg snakker med...