Den herreløse hunden

Spesialpedagogen er en herreløs hund. Den er en hund som blir tatt inn i en hundeflokk fordi den har spesielle evner og kunnskaper som hundeflokken skal få nyte godt av, evner som skal hjelpe de andre hundene i flokken til å dra lasset på best mulig måte.

Skoleledelsen setter hunden i løpestreng, og sier at "her er ditt spilleområde. Her skal du få styre dine oppgaver- innenfor rammene vi gir deg". Men løpestrengen har en ende, og de skal være sikker på at hunden ikke kommer seg lengre enn dit strengen rekker.  De vil sitte og se på hunden i løpestrengen, beundre den for det den gjør, men ikke stole på den, og dermed heller ikke slippe den fri i hundegården så den får brukt alle de evner og kunnskaper den har. De vil henge over skulderen på hunden og kontrollere alt den gjør, for å være sikker på at de har sitt på det tørre, i stedet for å la hunden gjøre det den kan best, og heller vise til resultatene. Men eierskap over hunden, det vil ingen ha, for da har man jo et ansvar. Da er det lettere å si at om ting går galt, så må det jo være den herreløse hundens feil, og i stedet for å ta vare på den og stelle pent med den, så klipper man av løpestrengen og husjer hunden ut av hundegården.

Kollegaene, de andre hundene i flokken, de ser på den herreløse hunden som en konkurrent. I stedet for at denne spesielle hunden blir sett på som en ekstra ressurs i målet om å dra lasset lettest mulig, så blir den en konkurrent. Hunden er en utenforstående, og det merkes i alt arbeid denne hunden må gjøre. Den står alene, den drar store lass alene og den har motvind. De andre hundene som går fritt i hundegården, de vil gjerne at den herreløse hunden ikke skal blande seg i deres arbeid, fordi de ofte ser på det som kritikk av deres eget arbeid, når en slik herreløs hund må dras inn i deres arbeidsområde. Når den nye hunden blir sett på som en konkurrent, framfor en ressurs, da blir ikke hundespannet et team- da blir de individuelle konkurrenter.

Og hva skjer da?

Jo, den herreløse hunden blir ikke en del av flokken. De andre hundene er redde for at om de overlater den del av arbeidet som er den herreløse hundens største styrke til den, så mister de kontrollen over sitt eget arbeidsområde. De frykter for konkurranse, de frykter for kritikken. De nye valpene, de som skal lære å bli dugelige hunder, de lærer at man i arbeidslivet må konkurrere med hverandre for å duge. Det er ikke bare den herreløse hunden som taper på det- det er også valpene, de andre hundene i hundegården og eieren av hundegården. Det er nemlig slik at i et hundespann, så må alle jobbe som et lag. Uten det, så vil spannet aldri dra godt nok, og aldri vinne løp.

Maria Steinsvik 2011